Redigerer Afghanistans geografi (avsnitt)

== Fjellsystemer ==
[[Fil:Afghan topo en.jpg|325px|thumb|Topografisk kart over Afghanistan]]
Det dominerende fjellsystemet i Afghanistan er [[Hindu Kush]], forlengelsen vestover fra dets vannskille som dukker opp igjen ved [[Koh-i-Baba]] nordvest for Kabul og av Firozkhoi platået (Karjistan) som strekker seg enda lenger vestover ved rolige stigninger inn i [[Paropamisus]] og som kan spores tvers over [[Hari Rud]] til [[Mashad]]

De kulminerende toppene til Koh-i-Baba som ser ut over kildene til Hari Rud, [[Helmand]], [[Kunduz]] og [[Kabul-elva]] når nesten 5200 moh ([[Shah Fuladi]], det høyeste, er 5143 moh), og fra dem til de sørvestlige lange forlengelsene som deler de øvre bielvene til Helmand, separerer dens kilde fra kilden til Farah Rud. Disse forlengelsene beholder en betydelig høyde, de har topper som passerer 3350 moh. De svinger seg i brede bånd av stort sett parallelle rekker mot sørvest, og beholder sin generelle retning til de berører den store Registan-ørkenen vest for Kandahar, hvor de oppløses in en serie sammenhengende og brutte foldede bakketopper hvis sider blir truffet av en sjø av invaderende sand. De lange, rette, nivåstøttede kantene som deler Argandab, Tarnak og Arghastan-dalene og ligger på sidene av ruten fra Kandaharto Ghazni bestemmer retningen på ruten, er utliggere av dette systemet som geografisk inkluderer Khojak, eller Kwaja Amran, rekken i Balutsjistan.

Nord for vannskillet i Afghanistan, ligger det brede platået som Hindu Kush er koblet sammen med. Inn i dette platået går juvene til Saighan, Bamian og Kamard-elvene, sideelver av Kunduz og lenger vest juvene til Bad-i-Amir eller Balkh-elva.  Mellom de åpne områdene der Øvre Murghab fra Firozkhoi-høylandene inn i den forholdsvis lave dalen over Bala Murghab, og strekker seg østover i en nesten rett linje til de øvre kildene til Shibarghan-strømmen, former Band-i-Turkestan-rekken den nordlige ryggen mellom platået og sandformasjonene til Chul. Den er en rett linje med fjellrygg, som en vegg fra toppen kan de ekstraordinære stillingen av de enorme avsetningene kalt Chul sees der de strekker seg nordover mot Amu-Darja, fjellrygg etter fjellrygg, bølge etter bølge, som en enorm gulgrå sjø av stormvridde bølger. Band-i-Turkestan kan spores østover langs Balkh-ab (Band-i-Amir) innen foldene av Kara Koh til Kunduz og bortenfor, men hverken Kara Koh eller Band-i-Turkestan markerer ikke den nordlige veggen av det store platået eller ser over sanden til Amu-Darja-sletten. Her bryter et annet platå inn hvor den nordlige kanten er definert av de flate konturene av Elburz i sør av [[Mazar-e Sharif]]. Umiddelbart ved foten av denne rekken ligger de leiraktige slettene Mazar og Tashkurghan. På den andre siden av Tashkurghan smalner Amu-Darja-sletten til 25 meter. På sørdelen av dette store båndet av bølgeformet slette er det begrenset av Koh-i-Baba, vest for Kabul, og av Hindu Kush i nord og nordøst for byen. Dermed må hovedrutene fra Kabul til [[Afghansk Turkestan]] krysse en av dem eller andre av disse rekkene og må gå over et eller annet av de store juvene som har blitt skåret ut av de øvre bielvene til elvene som renner nordover mot Amu-Darja. Sannsynligvis er det ikke noen andre land i verden som har så mange vannveier som er skåret dypt inn i fjellene innenfor et så lite område. Dette fører til et vanskelig system av trange veier gjennom fjellene.

Etter Hindu Kush og Turkestan-fjellene er det rekken som deler Ningrahar (eller Jalalabad-dalen) fra Kurram og Afridi Tirah, kalt Safed Koh (også navnet på rekken sør for Hari Rud), den viktigste i Afghanistan.

Den høyeste toppen i Safed Koh er [[Sikaram]], 4755 moh. Fra denne sentrale dominerende toppen fallen høyden gravdis mot vest og avtar gradvis i lange avstikkere som når innen noen få kilometer fra Kabul og stenger veien fra Kabul til Ghazni. Ved et punkt rett øst for Kabul-linjen går en sørlig avstikker, som blir vannskillet mellom Kurram og Logar ved Sotorgardan og kan spores videre til en kobling med det store vannskillet ved grensen som deler Indus-systemet med Helmands. Disse hoved-vannskillene beholder sin høyde langt i sør. Der er topper som måler over 3600 moh på delelinjen mellom Tochi og Ghazni-slettene.

Der er ingen [[isbre]]er i afghansk Turkestan, men bevis for deres nylige eksistent finnes i mengder. De store terrassene i noen av de store dalene i de nordlige buktningene av Ferozkhoi-platået er antagelig laget av isbreer. I fjellene vest for Kabul-fjellene har isbreer trukket seg tilbake og lagt igjen morener helt uforstyrret. De er antagelig samtidige med de eldre leirlagene.