Redigerer Ammianus Marcellinus (avsnitt)

== Kritikk og vurdering ==
[[Edward Gibbon]] bedømte Ammianus som «en nøyaktig og pålitelig veileder som skrev historien om hans egen tid uten å hengi seg til fordommer og lidenskap som vanligvis påvirker sinnet til en samtidig.» <ref>Gibbon, Edward (1776–89 ): ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', kapittel 26.5. Sitat: «an accurate and faithful guide, who composed the history of his own times without indulging the prejudices and passions which usually affect the mind of a contemporary»</ref> Men han fordømte også Ammianus for mangel på litterær teft: «Den grove og ukjennelige pennen til Ammianus har skissert hans blodige figurer med langtekkelige og avskyelig nøyaktighet.»<ref>Gibbon, Edward (1776–89 ): ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', kapittel 25. Sitat: «The coarse and undistinguishing pencil of Ammianus has delineated his bloody figures with tedious and disgusting accuracy.»</ref> Den østerrikske historikeren [[Ernst Stein]] lovpriste derimot Ammianus som «det største litterære geni som verden har frambrakt [i tiden] mellom [[Tacitus]] og [[Dante]].»<ref>Stein, Ernst (1928): ''Geschichte des spätrömischen Reiches'', Wien.</ref>

I henhold til den amerikanske militærhistorikeren [[Kimberly Kagan]] framhever hans redegjørelser av slag soldatenes erfaring, men på kostnad av at han taper av syne det større bildet. Som et resultat er det vanskelig for leseren å forstå hvorfor de slagene han beskriver får det resultat som de fikk.<ref>Kagan, Kimberly (2006): ''The Eye of Command'', s. 27–29</ref>

Forskere har ofte antatt at Ammianus' verk hadde til hensikt for offentlig resitasjon av to årsaker: den overveldende tilstedeværelsen av nøyaktige ''[[Clausula|clausulæ]]'' (retorisk virkemiddel), noe som antyder at den hadde til hensikt å bli lest høyt; og epistel 1062 av [[Libanios]] til en Marcellinus i Roma som viser til offentlige resitasjoner. Imidlertid hadde bortimot alle betydelige gresk og latinsk prosa slike ''clausulæ'', og en del forskere har avvist identifiseringen av Libanios' «Marcellinus» med Ammianus Marcellinus ettersom Marcellinus i seg selv var et ganske vanlig navn, og tonen i brevet antyder at Libanius adresserte en langt yngre mann enn seg selv (Ammianus var hans samtidige). Det er et påfallende faktum at Ammianus, selv om han var en profesjonell soldat, gir et utmerket bilde av sosiale og økonomiske problemer og hans holdning overfor ikke-romerske folk i riket, er han langt mer vidsynt og tolerant enn forfattere som eksempelvis [[Titus Livius]] og [[Tacitus]]. Hans mange digresjoner om de ulike land som han besøkte, om enn sidespor i store fortelling, er i seg selv av særlig interesse.

Ammianus' verk inneholder en detaljert beskrivelse av [[tsunami]]en i [[Alexandria]] grunnet et [[jordskjelv]] utenfor [[Kreta]] som ødela storbyen og kystene langs den østlige delen av [[Middelhavet]] den [[21. juli]] [[365]]. Hans rapport beskriver med stor nøyaktighet de karakteristiske sekvensene av et jordskjelv, havet som trekker seg tilbake og deretter buldrer opp i en voldsom flodbølge.<ref>Kelly, G. (2004): «Ammianus and the Great Tsunami» i: ''The Journal of Roman Studies'' '''94''': 141–167. doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F4135013 10.2307/4135013]. JSTOR [http://www.jstor.org/stable/4135013 4135013]. Merk at den greske historiker [[Thukydid]]es på 400-tallet f.Kr. hadde allerede knyttet disse seismiske hendelsene i hans bok om [[Peloponneskrigen]], se bok I, 22</ref>

Hans verk fått store skader fra avskriftproduksjon av manuskripter. Bortsett fra tapet av de første 13 bøkene er de gjenværende 18 mange steder ødelagte eller preget av hull i teksten (''lacuna''). Det eneste bevarte manuskript som bortimot samtlige andre er avledet fra, er en [[Den karolingiske renessanse|karolingisk]] tekst V fra 800-tallet, produsert i [[Fulda]] i dagens [[Tyskland]] fra et insulært eksemplar. Den eneste uavhengige tekstkilden for Ammianus ligger i tekst M, en annen [[Frankerriket|frankisk]] kodeks fra 800-tallet, men som beklageligvis var uinnbundet og plassert i andre kodekser i løpet av 1400-tallet. Kun seks manuskriptblader av M har overlevd, imidlertid er den trykte utgaven av Gelenius (G) antatt å være basert på M, noe som gjør den til en betydningsfull vitne til teksttradisjon av ''Res Gestae''.<ref>Clark (1904), ''Text Tradition''.</ref>