Redigerer 17. mai-grunnloven (avsnitt)

=== Sveriges forhold til 17. mai-grunnloven ===
Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i [[unionstiden]], og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og praktisk regulering av Kieltraktatens bestemmelser om at Norge skulle innlemmes i Sverige. Det var aldri på tale å godta 17. mai-grunnloven, fordi den etablerte en total norsk selvstendighet som var uforenlig med å innlemme Norge i en personalunion under svensk ledelse. [[Krigen mot Sverige 1814|Krigen med Sverige]] sommeren 1814 medførte likevel at svenskene måtte godta hovedprinsippene i Grunnloven, men krevde revidert alt som handlet om kongemakt og suverenitet med henblikk på forening av de to kongerikene under en, svensk konge.

Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, utviklet den svenske rettsprofessor [[Oscar Alin]] ved [[Uppsala universitet]] den såkalte ''Lydrikesläran'' som også påvirket Sveriges syn på Novembergrunnloven.<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds Universitet, ''Scandia'' nr 2 1974, side 245-247.</ref>
De anså det norske Stortinget som rebeller som gjorde opprør mot sin lovlige svenske konge og stat. Når Karl Johan likevel gjennom Mossekonvensjonen anerkjente Eidsvoll-grunnloven som fundament, og at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike innrømmelser lå innenfor Kongens rett å gi, uten at det av den grunn endret noe på Norges status eller at Norge av den grunn ble en suveren stat.<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 40-45.</ref>
I tråd med Alins hovedoppfatning om at Kieltraktaten etablerte unionen, mente han dermed at den norske Grunnloven ikke var en selvstendig norsk konstitusjon, men det første norske unionsdokumentet. I forlengelsen av dette fulgte det at ingen endring av den norske grunnloven kunne skje uten gjennom forhandling mellom Norge og Sverige - et syn som aldri fullt dominerte svensk politikk, men som sent i unionstiden avfødte et krav fra svenske konservative om at Sverige skulle foreta en fullstendig revisjon av grunnloven.<ref>Erik Holmen, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/holmen.doc Sveriges rett til Norge] - hovedfagsoppgave i historie, ''Universitetet i Oslo'' våren 2004, side 17-18.</ref>

Mot dette synet stod ''Jamlikhetsteorin'', hvor Uppsala-professoren [[Herman Ludvig Rydin]], professor [[Hans Forssell]] og de norske rettslærde [[Torkel Halvorsen Aschehoug]], [[Ludvig Aubert]], og Bredo Morgenstierne mente at endringen var substansiell og innebar at Norge ikke ble avhendet til Sverige, bare til den svenske kongen og hans etterkommere.<ref>Hans Forssell, ''Gustaf af Wetterstedt. Minnesteckning författad för Svenska Akademien'', 1889, side 253-254.</ref>
Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige, ifølge dette synet. Rydin og den norske professor Ludvig Aubert mente sågar at Kieltraktaten ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og anerkjenne svenskekongen som Norges konge. Ludvig Aubert bekreftet det synet som de mest radikale juristene målbar i 1814.

Ludvig Aubert anså Eidsvollsmennene som lovlig myndighet og krigen som legitim, og at Mossekonvensjonen innebar en ny, internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, innrømmet den svenske kongen gjennom Mossekonvensjonen at han var å betrakte som en fremmed fyrste, som innrømmet Stortinget retten til å velge konge - og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen i oktober, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten, og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets rett å enten godta eller forkaste. Forhandlingene innebar i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.<ref>Ludvig Aubert, ''Norges folkeretslige Stiliing'', side 100 og 124-136.</ref>