Redigerer Amfibisk krigføring (avsnitt)

=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
[[Fil:Lancashire Fusiliers boat Gallipoli May 1915.jpg|right|thumb|Britiske soldater i mai 1915 gjør seg klar til å gå i land ved Gallipoli.]]

Under [[første verdenskrig]] var moderne amfibisk krigføring fremdeles et nytt felt. Både taktikk og utstyr var enkelt og ofte improvisert.

I denne perioden var britiske [[Royal Marine Light Infantry]] (RMLI) stort sett i bruk som [[militærpoliti]] og kanonmannskaper om bord på krigsskip.  De ble i 1914 integrert med en divisjon satt opp av [[Royal Navy]], kalt [[Royal Naval Division]]. Hensikten var å kjempe på land. På tross av dette måtte hærstyrker utgjøre hovedtyngden av kampstyrkene i landgangsoperasjoner gjennom krigen. RMLI ble på [[1920-tallet]] slått sammen med [[Royal Marine Artillery]] og dannet [[Royal Marines]].

Den første landgangen i krigen fant sted i 1914 og endte i katastrofe. En større styrke fra den [[British Indian Army|britiske indiske hæren]] ble sendt for å gå i land ved byen [[Tanga (by)|Tanga]] i det som den gang het [[Tysk Østafrika]]. Tyskerne der oppdaget de britiske forberedelsene og rakk å forberede seg på invasjonen. Resultatet ble at de britisk/indiske styrkene måtte trekke seg tilbake med store tap og uten det tyngre utstyret sitt.

Den allierte invasjonen mot [[Det osmanske riket]] ved [[slaget ved Gallipoli]] i 1915 var en enda større katastrofe enn Tanga. Soldater rodde i land i åpne hvalbåter eller ble fraktet inn med slepebåter. De uerfarne allierte soldatene ble praktisk talt slaktet ned av de osmanske forsvarerne.  Mange kom ikke engang ut av båtene. Ved den andre landgangen ved [[landgangen ved Suvlabukten|Suvla]] i august hadde de forgjengeren til moderne landgangsfartøyer, den pansrede «Beetle» (engelsk: ''Bille''). 489&nbsp;000 soldater ble satt inn på alliert side, og av disse ble 252&nbsp;000 drept, skadet eller syke. Tallene for de tyrkiske forsvarerne var rundt en halv million mann i forsvar, og rundt halvparten av disse drept, skadet eller syke.

I mellomkrigstiden utviklet den amerikanske marinen og marinekorpset spesialisert utstyr for landganger. Nye landgangsfartøyer og amfibiske kjøretøyer ble testet ut. Skipene ble lastet for å kunne losses hensiktsmessig; ikke bare for å maksimere hva som kunne tas med som tidligere. I [[1910]] hadde marinekorpset etablert sin skole for amfibiekrigføring i [[New London]], [[Connecticut]], og under general [[John Lejeune]] utviklet de en ny doktrine, publisert i [[1934]] som ''Tentative Landing Operations Manual'', en manual som til en viss grad er aktuell fremdeles.