Redigerer Østkant og vestkant i Oslo (avsnitt)

== Fra 1840-årene til 1900 ==
=== Slottet blir kjerne i den nye vestkanten – sosialt ensartede strøk både i øst og vest ===
[[Fil:Lovisenberg1.JPG|left|miniatyr|Løkkebygningen på Lovisenberg, eiet av [[Fritz Heinrich Frølich|F.H. Frølich]]{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Malteby.JPG|miniatyr|Maltheby, en av byens første leiegårder, Akersgata 65, 1844{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Meltzers gate1.JPG|miniatyr|Leiegård på vestkanten (Meltzers gate, et kvartal [[bak Slottet]], bygget 1899) {{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Vestkantsilhuett fra Dronningberget.jpg|miniatyr|Bysilhuett av vestkanten, sett fra [[Dronningberget]] ved Sæterhytten med [[Uranienborg kirke]] som landemerke{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Seilduksgata.JPG|miniatyr|Leiegård og industri på østkanten. [[Seilduksgata (Oslo)|Seilduksgata]] på [[Grünerløkka]]{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Birkelunden1.JPG|miniatyr|Birkelunden på Grünerløkka{{byline|Helge Høifødt}}]]
[[Fil:Vindretning Oslo.pdf|miniatyr|Informasjon om vind i Oslo. Fra Generalplan for Oslo 1950, side 15]]

Plasseringen av [[Det kongelige slott|Slottet]] (byggingen startet i 1824) skulle få betydning for danningen av østkant og vestkant. Slottsarkitekten [[Hans Ditlev Franciscus von Linstow|Linstow]] tegnet i en byplan fra 1838 forbindelsen mellom den daværende byen og Slottet, slik at det skulle være boliger for samfunnets øverste skikt langs forbindelsesgatene [[Karl Johans gate (Oslo)|Karl Johans gate]], [[Kristian IVs gate (Oslo)|Kristian IVs gate]] og [[St. Olavs gate (Oslo)|St. Olavs gate]]. Langs de to sistnevnte ble det ikke noe klart overklassepreg. Det ble det derimot i strøket som fikk navnet «[[Bak Slottet]]», langs [[Parkveien (Oslo)|Parkveien]] og [[Wergelandsveien (Oslo)|Wergelandsveien]], der det fra 1840-årene ble anlagt byvillaer for å sikre et høvelig og landlig naboskap for den nye kongeboligen med [[Slottsparken]]. [[Homansbyen]] for det øvre borgerskap kom fra slutten av 1850-årene. I 1860- og særlig i 1870-årene ble det bygget en ring av nye, sosialt ensartete boligområder rundt den gamle byen: Hegdehaugen, [[Uranienborg]], langs [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]], [[Meyerløkka]] i vest, Fredensborg, Youngsløkka, nedre del av Grünerløkka og Nedre [[Tøyen]] i øst.

På denne tiden flyttet mennesker med penger og andre ressurser fra det som skulle bli østkanten, til den nye vestkanten; professorene fra universitetsanleggene ved Tøyen, fabrikkdirektørene fra Sagene, embetsmennene fra Gamlebyen, folk i bygårdene i Kvadraturen som ble til forretningsgårder osv. På østkanten ble befolkningen mer ensartet enn før: store grupper nye innflyttere fra det øvrige Østlandet og den opprinnelige bybefolkningen dannet til sammen den nye arbeiderklassen i storbyen Kristiania, sysselsatt i den fremvoksende industrien, håndverk, i transport m.m.

Rundt 1880 var todelingen i østkant og vestkant tydelig, men ikke gjennomført. I denne tidlige fasen ble det bygget store leiligheter for velstående i strøk som Gamlebyen ([[Schweigaards gate (Oslo)|Schweigaards gate]]), og det var attraktivt å slå seg ned i Kvadraturen. Leiegårdene var  opprinnelig en boform for de øvre skikt (byens første kom i 1840-årene og lå ved [[Grev Wedels plass (Oslo)|Grev Wedels plass]], langs Karl Johans gate, og Maltheby i [[Akersgata (Oslo)|Akersgata]] 65), da arbeiderklassen bodde i trehus i forstedene. Den voldsomme utbyggingen av byen på 1890-årene bekreftet imidlertid delingen og det systematiske skillet. I 1910 var gjennomsnittsinntekten på [[Sofienberg]] en tiendedel av tilsvarende på [[Frogner (strøk)|Frogner]].

Betegnelsene østkanten og vestkanten kom i bruk gradvis. I 1866 skrev Aftenbladet at «Homansbyen er «byens West End»»,<ref>Myhre, Oslo bys historie, bind 3 side 308</ref> og henviste nok til [[London]]. Der hadde et tilsvarende nokså gjennomgående sosialt og økonomisk skille mellom øst og vest etablert seg med den sterke befolkningsveksten, Londons nye rolle som verdens finanssentrum på 1700-tallet og utbyggingen av kongens grunn vest i byen til boligstrøk for dem som jobbet i det nye finanssenteret City.<ref>Barry Bergdoll: ''European Architecture 1750–1890.'' Oxford University Press, 2000, side 120 og 132-4. Oxford History of Art. ISBN 978-0-19-284222-0</ref>

Offentlig kommunikasjon gjorde det praktisk mulig å bo mye lenger fra arbeidsplassen enn før. I 1875 hadde bare en seksdel av kvinnelige arbeidere i byen mer enn 10 minutter å gå til arbeidsplassen.<ref>Myhre, side 334</ref> Hestesporvogn åpnet til [[Homansbyen]] og Gamlebyen samme år, linjen til Grünerløkka kom i 1878, og den elektriske [[Trikken i Oslo|sporveien]] kom i drift i 1894 og ble raskt utbygget med nye linjer. Dette bidro til å danne de nye strøkene med sosialt og økonomisk ensartet befolkning, som lå i et belte på 2–3 kilometer rundt det gamle bysentrum og i dag danner [[Indre og ytre by i Oslo|indre by]].

=== Middelklassestrøkene ===
Strøkene nord for sentrum tilhører vestkanten, men fikk tidlig, og har fortsatt, et middelklassepreg med mange funksjonærer, høyt utdanningsnivå og få rike. Dette er [[Meyerløkka]], [[Gamle Aker]], [[St. Hanshaugen]], deler av [[Ila (Oslo)|Ila]], [[Bislett]], [[Bolteløkka]], [[Valleløkken]], [[Fagerborg]], [[Lindern]] og [[Adamstuen]].

Villaforstedene i dagens ytre by grodde langs den nye jernbanen, og hadde ved århundreskiftet ca. {{formatnum:12000}} innbyggere; i vest [[Lysaker]], [[Skøyen]], [[Bestum]], i øst [[Bryn]] (byens første fra 1860-årene), [[Grorud]], [[Bekkelaget]], [[Nordstrand]], [[Ljan]] – med blandet befolkning, uten noe klart østkantpreg.

=== Arbeiderstrøk på vestkanten ===
Noen arbeiderstrøk fantes på vestkanten: 
* [[Balkeby]] ved Hegdehaugen var et [[filantropi]]sk arbeiderboligprosjekt bygget i 1860-årene, men mistet særpreget etter en storbrann i 1879.
* [[Briskeby (Oslo)|Briskeby]] vokste fram etter byutvidelsen i 1859, utenfor den nye bygrensen som fulgte Briskebyveien. Et par trehus fra denne forstaden har overlevd byfornyelsen i 1970-årene.
* [[Ruseløkkbakken]], med tilnavnet «Røverstatene» eller ''Algier, Tunis og Tripolis'', ble revet i 1880-årene for å gi plass til leiegårdskomplekset [[Victoria terrasse (Oslo)|Victoria terrasse]] og basarene ved Ruseløkkveien.
* [[Pipervika]] sto inntil 1930-årene, da de trange gatene med tett trehusbebyggelse og leiegårder måtte vike for [[Oslo rådhus]] og nye forretningsgårder.
* Vestre Vika holdt lenger, inntil 1950- og 1960-årene, da også dette arbeiderstrøket ble erstattet med forretningsgårder.
* Langs [[Pilestredet (Oslo)|Pilestredet]] var det på slutten av 1800-tallet bygget boliger for arbeiderne ved industribedriftene opp til [[Bislett]].

=== Murbyen med leiegårder: arkitektur, parker ===
{{Utdypende|Murbyen (Oslo)}}
Boligene var først og fremst leiegårder i rette kvartaler, bygget én og én gård i regi av byggmestere og eiendomsspekulanter, det som i dag kalles [[Murbyen (Oslo)|murbyen]].<ref>[http://www.plan-og-bygningsetaten.oslo.kommune.no/getfile.php/Plan-%20og%20bygningsetaten/Internett/Dokumenter/plan/planer/utredninger/bevstatus1999_kart-6a.jpg 1800-tallets murgårdsbebyggelse.] Kart. Plan- og bygningsetaten, 1999</ref> Kvartalsstrukturen var nokså lik på øst- og vestkanten, og fasadene på gårdene i pusset teglstein og med dekorasjoner var ikke svært ulik. [[Gråbeingårdene]] på Tøyen uten dekorasjoner og med synlig teglstein skilte seg ut og ble kritisert for fattigslig utforming for boliger å være – på den tiden var det fabrikkbygninger, kirker, brannstasjoner og sykehus som hadde teglsteinsfasader.

Det var likevel klare forskjeller:
* I vest var leilighetene store, med rom for tjenere (piger), flere stuer og egne soverom for voksne og barn – i øst var leilighetene mye mindre, men ble likevel, av økonomiske grunner, ofte bebodd både av en familie og andre (slekt eller leietakere).
* I vest var det få bygninger i gårdsrommet (men enkelte leiligheter som vendte bare mot gårdsrommet) – i øst var det vanlig at utbyggerne plasserte en indre rekke av bygninger (de egentlige ''bakgårdene'') med enda mindre lys og luft enn leilighetene mot gaten. Her bodde de dårligst stilte i arbeiderstrøkene.
* I vest hadde gårdene vertikale fremspring ([[risalitt]]er), balkonger og frodige detaljer i mur – i øst var fasadene mer dempet i utformingen, svært få hadde balkonger.
* I vest kom det allerede ved utbyggingen bak Slottet og i Homansbyen regler om at næringsvirksomhet ikke var tillatt (man ville unngå skitt, støy og et gatebilde med sterkt innslag av arbeiderklasse) – i øst var førsteetasjene og gårdsrommene dominert av små bedrifter og det fantes fabrikkområder, blant annet langs Akerselva og på [[Dælenenga]].
* I vest var det mange leiegårder med forhager – i øst var det sjeldent.
* I vest fantes områder med byvillaer i mur eller sveitserstil – i øst fantes de tette og trangbodde trehusforstedene.

Fra rundt 1870 ble det sett som en kommunal oppgave å anlegge [[Parker i Oslo|parker i byen]], og bystyret fordelte bevisst ressursene til østkanten, med [[Kampen park]] som den fineste og mest brukte. På Grünerløkka kom [[Olaf Ryes plass]] og [[Birkelunden]] som åpne kvartaler i et velregulert strøk, og særlig Birkelunden ble i tiårene som fulgte viktig som sted for politiske møter. Tidligere i århundret hadde [[Oslo Byes Vel]] anlagt alleer langs Grønlandsleiret, Trondheimsveien og andre gater, men disse ble ikke stående.

=== Årsaker til øst–vest-skillet ===
Det finnes ikke én åpenbar årsak til at Oslo fikk det markerte skillet mellom øst og vest. De velstående byborgerne hørte allerede til på bymarken som ble vestkanten. Arbeiderne bodde i forsteder i øst, langs innfartsårene fra de østlandsområdene der mange av dem kom fra, og dessuten nær arbeidsplassene, særlig begge sider av Akerselva, men også nær de få industribedriftene som ble lagt på vestkanten (Pilestredet, Skøyen, Lilleaker m.fl.).

Borgerskapet markerte sterkere ønske om å bo atskilt fra arbeidsfolk på 1800-tallet enn før, og det å bo i «riktig strøk» ble viktigere. Trikken gjorde atskillelsen mulig. Da først vestkanten var etablert som nokså rene boligstrøk med større, dyrere leiligheter enn arbeidere hadde råd til, var skillet vanskelig å oppheve. Dessuten ønsket få å bo i et strøk med mennesker som hadde en helt annen økonomisk evne og omgangsform enn en selv.

I mange av Europas storbyer blåser oftest vinden fra vest mot øst. At dette fører til renere luft vest i byene, fordi industrirøyken blåser mot øst, fremholdes av og til som en forklaring på øst–vest-skillene. Dette er en spekulasjon – for Oslos del var øst–vest-skillet under tydelig utvikling før industrirøyk ble et innslag i byen. Forklaringen stemmer heller ikke med vinden: I sommerhalvåret blåser det mest fra sør og sørvest, dernest nordøst. I vinterhalvåret, da forurensning lettest legger seg som et teppe over byen, er nord og nordøst de fremherskende vindretningene. Vind fra vest og nordvest er sjelden i Oslo.