Redigerer Akselerator massespektrometri (avsnitt)

== Historie ==
[[Luis Walter Alvarez|L.W. Alvarez]] og Robert Cornog fra [[USA]] brukte først en akselerator som massespektrometer i 1939 da de brukte en [[syklotron]] for å demonstrere at <sup>3</sup>He var stabil; fra denne observasjonen konkluderte de umiddelbart og riktig at den andre masse-3-isotopen, [[tritium]] (<sup>3</sup>H), var [[Radioaktivt stoff|radioaktiv]]. I 1977, inspirert av dette tidlige arbeidet, erkjente [[Richard A. Muller]] ved Lawrence Berkeley Laboratory at moderne akseleratorer kunne akselerere radioaktive partikler til en energi der bakgrunnsinterferensene kunne skilles fra ved hjelp av partikkelidentifikasjonsteknikker. Han publiserte den sentrale oppgaven i Science<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Radioisotope Dating wit a Cyclotron|publikasjon=Science|doi=10.1126/science.196.4289.489|url=https://www.sciencemag.org/lookup/doi/10.1126/science.196.4289.489|dato=1977-04-29|fornavn=R. A.|etternavn=Muller|serie=4289|språk=en|bind=196|sider=489–494|issn=0036-8075|besøksdato=2021-03-12}}</ref> som viser hvordan akseleratorer (syklotroner og lineære) kan brukes til påvisning av tritium (<sup>14</sup>C) og flere andre isotoper av vitenskapelig interesse, inkludert <sup>10</sup>Be; han rapporterte også den første vellykkede radioisotopdatoen eksperimentelt oppnådd ved bruk av tritium. Oppgaven hans var den direkte inspirasjonen for andre grupper som brukte syklotroner (G. Raisbeck og F. Yiou, i [[Frankrike]]) og tandem lineære akseleratorer (D. Nelson, R. Korteling, W. Stott hos McMaster). K. Purser og kollegaer publiserte også vellykket påvisning av radiokarbon ved hjelp av deres tandem i Rochester. Rett etterpå rapporterte Berkeley og franske team om vellykket påvisning av <sup>10</sup>Be, en isotop som er mye brukt i [[geologi]]. Siden akseleratorteknikken var mer følsom med en faktor på rundt 1000, nærmest fortrengte de eldre "forfallsteller" -metodene for disse og andre radioisotoper.