Redigerer Ambrosius av Milano (avsnitt)

== Kirkelærer ==
[[Fil:Anthonis van Dyck 005.jpg|mini|[[Anthonis van Dyck]]: St. Ambrosius og keiser [[Theodosius den store]]]]
Nettopp fordi Ambrosius var lite skolert teologisk da han ble valgt til biskop, hev han seg over teologiske studier med stor kraft. Natten gikk med til studier og bønn, mens dagen var fylt med embetspliktene. Men Ambrosius' sterke engasjement og pliktfølelse førte til at han sammen med [[Augustin av Hippo|den hellige Augustin]], [[Hieronymus|den hellige Hieronymus]] og [[Gregor I den store]] regnes blant de første [[kirkelærer]]ne. Han sammenlignes  med [[Hilarius av Poitiers]], som riktignok ikke hadde Ambrosius' administrative dyktighet, men kanskje enda større teologiske ferdigheter. Til tross for sin juridiske bakgrunn og sene teologiske studier, lyktes allikevel Ambrosius som teolog.

Hans åndelige etterfølger [[Augustin av Hippo]] tillegger Ambrosius' innflytelse svært stor betydning, kanskje bare overgått av [[apostelen Paulus]]. Høsten [[386]] ble Augustin døpt av Ambrosius, bare seks måneder etter at han hadde kommet til Milano fra [[Afrika]].

Blant Ambrosius' arbeider var [[katekisme]]n ''De mysteriis'' for nydøpte om [[dåp]]en, [[konfirmasjon]]en og [[nattverd]]en. Han ga undervisning i første rekke i form av prekener, mer enn skriftlig avhandlinger. Målgruppen hans var vanlige folk, slik at han uttrykte seg rett fram og konkret. Ambrosius var stor nok som teolog til at han fant plass til [[Seneca]] og [[Cicero]] i sin kristne lære. Da hans søster Marcellina avla de evige klosterløftene, samlet han sine prekener om kyskhet til en traktat som ble svært populær, ''De Virginibus'' eller ''Libri III de virginibus ad Marcellinam''.

Det var Ambrosius' [[preken]]er som fikk æren av å ha omvendt Augustin til kristendommen. I år [[384]] kom den da trettiårige [[professor]]en i [[latin]]sk [[retorikk]], Augustin, til Milano for å undervise i [[litteratur]] og veltalenhet. Han oppsøkte byens biskop for å stille ham noen spørsmål om troen. Ambrosius satt og leste i sin celle, og Augustin forteller i sin [[selvbiografi]], ''Bekjennelser'': "Når han leste, løp hans øyne over siden, og hans hjerte søkte meningen, men hans stemme var taus, og tungen stille. Hvem som helst kunne fritt nærme seg ham, og gjester ble vanligvis ikke meldt. Derfor skjedde det ofte når vi kom for å besøke ham, at vi fant ham slik, lesende i stillhet. For han leste aldri høyt." Dette skal være ett av de første eksemplene på stillelesing i vestlig litteratur. I dag ser vi ikke noe rart i dette, men den gang leste folk som regel høyt. [[Tegnsetting]] som [[komma]], [[punktum]] og små og store [[bokstav]]er kom først i bruk utover 400-tallet, og gjorde stillelesing lettere. Augustin, som Cicero før ham, måtte øve på en tekst før han leste den opp.<ref>[[Inge Eidsvåg]]: "Om lesningens velsignelser og fryd", ''P2-akademiet XXXVII'' (s. 108), forlaget Transit, Oslo 2006, ISBN 82-7596-161-0</ref>