Redigerer Altaihaukeskjegg (avsnitt)

== Økologi og utbredelse ==
Artens voksesteder i Norge er rasutsatte, tørre, forvitra skiferbakker. I Norge har denne arten hatt to kjente voksesteder. Den opprinnelige lokaliteten i Nesseby ved bredden av [[Meskelva]] hvor arten ikke er sett siden 1943, og den eneste nå kjente lokaliteten Sandfjorddalen i Båtsfjord. Artens utbredelse i verden er ganske disjunkt: da arten fantes i Nesseby var nærmeste kjente lokalitet i Altajfjellene, ca. 4000 km lenger sørøst.<ref name="Fægri">Fægri, Knut. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042504011 Norges planter]''. Cappelen 1960. Bind 2, side 313</ref> 

Senere er arten funnet flere steder i den europeiske delen av Russland, blant annet på østsiden av [[Kvitsjøen]] (ca. {{formatnum:1000}} km øst for de norske funnene) og i nordlige deler av [[Uralfjellene]]. Ellers finnes arten i [[Elburzfjellene]] i [[Iran]], [[Kashmir]], [[Kasakhstan]], [[Kirgisistan]], [[Mongolia]], [[Pakistan]], sørlige [[Sibir]], [[Tadsjikistan]] og [[Xinjiang]] i [[Kina]]. Typiske voksesteder i Asia er skog, skogkanter, grasmark og grusområder langs elver.<ref name=Nordhagen_1963/><ref name=FloraOfChina/>

Den eneste kjente [[Populasjon|populasjonen]] i Norge per i dag består av flere hundre individer og finnes på et relativt vanskelig tilgjengelig område. Arten er gitt status ''sårbar'' i [[Norsk rødliste for arter]] fordi det bare er én kjent populasjon. Selv om denne populasjonen virker livskraftig og trygg, vil én enkelt populasjon være sårbar for ulike ytre påvirkninger.<ref name= SAS_2015/><ref name="adb rano" />

Det er flere teorier om årsaken til forekomsten i Øst-Finnmark, langt unna det primære utbredelsesområdet. Noen ser den i sammenheng med russehandelen langs Varangerhalvøya, mens andre ser den som det siste voksestedet for en steppepioner.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | forfatter = Ryvarden, Leif | artikkel = Kurvplantefamilien | tittel = Norges planter. Bind 4 | isbn = 8202142539 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091638046 | side = 57}}</ref>

[[Rolf Nordhagen (botaniker)|Rolf Nordhagen]] mente at utbredelsen til altaihaukeskjegg best kunne forklares ved den såkalte [[overvintringsteorien]]. Han hevdet at arten hadde vokst i Finnmark siden [[pliocen]], og at den hadde overlevd [[istid]]ene i isfrie [[Refugium (økologi)|refugier]] ved kysten.<ref name=Nordhagen_1963/> [[Kvartærgeologi|Kvartærgeologer]] har omfattende bevis for at både [[Finnmark]] og det tilstøtende [[Barentshavet]] var dekket av en tykk [[innlandsis]]. Imidlertid har ingen kunnet påvise mulige refugier i området.<ref name=Brochmann03/>

I Nord-Skandinavia finnes det også andre sjeldne planter med lignende utbredelse: [[sibirnattfiol]] (''Lysiella oligantha''), [[kveinhavre]] (''Trisetum subalpestre''), [[masimjelt]] (''Orytropis deflexa'') og [[lukttelg]] (''Dryopteris fragrans''). Både altaihaukeskjegg og de andre fire planteartene har store sprang mellom utbredelsen i Skandinavia og funnene lenger øst. Ingen av artene er typiske høyfjellsplanter eller arktiske planter, som kan ha overlevd i et kystrefugium. De trives i et kontinentalt [[innlandsklima]], og alle unntatt sibirnattfiol er [[pionerplante]]r som raskt blir utkonkurrert av annen vegetasjon. En mulig forklaring er at disse plantene var vanlige i det åpne landskapet ved istidens slutt, men at konkurranse etterpå har snevret inn utbredelsen.<ref name=hland90/>