Redigerer Émile Wetterlé (avsnitt)

===Prest, redaktør, politiker===
Han ble presteviet i 1885. Han var da huslærer i fremstående familier, som i Roma for prinsessen av [[Sayn-Wittgenstein]], i slekt med prins [[Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst]]. Han ønsket å reise tilbake til Alsace (Elsass), men hadde mistet sitt tyske statsborgerskap og måtte søke om det igjen.{{Tr}} ''Kreis''-lederen i Colmar, som forberedte saken, mente at han burde være forsiktig, men etter at han la merke til et anbefalingsbrev undertegnet av prinsessen av Sayn-Wittgenstein, skyndte han seg å skrive en gunstig rapport i håp om å glede sin øverste leder, prins Chlodwigs sønn [[Alexander zu Hohenlohe-Schillingsfürst (politiker)|Alexander zu Hohenlohe-Schillingsfürst]], som da var stattholder av [[Elsass-Lothringen]].{{Tr}}

I 1893 ble fader Wetterlé utnevnt til vikar i [[Mülhausen]], men han tok i virkeligheten aldri fatt på dette kirkelige vervet, og gikk inn i journalistikken og i politikken. Han var sjefredaktør for ''Journal de Colmar'' og senere for ''Nouvelliste Alsace-Lorraine''.

Han var videre medlem av Distriktsdagen (''Bezirkstag'') for Oberelsass, i Elsaß-lothringisches Landesausschuss og av andrekammeret av [[Landtag des Reichslandes Elsaß-Lothringen]]. Fra 1898 til 1915 var han medlem av [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|den tyske ''Reichstag'']] for den elsassiske valgkretsen [[Ribeauvillé|Rappoltsweiler]].<ref>Carl-Wilhelm Reibel: ''Handbuch der Reichstagswahlen 1890–1918. Bündnisse, Ergebnisse, Kandidaten'' (= ''Handbücher zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien.'' Band 15). Halbband 2, Droste, Düsseldorf 2007, ISBN 978-3-7700-5284-4, s. 1517–1521.</ref> Han tilhørte i to valgperioder det elsassiske protestparti, og i de to siste [[ Elsaß-Lothringische Zentrumspartei]].{{Tr}} 

Noen tilhenger av det tyske styre ble han aldri.{{Tr}} Hans angrep på Tyskland hindret ham imidlertid ikke i å være på de beste vilkår med statssekretæren i departementet Alsace-Lorraine, [[Ernst Matthias von Köller]] (1902–1908), som prøvde, i henhold til instruksjon fra Alexander zu Hohenlohe, «å utdrive djevelen med [[Beelzebub]]».{{Tr}} Etter von Köllers avgang ble imidlertid hans motstand mot Tyskland mer og mer tydelig, til det punkt at han til slutt ble dømt til to måneders fengsel i saken mellom ham og rektor Gneisse.{{Tr}}

Under [[første verdenskrig]] ble han aktiv propagandistisk for den franske side, og hans politiske mandater ble derfor erklært for opphevet i mars 1915, og han ble utestengt fra sin fraksjon. 

På grunn av krigens gang ble et suppleringsvalg i Elsass om og om igjen, og det endte med at valgkretsen aldri fikk sendt noen ny representant i Wetterlés sted.<ref>De nærmere omstendigheter rundt hans embetstap er omtalt i Carl-Wilhelm Reibel: ''Handbuch der Reichstagswahlen 1890–1918. Bündnisse, Ergebnisse, Kandidaten'' (= ''Handbücher zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien.'' Band 15). Halbband 2, Droste, Düsseldorf 2007, ISBN 978-3-7700-5284-4, s. 1518–1519.</ref> 

Fra 1919 til 1924 var han medlem av det franske parlament for l'Entente républicaine démocratique, og fra 1924 og til sin død var han medarbeider ved den franske ambassade ved [[Den hellige stol]] i Roma.