Redigerer Advokat (avsnitt)

== Norge ==
I [[Norge]] er bruken av advokat-begrepet helst knyttet til en person med [[juridisk embetseksamen]] ([[cand.jur.]]) eller [[master i rettsvitenskap]] med [[advokatbevilling]] som yter juridiske tjenester («rettshjelp») overfor en klient, normalt i form av rådgivning og/eller representasjon overfor [[domstol]]er eller andre offentlige myndigheter eller andre private parter.

Fra 1848 til 1965 var tittelen «sakfører». Før næringen ble fri i 1848, var tittelen «[[prokurator]]», og advokatene var offentlige [[embedsmenn]].

[[Sverre Riisnæs]] vedtok i juli 1941 at «''alle praktiserende sakførere som...har fått tillatelse til å opptre ved over- eller lagmannsrettene, skal gå over til å bruke betegnelsen «advokat»''».<ref>Endring av betegnelse fra «sakfører» til «advokat»: Mappe 2502/1941, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, [[Bergen byarkiv]]</ref>

I Norge, som i andre land, er det bestemt i lov og forskrift hvem som har rett til å benytte tittelen «advokat», og hvilke rettigheter og plikter dette innebærer. Før 1992 var det vanlig å snakke om et «advokat[[enerett|monopol]]», men fra 1992 har alle personer med juridisk embetseksamen/det juridiske profesjonsstudiet rett til å yte rettshjelp på nærmere vilkår; jurister uten advokatbevilling må imidlertid ha «særskilt tillatelse fra retten i den enkelte sak» for å være prosessfullmektig ved rettergang.