Redigerer Alfred Hagn (avsnitt)

== Spion for tyskerne under første verdenskrig ==
[[Fil:Benjamin_Vogt.JPG|thumb|[[Benjamin Vogt]], norsk minister i London i 1917]]
[[File:Riksadvokaten D-6 20-1a.tif|thumb|left|Et av brevene Alfred Hagn sendte til en tysk dekkadresse i [[Lørenskog]] mens han oppholdt seg i London 1917. Fra saksmappen i [[Riksarkivet]]]]

Etter 1913 bodde Alfred Hagn  i [[Kristiania]], og om somrene arbeidet han som restaureringsassistent ved [[Røldal stavkirke]]. Der var han en del av et tyskvennlig kunstnermiljø rundt redaktør [[Victor Mogens]] og hans blad ''[[Ukens Revy]]'', som han også skrev for som journalist. Under [[første verdenskrig]] kom han i kontakt med [[Den tyske keiserlige flåte]]s etterretningtjeneste ''Nachrichtenabteilung'', og høsten 1916 ble han vervet som tysk spion, og fikk i oppdrag å reise til [[London]]. [[Tyskland]] drev en stor etterretningsvirksomhet i Norge, på grunn av den norske skipsfarten og Norges posisjon som inngangsdør til Storbritannia.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 13–26 og 75–79.</ref>
[[Fil:Tidens Tegn 30.1 1918 - Søhr.jpg|thumb|Joh. Søhr, sjef for Opdagelsespolitiet (tegning i ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' 1917)]]

Hagn reiste under dekke av å være [[korrespondent]] for ''[[Dagbladet]]''; dette oppdraget fikk han gjennom sin venn [[Reidar Mjøen]]. Han fikk da med seg anbefalinger til britiske myndigheter fra sjefredaktør [[Einar Skavlan]] i ''Dagbladet'', [[utenriksminister]] [[Nils Claus Ihlen]], og [[Benjamin Vogt]], som var norsk [[minister]] i London. Hagn ankom London i april 1917, men ble arrestert allerede 24. mai av den britiske kontraetterretningstjenesten [[MI5]] på hotellet han bodde på i London. Tipset kom opprinnelig fra det norske [[Opdagelsespolitiet]], som var ledet av [[Joh. Søhr]]. Dette går frem av britiske dokumenter som ble nedgradert og frigitt i 1990-årene.<ref name="Dagbladet 14.10.2010">Brandal, Brazier og Teige, ''Dagbladet'', 14.10. 2010.</ref> 

Arrestasjonen av Hagn var en pinlig affære, både for de involverte personlig og for nasjonen [[Norge]]. Fra norsk side prøvde man derfor å legge lokk på saken, men noe kom likevel ut etter at det britiske [[War Office]] valgte å lekke saken ut i pressen som en advarsel til Norge. Kombinasjonen av ledende norske embetsmenn og pressefolk klarte likevel å legge bortimot fullstendig lokk på saken, og den endte som små notiser i avisene. 

Siden Hagn var en utenlandsk spion, ble hans sak ført for en militær domstol, der den kom opp  i august 1917. Den norske ambassadøren i London, [[Benjamin Vogt]], bisto Hagn på mange måter. Den norske [[legasjon]]en betalte for forsvarsadvokat med utenrikstjenestens penger.<ref name="Dagbladet 14.10.2010" />
Etter en summarisk rettssak ble Alfred Hagn dømt til døden 28. august 1917. Det var ikke bevist at han hadde klart å sende noen hemmelige meldinger til sine oppdragsgivere, men han var funnet med hemmelig blekk og en kjent tysk dekkadresse i sin besittelse, det var nok. Det var krig, og i krigstid henrettet man fiendtlige spioner. Hagn ble ført til [[Tower of London]], og satt inn på en dødscelle. Der ventet han på at dødsdommen skulle eksekveres, men kort tid før dette skulle skje fikk han beskjed om at straffen var blitt omgjort til livsvarig straffearbeid, og Hagn ble overført fra Tower til [[Maidstone]]-fengselet sør for London, hvor han skulle sone straffen.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 86–75 og 160–168.</ref> 

Hagn var langt fra den første tyske spionen som hadde kommet til Storbritannia fra det nøytrale Norge, eller som britene hadde påvist at hadde sendt spionmeldinger dit. Den britiske regjeringen brukte saken til å presse den norske regjeringen til å innta et mer britisk-vennlig ståsted – Norges handel med [[Tyskland]] ble sterkt mislikt i London. Norge hadde som et nøytralt land store utfordringer under [[den første verdenskrig]]. For landets myndigheter gjaldt det å unngå å bli dratt inn i krigen. Dette var hele tiden en vanskelig balansegang, da også tyskerne presset på Norge. Britene var også misfornøyde med det de så på som norsk ettergivenhet overfor Tyskland. Det britiske utenriksdepartementet (Foreign Office) så en mulighet for å bruke Hagn-saken til å legge ytterligere press på Norge. At utenriksminister Ihlen nærmest tvang [[Haakon VII|Kong Haakon]] til å sende en benådningssøkand til sin svoger, den britiske kongen, spilte derfor en mindre rolle for utfallet av saken. Det var norsk ettergivenhet overfor britene i pågående handelsavtaler som reddet livet til Hagn. I stedet for dødsdom, ble Hagns straff omgjort til livsvarig fengsel.<ref name="Dagbladet 14.10.2010" />
Den falt i tid sammen med de begynnende tyske [[Zeppeliner]]-angrepene mot Sør-England og [[London]]. 

Alfred Hagn ble benådet, og utvist av Storbritannia i 1919, etter å ha [[sultestreik]]et. Også nå la minister Benjamin Vogt ned et stort arbeid bak kulissene. Han lyktes med å overbevise britene om at Hagns helsetilstand var så dårlig at han var i fare for å miste livet, og at det ville være en kjedelig sak for Storbritannia om det skjedde.<ref>Brandal, Brazier og Teige 2010, s. 168–180 og 196–199.</ref>
[[Fil:Hagn i Aftenposten 1917 07.04.jpg|thumb|Alfred Hagn (1882–1958), tegning i [[Aftenposten]] 4. juli 1917]]