Redigerer Adventfjorden (avsnitt)

==Geologi og landformer==
[[fil:Adventelva outlet IMG 3622.JPG|thumb|Adventelvas utløp skaper store tidevannsflater med mudder og slam som gir rikt liv for alger, krepsdyr og vadefugler. {{byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
I sen [[jura (geologi)|jura]] var Svalbard oversvømt av grunt hav og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand ''(Brentskardhaug)''. På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførsel<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 392.</ref> og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land ''(Agardhfjell, Rurikfjell)''. De inneholder fossiler av muslingen ''Buchia'', andre bløtdyr og ammonitter, for eksempel på østsiden av Adventfjorden. På [[Janusfjellet]] er det dessuten funnet en fiskeøgle samt svaneøglen ''Tricleidus svalbardensis'' fra sen jura. Ved overgangen til kritt overtar en gul-grønn leirstein av [[glaukonitt]] ''(Myklegardfjell)'', som kan tyde på dypere hav.<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 414.</ref> Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3&nbsp;000 meter, mest i nord.

Norge og Svalbard drev videre nordover – så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye [[bøk]] ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av [[torv]] mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før [[eocen]], for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder ''(Basilika, Grumantby)''. De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. Vi ser utspring av sandstein fra Basilika- og Grumantby-formasjonene som tydelige framstikkende former i fjellene rundt Longyearbyen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter ''(Frysjaodden)'', og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst ''(Battfjell)''. Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene, eksempelvis i [[Adventtoppen]] like ved Longyearbyen. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene ''(Aspelintopp)'', hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.

Sentralt på Spitsbergen ble det dannet [[kull]] av plantemateriale – forkullet sumpskog fra [[kritt (geologi)|kritt]], og forkullet torv og [[løvtrær]] fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gammel.<ref>''Svalbards geologi'', hefte fra Norsk polarinstitutt, 2007, side 31.</ref> Dermed har Isfjorden-bassenget noen av de yngste kulleiene vi kjenner til. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes med hele fem vertikale lag (fløtser). Den midterste Longyearbyen-fløtsen går helt til Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet. Kullforekomsten i Pyramiden tilhører langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra [[karbon (geologi)|karbon]]. Kullagene er horisontale ved [[Longyearbyen]], som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved [[Barentsburg]]. Det har vært leting etter [[råolje|olje]] siden [[1960-tallet]], spesielt helt innerst i [[Billefjorden]], men det er ikke gjort drivverdige funn.

Adventfjorden er skapt gradvis gjennom [[erosjon]] over millioner av år. [[Geologi]]en er ung, eldst er de drøyt 100 millioner år gamle lagene av [[sandstein]], [[skifer]] og [[kull]] fra perioden [[kritt (geologi)|kritt]] i nord ved Revneset. Kullet er avsatt av en fauna av [[dinosaur]]er og vegetasjon, mens kullagene lengre inne i fjorden og dalen er fra yngre [[tertiær (geologi)|tertiær]] og stammer fra tiden da Longyearbyen-bassenget var en grunn innsjø med skogkledde strender rundt. Østover blir generelt [[bergart]]ene gradvis yngre, med variasjoner av sandstein, skifer, [[leirskifer]] og kull innover Adventdalen. Erosjon og glasiale prosesser i kvartær (siste to millioner år) bidro til å forme ut en U-dal og erodere grunnen ytterst i det som ble Adventfjorden.<ref name="Weslawski"/> Flate og jevnt formede fjellsider har sin bakgrunn i at mykere skifer har blitt erodert sterkere enn hardere sandstein, hvor sistnevnte står igjen som formasjoner når skifersteinen er borte.

For 20&nbsp;000 år siden var Isfjorden en stor, glasial smelteelv mens en stor [[isbre]] fylte Adventdalen. Denne isbreen hadde for 10&nbsp;000 år siden trukket seg tilbake og innover i dalen, og dagens fjord lå igjen som en utdypet bukt som stadig ble tilført smeltevann og løssmasser fra øst. Fjorden var kanskje 60 meter dypere enn i dag, senere [[landheving]] har vippet Svalbard opp og avsatte mange marine avsetninger langs fjellsidene og breddene av fjorden. Dagens vannstand er anslagsvis 5&nbsp;500 år gammel. Av reduksjonen i havdybde skyldes 10–20 meter avsetning av sedimenter fra Adventdalen via Adventelva, og fra Longyeardalen via Longyearelva. Tilførselen av sedimenter er på inntil 3&nbsp;000 g/m² per dag.<ref name="Weslawski"/>

=== Landformer, klima og vannforhold ===
Fjorden er grunn ved utløpet av tilførselselvene, med en stor, næringsrik tidevannssone som er inntil 700 meter bred og heller med bare 0,1 grader. Utenfor denne tidevannsgrunnen heller sedimentbunnen med hele 15–19 grader.<ref name="Pawlowska"/> Her raser sedimentmasser regelmessig ut og skaper turbulente strømforhold på 25–50 meters dyp, mest i øst og sør. I fjorder som Adventfjorden uten brefront synker elveførte sedimenter raskere til bunnen og spres videre langs den, mens sedimenter som renner ut ved brefronter som i [[Kongsfjorden]], bruker lengre tid på å synke og spres gjennom den pelagiske vannsøylen og kan vaskes flere kilometer bort fra brefronten.<ref>Zajaczkowski, Marek: «Sediment supply and fluxes in glacial and outwash fjords,
Kongsfjorden and Adventfjorden, Svalbard», i: ''Polish Polar Research'', volum 29 nummer 1 2008, s. 59–72.</ref> I Adventfjorden er bunnsedimenteringen preget av turbulens, rask gravitasjon og horisontal spredning over tidevannssokkelen, og ikke av vertikal sedimentering gjennom vannsøylen.<ref>Zajaczkowski, Marek, og Włodarska-Kowalczuk, Maria: [http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0272771407001308#fig1 «Dynamic sedimentary environments of an Arctic glacier-fed river estuary (Adventfjorden, Svalbard). I. Flux, deposition, and sediment dynamics»], i: ''Estuarine, Coastal and Shelf Science'', volum 74 utgave 1–2, august 2007, side 285–296.</ref>

Transporten av ferskvann og masser fra sideelvene stopper opp om vinteren. Både Adventelva og Longyearelva kan hver for seg tilføre Adventfjorden inntil 2–3,5 m³/sek i flomsesongen om sommeren.<ref>Weslawski, Jan Marcin: ''[http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard]'' – hefte utgitt av Polske oseanografiske institutt, Svalbard museum, m.fl., Sopot, 2011, side 7 og 11.</ref> [[Salinitet]]en er vanligvis omkring 35 [[PSU]] i likhet med resten av øygruppen, men i overflaten kan saltholdigheten komme ned i 5 PSU eller mindre under elveføringen om sommeren. Perioden med redusert salinitet grunnet avrenning fra land er ca. mai til oktober. Brakkvann med saltholdighet under 11 PSU kan observers i 1 meters tykkelse så mye som 400 meter fra tidevannssonene, mens ulikheten i densitet avtar etter hvert og sørger for gradvis utblanding når man fjerner seg fra elvene. I en avstand av 1,5 kilometer fra tidevannssonen er brakkvannslaget 5–6 meter tykt og har en salinitet på 28 PSU, altså nært det øvrige havvannets nivå.<ref name="Weslawski" />

Om vinteren må det være flere dager med kaldere enn –15&nbsp;°C i luften for at fjorden skal fryse til; det skyldes at vannsøylen har homogen salinitet pga. manglende avrenning fra land, og dermed synker nedkjølt overflatevann – og dermed tettere vann – ned, slik at varmere bunnvann flyter opp. Dette må også nedkjøles suksessivt for at hele den homogene vannmasse skal nå kritisk kald temperatur. Om vinteren fryser fjorden når havvannet når –1,8&nbsp;°C, vanligvis i januar eller februar, som også er de to månedene hvor middeltemperaturen ved Adventfjorden er lavere enn –15&nbsp;°C. Havisen kan bli inntil en meter tykk i april–mai. Siden 2005 har fjorden sjelden vært islagt.<ref name="Weslawski" /> Dette skyldes at Vest spitsbergen strømmen – den nordligste avgreining av Golfstrømmen – fører varmt overflatevann med seg, og holder vestsiden av Svalbard isfri størstedelen av året.

Strendene er i stor grad dominert av [[sand]], [[grus]] og stedvis [[rullestein]], avsatt av elve- og bølgebevegelsene i havet. Bare ytterst mot [[Bjørndalen]] er det fast fjell og større stein langs fjorden.