Redigerer Al-Andalus (avsnitt)

===Forløp===
Det ser ut til å ha vært på eget initiativ at Tariq ibn Ziyad i [[april]] [[711]] krysset stredet over til Europa og gikk i land ved klippen som fortsatt bærer hans navn, [[Gibraltar]]. Hendelsene som fulgte må ha kommet overraskende på begge sider, og har senere blitt svært myteomspunnet. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hva som faktisk skjedde. Muligens har krefter innad blant visigoterne sabotert motstanden, eller kanskje også invitert Tariq i et forsøk på å ydmyke kong Roderik. I et slag [[20. juli]] beseiret Tariq visigoternes tallmessig svært overlegne hær, og Roderik selv ble drept. Tariq var rask til å utnytte suksessen og kun med små styrker inntok han Cordoba og Toledo hvor han overvintret.

[[Musa ibn Nasayr]], Tariqs overordnede og guvernør i Tunisia, var naturligvis svært ivrig etter å ta del i den nye erobringen. I [[712]] gikk han i land ved [[Algeciras]] med en stor styrke. I motsetning til Tariqs hær inkluderte denne også mange arabere. Han erobret først [[Sevilla]] og så i [[713]] [[Mérida, Extremadura|Mérida]]. Neste år overså Musa og Tariq sammen erobringen av [[Galicia (Spania)|Galicia]] og [[Ebro]]-dalen. Med dette var den muslimske erobringen av Iberia i hvert fall på papiret fullført. Disse spektakulære suksessene hadde ikke gått ubemerket hen, og Musa og Tariq ble begge innkalt til audiens hos kalifen i [[Damaskus]]. Ingen av dem vendte senere tilbake til al-Andalus.

Invasjonsstyrken var på {{formatnum:10000}}-{{formatnum:15000}} mann, mens omfanget av senere innvandring og bosetting er usikker. Migrasjonen fra Nord-Afrika kan ha vært på flere hundre tusen. Det skjedde en rask islamisering av befolkningen, men dette kan i stor grad også ha skjedd ved konvertering. Det er uklart hvor utbredt ekteskap mellom folkegruppene var i den tidlige fasen av maurisk herredømme. Den innfødte befolkningen fikk i stor utstrekning beholde sin religion og sine skikker under den religiøst tolerante herskeren.<ref name="Adams" />