Redigerer Alf Prøysen (avsnitt)

=== 1940-årene – gjennombruddsårene ===
[[Fil:Leif Ørnelund Alf Prøysen på scenen 1954.jpg|thumb|Prøysen på scenen på [[Chat Noir]] i Oslo.{{byline|Leif Ørnelund, 1954}}<br /> 
----
<br />«Narrevise» fra 1951 er beskrevet som en «programerklæring»<ref>Sitat fra Over Røsbaks Prøysenbiografi, side 243. I [[Magne Lindholm (høgskolelektor)|Magne Lindholm]]s tekst på plateomslaget til ''[[Original Prøysen]]'', 1993 kalles Narrevise for «et kunstnerisk program og et sjølportrett». Det samme berøres av Hagen og Solhaug 1984; Helgesen 1993</ref> eller som et «indirekte sjølportrett».<ref>Sitat fra Magne Lindholms kåseri [http://home.hio.no/~magneli/skrifter/artikler_om_litteratur/artikler_om_alf_proysen/20001028_ironi_og_verdighet.html ''Ironi og verdighet''] {{Wayback|url=http://home.hio.no/~magneli/skrifter/artikler_om_litteratur/artikler_om_alf_proysen/20001028_ironi_og_verdighet.html |date=20140208234107 }} fra 28.10.2000; også trykt i ''Graset er grønt for æille''. 2002. Her gjengis hele teksen til Narrevise.</ref>
<poem>Så syng vi visa om ungdomsglea,
den høve best for en gammal nar.
Med blanke bjellkræinser kringom knea
kæin ingen vekse tel vaksin kar. 
Men har´n bjeller, så får dom låte, 
og har´n viser, så får dom fram.
Og itte kæille je det å gråte 
om aua vassflyg når´n tæk en dram.

I lange, lystige ungdomsnetter
je tralle viser ta mange slag, 
så freske jinter med svarte fletter
fekk trampe takta te lysan dag. 
Je kom med viser om leik og leven, 
og æiller stemte je tona ned,
om snart ´n Torvæill og snart ´n Even
fekk kyss på kjakan og itte je.</poem> 
Visa har i alt 5 vers.]]

Etter at Prøysen flyttet til Kløfta i 1939, arbeidet han i to år på forskjellige gårder på Kløfta og på [[Sørum]]. I 1941 solgte han ni revyviser til [[Dovrehallen]]<ref name="TV89" /><ref>Røsbak 1992, side 160–163</ref> og han skal han ha fått tilbud fra direktøren der, «Hansy Petra»<ref name="PHB" /><ref>Egentlig het hun Sibilla Johanne Marie Schmitz; se [http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Hansy_Petra Hansy Petra] hos lokalhistoriewiki.no</ref>, om jobb som fast husdikter. Uheldigvis brant Dovrehallen ned akkurat samtidig, og det ble ikke flere revyer der på lenge.

Høsten 1941 fikk han i stedet jobb som fjøsrøkter på Vøyen gård i Asker.<ref name="PHB" /><ref>[http://www.ableksikon.no/V%C3%B8yen Vøyen] {{Wayback|url=http://www.ableksikon.no/V%C3%B8yen |date=20140202162735 }} i ableksikon.no</ref><ref>Arnstein Kiste. «Markering av Alf Prøysens opphold på Vøyen gård». I: ''Årsskrift for Asker og Bærum historielag'' 1995.</ref><ref>Per Kristian Guntvedt. «Fra Dovrehallen til ''Dørstokken heme''». I: ''Prøysenårbok'' 2008. Detaljert om årene i Asker</ref> Like ved Vøyen lå Statens Småbrukslærerskole på gården [[Sem hovedgård (Asker)|Sem]]. Prøysen ble venn med elever og lærere der, og hjalp dem med å sette opp skolerevy høsten 1942, høsten 1943 og våren 1944.<ref name="TV89" /><ref>Karl Nilsen. «Alf Prøysen som "revyartist" og husdikter i Asker». I: ''Årsskrift for Asker og Bærum historielag'' 1984.</ref> Mens han bodde i Asker skrev han konfirmasjons- og bryllupssanger på bestilling for folk i bygda.<ref name="OR92168">Røsbak 1992; side 168–180</ref> I 1943 fikk han med en novelle i ei bok. Novellen het «Fanten» og boka het ''16 mann forteller''.

Mens Prøysen bodde i Asker under krigen, arbeidet han også med de novellene som skulle bli den første boka hans, ''Dørstokken heme''. Under arbeidet med den, kalte han den både for ''Bygdefortellinger'' og  ''Livet og leiken''.<ref name="OR92168" /> Boka ble utgitt høsten 1945. Det var bokhandleren A.I. Vig på Høvik Bokhandel i Bærum som var forlag for boka. På den tiden var det vanlig at bokhandlere utga bøker.

På sankthansaften 1945 ble han kjent med Else Storhaug fra Rena. De møttes på en fest som hjemmefrontsoldatene arrangerte ved Leangkollen, der de holdt vakt.<ref>[http://www.ableksikon.no/Leangkollen Leangkollen] {{Wayback|url=http://www.ableksikon.no/Leangkollen |date=20140202160410 }} i ableksikon.no</ref> Hun hadde vært tjenestepike i Oslo fra 1934, og tok [[sykepleier]]utdanning på [[Aker sykepleierhøgskole|Aker]] i 1937. Prøysen sluttet i gårdsjobben sommeren 1945, fordi han ville prøve å tjene nok penger på å skrive. Alf og Else forlovet seg 17. mai 1946.

På vinteren 1946 fikk Prøysen spørsmål om å skrive viser til studentrevyen ''Ad Undas'' for [[Teater Neuf|Studentersamfundets Teater]]. Han skrev ei vise som parodierte [[Trygve Lie]]. Trygve Lie var nettopp blitt den første generalsekretæren i [[FN]]. Prøysen kalte visa «Når man ser det hele litegrann fra oven». Han ble også bedt om å synge visa under forestillingen. Denne sangen ble spilt på radio mange ganger i 1946, og det var det første tilløpet til at Prøysen var [[kjendis]].<ref name="PHB" /><ref name="TV89" /> I revyarbeidet ble han kjent med [[Mentz Schulerud]] – som var regissøren av revyen og også hadde bodd på Rudshøgda da han var barn, og [[Johan Vestly]], som laget kulissene. På den tiden var Johan kjæreste med søstera til Mentz, og Alf ble kjent med alle tre. Søstera het Anne-Cath. Hun skulle siden gifte seg med Johan og få navnet [[Anne-Cath. Vestly]].

På høsten 1946 spurte [[Lauritz Johnson]] i NRK om Prøysen kunne lage en ny julesang til [[Lørdagsbarnetimen|Barnetimen]]. Da skrev han «[[Musevisa]]». Det var det første han gjorde for NRK, men siden laget han mange ting for barn og voksne i radio. I april 1947 spilte han inn den første grammofonplata.<ref name="PHB" /> Den hadde to sanger: «Frøken gi meg himlens nummer» og «Bare pappa hadde tid». Han hadde ikke skrevet disse sangene selv. I september 1948 laget han tre nye plater, og denne gangen hadde han skrevet alle sangene selv: to plater med barnesanger som «Lillebrors vise», og en plate med to sanger for voksne: «Husmannspolka» og «På Hamar med slakt». I 1948 ga han ut ei bok med viser, ''[[Drengstu’viser]]'', som ble veldig populær. Han sang mye i radio og på turné det året, og kalte siden 1948 for «Det året je var sjenni» (''geni'').<ref name="PHB" /><ref>Kapitlet «Det året je var sjenni» i Elin Prøysens bok ''Pappa Alf'', 1989</ref>

De første bøkene til Prøysen solgte svært godt. ''Drengstu'viser'' (1948) ble solgt i 140&nbsp;000 eksemplarer; ''Lillebrors viser'' (1949) ble solgt i 60&nbsp;000 eksemplarer; ''Trost i taklampa'' (1950) solgte 100&nbsp;000 eksemplarer.<ref name="KIAPIO">Knut Imerslund. «Alf Prøysen – idylliker eller opprører?». I: ''Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap''. 1995</ref>