Redigerer Achille Baraguey d’Hilliers (avsnitt)

===Karriere===
Baraguey d’Hilliers deltok i ung alder i [[Napoleonskrigene|felttogene]] i 1812 og 1813–1815, der han i [[Slaget ved Leipzig (1813)|slaget ved Leipzig]] tapte sin venstre hånd, og i ekspedisjonen til [[Fransk Algerie|Algerie]] i 1830. I 1833 ble Baraguey d'Hilliers sjef for [[École Spéciale Militaire de Saint-Cyr|krigsskolen i Saint Cyr]] og i 1843 guvernør i [[Constantine (by)|Constantine]]. 

I 1844 ble han tatt ut av aktiv tjeneste og i 1847 gjeninntatt, nå som generalinspektør for infanteriet. Etter [[februarrevolusjonen i 1848]] ble han sendt til  [[Besançon]] som øverstkommanderende der. Her ble han innvalgt i den franske nasjonalforsamlingen, der han ble en av lederne for ordenspartiet.{{Tr}} 

Han fikk kommandoen over invasjonshæren som rykket inn mot [[Den romerske republikk (1849)|Den romerske republikk]] og ledet okkupasjonshæren der, og var Frankrikes ambassadør til Pavestolen samtidig. I 1851 ble han i [[Nicolas Changarnier]]s sted kommandant for hæren i Paris, men trakk seg allerede den 2. desember samme år og forholdt seg nøytral.{{Tr}}

Etter statskuppet stilte han seg imidlertid til disposisjon for keiser [[Napoleon III]]. I november 1853 ble Baraguey d'Hilliers sendt til [[Konstantinopel]] som ''ambassadeur extraordinaire'' ved [[Høyporten]], og ble hjemkalt i mai 1854. Under [[Krimkrigen]] i 1854 fikk han kommandoen over landstigningsstyrkene i Østersjøflåten og erobret [[Bomarsunds fästning]]. Han ble så utnevnt til marskalk og til senator. Senere ble han senatets visepresident. 

I [[Den andre italienske frigjøringskrig|felttoget i 1859]] førte han 1. armékorps og utmerket seg i [[slaget ved Solferino]].{{Tr}} Etter denne krigen ble han gitt kommandoen over V. korps i [[Tours]]. 

Ved [[den fransk-tyske krig|utbruddet i 1870]] av den fransk-tyske krig 19. juli var han inntil 12. august [[militærguvernør i Paris]]. Han måtte gå av såpass tidlig idet han ved sin frimodighet gjorde seg dårlig likt av keiserinne [[Eugénie de Montijo]] og krigsminister [[Charles Cousin-Montauban|grev Palikao]].{{Tr}} Hans etterfølger, utnevnt av [[ Napoleon III]] den 19. august, ble [[Louis Jules Trochu]]. 

Han ble etter krigen utnevnt av [[Adolphe Thiers]] til president i undersøkelseskommisjonen vedrørende nederlagene under krigen.

Baraguey d’Hilliers døde i 1878 i [[Amélie-les-Bains]] og fikk sitt siste hvilested i krypten i [[Hôtel des Invalides]] i Paris.