Redigerer Afaiatempelet (avsnitt)

== Arkeologiske undersøkelser ==
[[Pausanias (geograf)|Pausanias]] nevner dette stedet kort i sin skrifter fra 100-tallet f.Kr., men beskriver ikke helligdommen i detaljer slik han gjør med mange andre steder.<ref>Pausanias: ''Beskrivelse av Hellas'' 2.30.3: ''«På Egina mens man går mot fjellet til den pangreske [[Zeus]] kommer helligdommen til Afaia opp som [[Pindar]] komponerte en ode for på bud for eginaerne. [[Kreta|Kreterne]] sier (i henhold til myten at hun var født på Kreta) at [[Euboulos]] var sønn av [[Karmanor]] som renset [[Apollon]] fra drapet av [[Python (mytologi)|Python]], og de sier at [[Britomaris]] var datter av Zeus og [[Karme]] (datter av denne Euboulos). Hun likte kappløp og jakt og var særlig kjær for [[Artemis]]. Da flyktet fra [[Minos]], som begjærte henne, skapte hun seg om til et fiskegarn. Artemis gjorde henne til en gudinne, og ikke kun for kreterne, men også for eginaerne æret henne. Eginaerne sier at Britomaris viste seg for dem på deres øy. Hennes tilnavn blant eginaerne er Afaia og det er [[Diktynna]] på Kreta.»''</ref> 

Tempelet ble kjent for [[Vest-Europa]] ved publikasjonen av ''Antiquities of Ioni'' (''Fortidsminner fra Jonia'', London [[1797]]). I [[1811]] kom den unge [[England|engelske]] arkitekten [[Charles Robert Cockerell]], som avsluttet sin utdannelse med en akademisk [[Dannelsesreisen|dannelsesreise]], og baron [[Otto Magnus von Stackelberg]] fjernet de falne, fragmentariske [[pediment]]skulpturene. På anbefaling fra baron [[Carl Haller von Hallerstein]], arkitekt foruten også en kunstprotesjé for kronprins [[Ludwig I av Bayern]], ble [[marmor]]en lastet ombord på skip og solgt det neste året til kronprinsen, senere konge av [[Bayern]]. Mindre utgravninger av den østlige veggen, ''peribolos'', ble utført i [[1894]] under rekonstruksjonen av det siste tempelet.

Systematiske utgravninger av stedet ble utført på [[1900-tallet]] av den tyske skolen i Athen, først under ledelse av [[Adolf Furtwängler]]. Helligdommens område ble definert og studert. Området under det siste tempelet kunne ikke bli utgravd da det ville ha skadet tempelet. I tillegg, betydelige levninger fra [[bronsealderen]] ble oppdaget i sprekker og lommer i overflaten av åsen. Fra [[1966]] til [[1979]] ble det utført en omfattende andre tysk undersøkelse ledet av [[Dieter Ohly]] som oppdaget i [[1969]] de betydelige levningene av det eldre arkaiske tempelet som hadde blitt benyttet som fyllmasse i de senere terrasseveggene. [[Ernst-Ludwig Schwandner]] og Martha Ohly var også tilknyttet denne undersøkelsen som etter at Dieter Ohly døde fortsatte fram til [[1988]]. Betydelige levninger ble avdekket som tillot å gjøre en fullstendig arkitektonisk rekonstruksjon av strukturen. Levninger av fundamentet og pedimentet av den ene enden av det eldre templet kunne således bli rekonstruert og blir framvist på stedets museum.