Redigerer Østromerriket (avsnitt)

=== Det bysantinske rikets tidlige historie ===
Den endelige delingen av Romerriket kom ved keiser [[Theodosius den store]]s død i 395. Riket ble da delt mellom hans to sønner, [[Arcadius]] og [[Honorius]]. Arcadius ble keiser i øst med Konstantinopel som hovedstad, mens Honorius ble keiser i vest med hovedstad i [[Ravenna]]. De enorme problemene som nå møtte Vestromerriket, med [[folkevandringstiden|de germanske folkevandringene]], ble for det meste unngått av det østlige riket. Gjennom det 5. århundret ble Vestromerriket gjentatte ganger invadert, og flere [[germanere|germanske]] kongedømmer ble etablert i områder som Roma hevdet overherredømme over. I 476 ble den siste vestromerske keiseren [[Romulus Augustus]] avsatt.

[[Theodosius II]] forsterket forsvarsverkene rundt Konstantinopel, og byen forble uinntatt helt til [[1204]]. Theodosius valgte å gi etter for [[hunere]]n [[Attila]]s krav om tributt i gull, i stedet for å prøve å stå imot et invasjonsforsøk. Han så det også som ønskelig å skape handel mellom hunerne og Konstantinopel. Hans etterfølger, [[Markian]], nektet imidlertid å fortsette betalingen av den massive tributten. Men Attila døde i [[453]], og hans rike imploderte i intern krigføring. Dette medførte at Konstantinopel ble reddet fra den overhengende faren for invasjon. Etter dette bedret forholdet mellom Østromerriket og de gjenværende hunerne seg, og hunere ble etter hvert tatt inn som leiesoldater (''[[foederati]]'') i den østromerske hæren.

I [[468]] forsøkte keiser [[Leo I (keiser)|Leo I]] uten hell å gjenerobre Nord-[[Afrika]] fra [[vandaler|vandalene]]. Vestromerriket hadde på denne tiden kun kontroll over [[Italia]]. [[Romersk Britannia|Britannia]] falt til [[anglere|anglerne]] og [[saksere|sakserne]], [[Hispania]] falt til [[vestgotere|vestgoterne]], Afrika til [[vandaler|vandalene]] og [[Gallia]] til [[frankere|frankerne]]. Leo var den første keiseren som ble kronet av [[patriarken av Konstantinopel|patriarken]] og ikke av en general eller en offiser, slik den romerske tradisjonen var. Dette ritualet ble etter hvert en tradisjon, og i [[middelalderen]] overtok de religiøse trekkene ved kroningen fullstendig. I tiden etter Attilas fall var den sanne hersker i Konstantinopel ikke keiseren, men den [[alanere|alanske]] generalen [[Aspar]]. Leo klarte imidlertid  å frigjøre seg fra innflytelsen til Aspar ved å støtte et opprør blant en halvbarbarisk stamme i Sør-[[Anatolia]], kalt [[isaurene]]. Som et ledd i alliansen med isaurene giftet Leo bort sin datter Ariadne til isaureren Tarasicodissa, som senere tok navnet [[Zenon]]. Opprøret endte med at Aspar og hans sønn Ardabur ble drept i [[471]]. Etter dette var Konstantinopel fri for utenlandsk innflytelse i flere århundrer. Da Leo døde i [[474]], ble han etterfulgt av Ariadnes og Zenos sønn [[Leo II (keiser)|Leo II]], med Zenon som regent. Da Leo døde senere samme året, ble Zenon kronet som ny keiser. Året etter ble Zenon avsatt av generalen [[Basiliskos]], som hadde ledet Leo Is invasjonsforsøk i Afrika. Men Basiliskos klarte ikke å holde på makten, og tjue måneder senere klarte Zenon å gjenvinne tronen. Zenon møtte nå motstand fra to av sine tidligere allierte, isaurene Illo og Leontius, som begge nå krevde keiserverdigheten.
 
Samtidig i det vestromerske riket hadde [[Odovakar]] avsatt keiser [[Romulus Augustus]] og innsatt seg selv som [[kongedømmet Italia|konge av Italia]]. For å vinne Italia tilbake sendte Zenon sin allierte, den [[Østgotere|østgotiske]] kong [[Teoderik den store]], mot Roma. Teoderik beseiret Odovakar i [[493]] og etablerte et østgotisk kongedømme i Italia, formelt på vegne av den østromerske keiseren, men i realiteten uavhengig. Teoderik bygde opp kongedømmet til å bli datidens mektigste germanske rike, men hans etterfølgere lot kongedømmets makt raskt forfalle.

I [[491]] døde Zenon og ble etterfulgt av [[Anastasios I]], som giftet seg med Ariadne, Zenons enke. Isaurerne, under Zenons bror Longinus, gjorde opprør mot den nye keiseren. Anastasios I klarte raskt å slå ned opprøret, men isaurerne fortsatte fiendtlighetene med geriljakrigføring fra de isauriske fjellene helt frem til [[496]]. Anastasios I viste seg å være en energisk reformator, spesielt innenfor finanssystemet. Han utviklet Konstantins monetære systemer og innførte et nytt skattesystem som gjorde at [[statskassen]] var overfylt da han døde.