Redigerer Affæren om diamanthalsbåndet (avsnitt)

=== Salget ===
Mot 1784 begynte Böhmer og Bassenge å lete etter en mellommann som kunne bevege kongen eller dronningen til kjøp. En viss Sieur Achet fortalte dem at hans svigersønn, advokaten Laporte, kjente til [[Jeanne de Saint-Rémy|grevinnen La Motte]], som skulle stå dronningen nær. Juvelererne besøkte damen, som lovet dem å ta opp saken med dronningen. Tre uker etter, den  21. januar 1785, forsikret grevinnen juvelererne om at dronningen gjerne ville ha halsbåndet. Hun skulle gi en svært høytstående herre i oppdrag om å komme til dem med dronningens anvisninger.

Den 24. januar 1785 dukket Madame de La Motte i følge med sin ektemann opp hos juvelererne og sa at den høye herres besøk var nært forestående. Noe senere kom han også. Det dreide seg om kardinal [[Louis René Édouard de Rohan-Guéméné|Louis de Rohan]]. Kardinalen fohandlet om prisen, og klarte å få den satt ned til 1,6 millioner livres.

Den 29. januar tilkalte Rohan juvelererne. Han leste opp for dem et dokument med kjøpsbetingelsene. Kjøpsprisen på 1,6 millioner skulle betales i fire rater hver sjette måned over to år; første rate på 400&nbsp;000 livres forfalt 1. august. De to juvelererne undertegnet kontrakten.

Den 1. februar tilkalte kardinalen atter juvelererne, og bad dem om å ta med seg diamanthalsbåndet. Han viste dem kontrakten, hvorpå det nå var underskrevet ''Marie Antoinette av Frankrike''. Dessuten viste ham dem et skriv som dronningen hadde stilet til ham. Samtidig fortalte kardinalen at han hadde frarådet dronningen fra kjøpet, men hennes ønske om å besitte halsbåndet var sterkere. Böhmer og Bassenge tok sin avskjed, halsbåndet ble hos kardinal Rohan.

Den 10. juli tilkalte Rohan juvelererne, og meddelte dem at dronningen krevde et prisavslag på 200&nbsp;000 livres. Dessuten ville ikke de avtalte 400&nbsp;000 livres utbetales den 1. august, derimot skulle de få 700&nbsp;000 noen dager senere. Juvelererne gikk med på dette. Deretter dikterte kardinalen for dem et takkebrev til dronningen.

Den 12. juli overbragte Böhmer dronningen et skuldersmykke og et par diamantøredobber, som kongen hadde bestilt i anledning fødselen av deres annen sønn. Ved denne anledning overrakte han henne det brev der juvelererne uttrykte sin glede over hun ville bære verdens vakreste diamanthalsbånd. Noen dager etter spurte Marie Antoinettes kammerdame, Madame [[Jeanne Louise Henriette Campan]], de to hva dette brevet betød, fordi dronningen ikke klarte å begripe seg på det.

Rohan rådet nå juvelererne inntrengende om ubetinget å snakke med dronningen direkte. Da juvelererne senere måtte forklare seg under prosessen, unnvek de enhver henvisning til noen samtale med dronningen. Abbé Georgel, kardinal Rohans storvikar og fortrolige, skrev imidlertid i sine memoarer at denne samtalen faktisk hadde funnet sted, og at juvelererne hadde fortalt dronningen alt de visste.

Den 31. juli kalte kardinal atter juvelererne til seg. Han meddelte dem at dronningen ikke kunne oppbringe hele beløpet på 700&nbsp;000 livres, men i begynnelsen av oktober skulle de med sikkerhet få hele summen. Så gav han dem fra egen lomme 30&nbsp;000 livres som unnskyldning for utsettelsen.

Noen timer etter bad bankieren Saint-James om en samtale med Abbé Vermond, som var Marie Antoinettes rådgiver. Han meddelte ham at kardinalen hadde til hensikt å oppta en kreditt på 700&nbsp;000 livres i dronningens navn. Tatt i betraktning beløpets størrelse bad han om nøyaktige og direkte anvisninger.

Den 3. august inviterte Madame de La Motte Bassenge til seg. Hun klaget på at man åpenbart ville forderve kardinalen; han hadde fastslått at dronningens underskrift på kontrakten var falsk. Juvelererne måtte uten opphør komme til en overenskomst vedrørende betalingen av halsbåndet.

I sin forklaring meddelte juvelererne at de den 9. august hadde redegjort for alt for dronningen. Abbé Georgel skriver derimot at dette var bare en av de løgner som juvelererne var blitt tvunget til av minister [[Louis Auguste Le Tonnelier de Breteuil|Breteuil]], for å tåkelegge at dronningen allerede i minst en måned hadde vært klar over saksforholdet.