Redigerer Anakonda-planen (avsnitt)

== Utviklingen langs Mississippi ==
[[Fil:Battle of Vicksburg, Kurz and Allison.png|thumb|''Battle of Vicksburg'', av Kurz og Allison.]]

Under McClellan og hans etterhvert seierherre i vest, generalmajor [[Henry Wager Halleck]], ble Mississippi noe en noe forsømt krigsskueplass for operasjoner i vest. Halleck, med McClellans støtte, hadde mer tro på å vende fiendens festninger langs Mississippi enn å angripe dem direkte. Derfor beveget han seg bort fra elva.<ref>ORN I, v. 22, pp. 700&ndash;701.</ref> Slik han så det var [[Tennessee (elv)|Tennessee]]-elva den «store strategiske linja i det vestlige felttoget», ikke Mississippi.<ref>ORA I, v. 10, p. 24.</ref>

Marinedepartementet forble derimot fast bestemt på ideen om å åpne Mississippi. Departementet under assisterende marineminister [[Gustavus Vasa Fox]] bestemte seg tidlig for at [[New Orleans]] kunne erobres av en marineekspedisjon fra [[Mexicogulfen]], og så ville alle andre byer som grenset til elva falle fremfor å utsettes for bombardement.<ref>Gideon Welles, «Admiral Farragut and New Orleans: with an account of the origin and command of the first three naval expeditions of the war,» ''The Galaxy,'' v. 12, s. 669&ndash;683, 817&ndash;832 (november og desember 1871).
[http://cdl.library.cornell.edu/cgi-bin/moa/pageviewer?frames=1&coll=moa&view=50&root=%2Fmoa%2Fgala%2Fgala0012%2F&tif=00681.TIF&cite=http%3A%2F%2Fcdl.library.cornell.edu%2Fcgi-bin%2Fmoa%2Fmoa-cgi%3Fnotisid%3DACB8727-0012-88]
[http://cdl.library.cornell.edu/cgi-bin/moa/pageviewer?frames=1&coll=moa&view=50&root=%2Fmoa%2Fgala%2Fgala0012%2F&tif=00831.TIF&cite=http%3A%2F%2Fcdl.library.cornell.edu%2Fcgi-bin%2Fmoa%2Fmoa-cgi%3Fnotisid%3DACB8727-0012-105]</ref> Oppgaven med å ta New Orleans ble gitt til kaptein (senere admiral) [[David Glasgow Farragut]] som fulgte sine egne planer for slaget. Han førte flåten sin forbi [[slaget ved Forts Jackson and St.Philip|fortene]] som beskyttet byen fra sør om natten 24. april 1862 og tvang byen til å overgi seg.<ref>Dufour, Charles L., ''The night the war was lost,'' s. 265&ndash;286.</ref> Etter å ha reparert skipene sine fra skadene de fikk mens de passerte fortene, sendte han dem opp langs elva hvor de lyktes i å få overgivelsen til [[Baton Rouge]] og [[Natchez]]. Rekken med enkle erobringer tok slett ved Vicksburg, siden Konføderasjonens stilling der lå på små klipper som var høye nok til å gjøre dem uinntagelige for marinens kanoner på den tiden.

Etter tapet av [[slaget ved Island Number Ten|Island Number 10]] kort tid før Farragut tok New Orleans, hadde Konføderasjonen oppgitt [[Memphis (Tennessee)|Memphis]] og etterlot seg bare en liten styrke for å foreta en [[slaget ved Memphis|forsinkende operasjon]]. Tidlig i juni ble dette feid til side av kanonbåter fra Western Gunboat Flotilla (som kort tid etterpå ble endret til [[Mississippi River Squadron]]) og en samling av [[Vedder (krigsskip)|veddere]] fra krigsdepartementet, og Mississippi var åpen ned til Vicksburg. Dermed ble byen det eneste punktet langs elva som ikke var i føderale hender.<ref>ORN I, v. 23, s. 118&ndash;140.</ref> 

Hæren under Halleck unnlot igjen å gripe muligheten. Han sendte ikke en gang en liten styrke for å hjelpe skipene, og snart ble Farragut tvunget av fallende vannivå til å trekke sine store fartøy til nærområdet til New Orleans.<ref>Shea and Winschel, ''Vicksburg is the key,'' s. 17&ndash;18.</ref> Hæren forsøkte ikke å ta Vicksburg før november, og da var den under lederskapet til generalmajor [[Ulysses S. Grant]] etter at Halleck ble kalt tilbake til Washington for å erstatte McClellan som øverstkommanderende.<ref>Halleck ble kalt østover i midten av juli, omtrent samtidig med at Farragut måtte forlate Vicksburg.</ref>

Innen Frant ble kommandant i vest, hadde Sørstatshæren klart å befeste Vicksburg og [[Port Hudson (Louisiana)|Port Hudson]]. Denne strekningen mellom byene på noe mer enn 210 km ble det siste kontaktpunktet mellom den østlige delen av Konføderasjonen og området vest for Mississippi. Regjeringen til president [[Jefferson Davis]] i Richmond var uten tvil klar over viktigheten til dette området og styrket begge stillingene. Ledelsen i Vicksburg ble overført fra brigadegeneral [[Martin L. Smith]] til generalmajor [[Earl Van Dorn]] og videre til generalløytnant [[John C. Pemberton]]. Størrelsen på forsvarsstyrken økte i takt med den økende graden til kommandanten.<ref>Shea and Winschel, ''Vicksburg is the key,'' s. 20, 36.</ref> 

[[Vicksburg-felttoget]] endte til slutt opp som en beleiring som tok slutt den 4. juli 1863 da Pemberton overgav seg med hele sin styrke. På den tiden bestod hæren hans av rundt 29 500 menn.<ref>Shea and Winschel, ''Vicksburg is the key,'' s. 178.</ref>

Da nyheten om at Vicksburg hadde falt nådde garnisonen i Port Hudson, visste generalmajor [[Franklin Gardner]], kommandanten der, at ytterligere motstand var meningsløst. Han overgav sin post og dens garnison til Federal Army of the Gulf og dens kommandant generalmajor [[Nathaniel P. Banks]] den 9. juli 1863.<ref>Shea and Winschel, ''Vicksburg is the key,'' s. 200.</ref> Dermed, med Abraham Lincolns ord, «renner igjen Vannets Far uhindret til havet».