Redigerer Æthelred II av England (avsnitt)

== Konflikt med danene ==
England hadde hatt en periode med fred etter gjenerobringen av [[Danelagen]] (området hvor dansk lov var gjeldende) på midten av [[900-tallet]] av kong Edgar, Æthelreds far. Imidlertid på begynnelsen av [[980]], da Æthelred ikke kan ha vært mer enn 14 år, begynte små grupper av danske [[viking]]er å utføre en rekke angrep langs kysten av England. Områdene [[Hampshire]], [[Isle of Thanet|Thanet]], og [[Cheshire]] ble angrepet i [[980]], [[Devon]] og [[Cornwall]] i [[981]], og [[Dorset]] i [[982]]. En periode på seks år gikk før et nytt angrep langs kysten ble nedtegnet for året [[988]] som skal ha skjedd i sørvest. Her ble et berømt angrep utkjempet mellom de [[norrøn]]e angriperne og [[thegn]]ene i [[Devon]]. Stenton har skrevet at selv om denne rekken av isolerte angrep ikke hadde noen varig effekt på England som helhet, var «deres fremste historiske betydning at de brakte England for første gang inn i diplomatisk kontakt med Normandie.»<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 375.</ref> I løpet av denne perioden søkte danene havn i [[Normandie]] etter å ha drevet angrep og herjing i England. De [[Normannere|normanniske]] herskerne husket sin opprinnelse som et norrønt folk og lot danene søke havn. Det førte til alvorlig spenning mellom de engelske og normanniske hoffene, og ord om deres fiendskap nådde til sist fram til pave [[Johannes XV]]. Paven var villig til å få bilagt deres fiendskap mot hverandre, og foretok grep for hamre ut en fredsavtale mellom Æthelred av England og [[Rikard I av Normandie]] som til sist ble bekreftet i [[Rouen]] i [[991]].<ref>[http://www.anglo-saxons.net/hwaet/?do=get&type=day&id=03010991 «March 1, 991: Peace between King Æthelred and Duke Richard of Normandy»], ''Anglo-Saxons.net''</ref>

=== Slaget ved Maldon ===
[[Fil:Brythnoth statue Maldon.jpg|thumb|Statue av Byrhtnoth i Maldon.]]
I august det samme året begynte en betydelig flåte med [[viking]]er en vedvarende angrepsbølge i sørøstlige England. Den ankom utenfor [[Folkestone]] i [[Kent]], og dro rundt sørøstkysten og opp elven [[Blackwater (elv)|Blackwater]], kom til sist til dens elvemunning og okkuperte øya [[Northey Island]].<ref name="keybes_biografi" />

Rundt 2&nbsp;km vest for Northey ligger kystbyen [[Maldon (Essex)|Maldon]] hvor [[Byrhtnoth]], ealdorman av [[Essex]], var stasjonert med gruppe av sine thegner. Slaget som fulgte mellom de engelske og de norrøne er udødeliggjort av det angelsaksiske diktet ''[[Slaget ved Maldon]]'' som beskriver den nederlagsdømte, men heroiske forsøket til Byrhtnoth mot en overmakt. Et manuskript av ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' hevder at det var nordmannen [[Olav Tryggvason]] som ledet vikingene, beregnet til å ha vært mellom 2000 og 4000 krigere.<ref>''Parker Chronicle'', Corpus Christi College MS 173</ref>

Stenton oppsummerte hendelsene i [[slaget ved Maldon]] ut ifra lesningen av diktet som følgende:

{{Sitat|For tilgang til fastlandet var de [vikingene] avhengig av et vadested som ble oversvømmet ved flo og som ledet fra Northey til flaten langs den sørlige bredden av elveutløpet. Før de [vikingene] hadde forlatt deres leir på øya, hadde Byrhtnoth, med hans folk og en styrke av lokale krigere, tatt besittelse av enden av veifyllingen. Nektet å innfri krav på tributt, ropt over vannet mens det fortsatt var flo, trakk Byrhtnoth sine menn opp langs bredden, og ventet på fjære. Da det ble fjære begynte angriperne å strømme ut langs vadestedet. Men tre av Byrthnoths menn sto imot [og hindret] dem, og til sist spurte de [vikingene] om få lov til krysse uhindret og slåss på like vilkår på fastlandet. Med hva selv de som beundret ham mest kalte for 'overmot', gikk Byrhtnoth med på dette; sjørøverne sprang gjennom mens det ble fjære, og slaget begynte. Dets utgang var bestemt av Byrhtnoths fall. Mange av selv hans egne menn begynte øyeblikkelig å flykte og de engelske flankene ble brutt. Hva som gir varig interesse til slaget er det enestående motet som med en gruppe av Byrhtnoths thegner, vel vitende at slaget var tapt, bevisst henga seg selv til døden for at de kunne hevne deres herre.<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 376–377.</ref>}}

Dette var det første av en rekke knusende nederlag som de engelske måtte gjennomgå; først beseiret av [[norrøn]]e angripere fra antagelig ulik opprinnelse i [[Norden]], og deretter av organiserte hærer fra [[Danmark]].

=== England betaler tributt ===
[[Fil:Peter Nicolai Arbo-Olav Tryggvason.jpg|thumb|''Kroningen av Olav Tryggvason'', maleri av [[Peter Nicolai Arbo]], 1860.]]
I 991 var Æthelred rundt 24 år gammel. I kjølvannet av nederlaget ved Maldon ble det besluttet at de engelske skulle betale vikingene hva de ville ha, og så en ''gafol'' på 10 000 pund ble betalt for å få fred. Likevel er det antatt at den norrøne flåten som hadde beseiret Byrhtnoth ved Maldon fortsatte å herje den engelske kysten fra 991 til 993. I 994 kom en norrøn flåte, bestående av både daner og nordmenn, og som hadde økt i antall siden 991, opp utløpet av [[Themsen]] og seilte mot [[London]].

Slaget som ble utkjempet fikk ingen avgjørelse. Det ble arrangert et møte med de norrøne lederne, og den fremste blant dem var [[Olav Tryggvason]]. Det ble inngått en urolig overensstemmelse. En avtale ble signert mellom Æthelred og Olav Tryggvason som sørget for et tilsynelatende sivilisert opplegg mellom angriperne og de engelske lederne, og som skulle regulere uenigheter og handel. Avtalen innbar også at drapene og herjingene fra tidligere år skulle være glemt, og i henhold til de etterlatt tekstene ble slått fast at 22 000 pund i gull og sølv skulle betales til de norrøne som prisen for fred.<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 377–378.</ref> I 994 ble Olav Tryggvason, som allerede var døpt som kristen, bekreftet på nytt som kristen i en seremoni ved [[Andover]] i [[Hampshire]]; kong Æthelred sto som hans sponsor. Etter å ha mottatt gaver lovte nordmannen «at han aldri ville komme tilbake til England i fiendskap».<ref name="keybes_biografi" /> Olav forlot deretter England med sine folk og kom faktisk aldri tilbake til England, men «andre deler av vikingenes hær synes å ha besluttet å bli værende i England ettersom det er åpenbart fra avtalen at en del hadde valgt å gå inn i kong Æthelreds tjeneste som leiesoldater, basert antagelig på [[Isle of Wight]].»<ref name="keybes_biografi" />

=== Nye danske angrep ===
I 997 begynte de danske angrepene igjen. I henhold til Keynes, «det er ingen antydning om at dette var en ny flåte eller hær, og antagelig kan hæren med leiesoldater som ble opprettet i 994 fra restene av angrepshæren fra 991 ha vendt seg mot dem som de hadde blitt ansatt for å beskytte.»<ref name="keybes_biografi" />

Den danske hæren herjet [[Cornwall]], [[Devon]], vestlige [[Somerset]], og sørlige [[Wales]] i [[997]], [[Dorset]], [[Hampshire]], og [[Sussex]] i [[998]]. I [[999]] herjet den [[Kent]], og i år [[1000]] forlot den danske hæren England og dro til tilsynelatende til Normandie og hvor de tilsynelatende ble værende til neste år, kanskje for de engelske hadde nektet i den siste bølgen av angrep å imøtekomme de danske kravene om ''gafol'' (tributt), og som siden ble kjent som ''[[danegeld]]''. Ettersom den danske hæren ble borte fra England resten av året, er det mulig at de var opptatt i [[slaget ved Svolder]] det samme året. Det skjedde et sted mellom [[Danmark]] og dagens [[Sverige]], en samlet dansk-svensk hær som angrep en norsk og hvor [[Olav Tryggvason]] ble drept, uforstyrret av hendelsene i England. Dette plutselige fraværet av danske angrep benyttet Æthelred til å samle sin tanker, ressurser og hær: danenes avgang og fravær «gjorde det mulig for Æthelred å utføre en ødeleggelse av [[Strathclyde]] (et område i dagens [[Skottland]]), motivet for dette er en del av den tapte historie i nord.»<ref name="stenton_379">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 379.</ref>

Året etter, i 1001, kom den danske flåten tilbake og herjet i vestlige [[Sussex]]. I løpet av disse angrepene vendte danene jevnlig tilbake til sin base på Isle of Wight. Senere var det et forsøk på å angripe sør i Devon, men de engelske greide å oppnå et vellykket forsvar i [[Exeter]]. Uansett må Æthelred ha følt et tap, og våren 1002 kjøpte han seg fri for en fred som kostet 24 000 pund. Æthelreds jevnlige utbetalinger av enorme danegeld er blitt fremmet som eksempler på hvor inkompetent hans regjering var og hvor kortsiktig han selv var. Keynes har i midlertidig pekt på at slike utbetalinger hadde vært praksis i minst et århundre allerede, og hadde vært benyttet [[Alfred av England]], [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallete]] av [[Det tysk-romerske rike]] og [[Frankerriket|frankiske konger]]. I en del tilfeller kan det ha vært «den beste måten tilgjengelig for å beskytte folket mot tap av liv, hus, buskap, og avlinger. Om enn utvilsomt besværlig, det utgjør et mål for hvordan kongen kunne skaffe seg på utbredt støtte.» <ref name="keybes_biografi" />

=== Ekteskap ===
[[File:Spolek.gif|thumb|[[Emma av Normandie]] (venstre), søster av den normanniske hertug (høyre).]]
Æthelreds første hustru [[Ælfgifu av York|Ælfgidu]] døde i [[1002]], og samme år, noen få uker etter at Æthelred hadde betalt fred med danene, giftet han seg med sin andre hustru, [[Emma av Normandie]]. Hun var søster av hertug [[Rikard II av Normandie]]. I henhold til Stenton, «ingenting endelig kan bli sagt om den politiske bakgrunnen for ekteskapet. Det er ikke sikkert å anta at den anglo-normanniske avtalen i 991 var fortsatt gjeldende, og det er mulig, skjønt i helheten tatt i betraktning usannsynlig at angriperne hadde krysset fra England til Normandie sommeren 1000 hadde blitt værende der gjennom hele høsten og vinteren i hertugens fred. Det er også tvilsomt om ekteskapet gjorde mye for å klargjøre de anglo-normanniske forholdene.»<ref name="stenton_379" />

Det er en tradisjon i Normandie at Æthelred kort tid etter ble fornærmet av den normanniske hertugen og sendte en hær for å herje på [[Cotentin]]halvøya for å få bedre selvfølelse.<ref>[[William av Jumièges]]: ''[[Gesta Normannorum Ducum]]'', red. J. Marx, s 76-77</ref> Ekteskapet knyttet uansett England og Normandie sammen med bånd som skulle vare i flere århundrer og med drastiske konsekvenser for England. Ekteskapet ga Æthelred retten til opphold i Normandie da danene til sist erobret England, og hans sønner ble oppdratt og utdannet ved det normanniske hoffet. Døren for normannisk innflytelse ble åpnet med denne dynastiske ekteskapforbindelsen.<ref name="stenton_379" />

=== Massakrer på alle norrøne ===
* ''Se hovedartikkel, [[Massakrene på Sankt Brictiusdagen]]''

Æthelred brakte selv ulykke på seg selv og England ved «en politisk forbrytelse som Æthelred var skyldig av»,<ref name="stenton_380">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 380</ref> da han beordret at alle danske menn i England skulle drepes. Massakren skulle skje den [[13. november]] [[1002]], på sankt Brictius' dag. Ingen ordre av dette slag kunne bli utført i mer enn en tredjedel av England, andre steder var de norrøne for sterke. Men en av ofrene var Gunhild Haraldsdatter, søster av den danske kongen [[Svein Tjugeskjegg]]. Det ble dokumentert i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' at det norrøne samfunnet i [[Oxford]] fryktet for sine liv og søkte tilflukt i kirken. Byborgerne satte fyr på kirken og alle menneskene i den ble brent levende, blant dem danskekongens søster, hennes ektemann og deres sønn.<ref name="stenton_380" /> I et [[charter]] til kirken i Oxford refererte Æthelred selv senere massakren, hvilket er et vitnemål at drapene ble husket lenge.<ref>Wigram, Spencer Robert, red. (1895): [https://archive.org/details/cartularyofmonas28sainuoft ''The cartulary of the Monastery of St. Frideswide at Oxford''], i, s. 2-9</ref>

Det er sannsynlig at det var et ønske å hevne sin søster var et hovedmotiv for Svein Tjugeskjeggs invasjon av vestlige England det påfølgende året.<ref name="stenton_380" /> Han hadde noen får år tidligere blitt kvitt sin hovedfiende i Norden, Olav Tryggvason, og indirekte ved norske jarler hadde han kontroll over Norge også, og hadde alliert seg med kongen av Sverige. Det er sannsynlig at hans flåte besto av krigere fra samtlige nordiske land, om enn antagelig flest fra Danmark.<ref name="stenton_380" /> Ved [[1004]] var Svein i [[East Anglia]] hvor han herjet [[Norwich]]. I dette året ble han møtt av en hær ledet av en adelsmann fra East Anglia, Ulfkell Snilling, og selv om Ulfkell til sist ble beseiret utenfor [[Thetford]], påførte han den danske hæren store tap, og greide nesten å ødelegge deres skip.<ref>Ulfkell eller Ulfcytels tilnavn ''Snillingr'', som synes å ha hatt betydningen «tapper», er kun bevart i norrøne kilder. Anglo-normanske kilder omtaler ham som jarl, men ingen slik tittel finnes i samtidige kilder.</ref> Den danske hæren forlot England og seilte tilbake til Danmark i [[1005]], kanskje på grunn av de tap de hadde fått i East Anglia, men kanskje også grunnet en alvorlig [[hunger]] som påvirket det europeiske fastlandet og [[De britiske øyer]] dette året.<ref name="keybes_biografi" />

Et nytt angrep det påfølgende året kom tidlig i [[1007]], men ble avverget ved å kjøpe seg fri for 36 000 pund, og for de neste to årene var England fri fra angrep. I 1008 opprettet den engelske ledelsen en ny flåte med krigsskip, organisert på nasjonal skala, men dette opplegget ble svekket da en av dens ledere selv dro i viking. Kongen og hans råd besluttet å ikke risikere den i generell aksjon. I historikeren Stenton vurdering: «Englands historie i den neste generasjonen ble faktisk bestemt mellom 1009 og 1012... det forsmedelige sammenbruddet til det engelske forsvaret førte til tap av moral som var uopprettelig.»<ref name="stenton_381-384">Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 381–384.</ref> En dansk hær i [[1009]], ledet av [[Torkjell Høge]] og hans bror Hemming, var den mest overveldende hær som invaderte England siden Æthelred ble konge. Den herjet England inntil det ble kjøpt fred for den enorme sum av 48 000 pund i april 1012.<ref name="stenton_381-384" />

=== Invasjonen i 1013 ===
[[Fil:Sweyn.jpg|thumb| [[Svein Tjugeskjegg]], arkitekturelement i [[Swansea]], [[Wales]].]]
Svein Tjugeskjegg satte i gang en storstilt invasjon i [[1013]] som hadde langt større målsetning enn å presse engelskmennene for [[danegeld]]; målet var selve den engelske kronen. Han viste seg som en større hærfører i stor skala enn noen annen norrøn hærfører i sin generasjon, og ved slutten av 1013 hadde den engelske motstanden brutt sammen. Svein hadde erobret England og Æthelred ble nødt til å rømme landet og søke tilflukt i Normandie. Situasjonen endret seg brått da Svein døde den [[3. februar]] [[1014]]. Mannskapet på de danske skipene på elven [[Trent (England)|Trent]] sverget sin troskap til Sveins sønn [[Knut II av Danmark|Knut]], men de ledende engelske adelsmenn sendte en deputasjon til Æthelred i Normandie for å forhandle hans gjeninnsettelse på den engelske tronen.

Æthelred var påkrevd å sverge sin troskap til dem, å gjennomføre reformer i alle de ting som adelen mislikte og tilgi alt som hadde blitt sagt eller gjort mot ham i hans tidligere styre. Betingelsene for denne avtalen er av stor forfatningsmessig interesse for tidlig engelsk historie da de er den første nedtegnede pakt mellom en konge og hans undersåtter, og er også oppfattet som at de mange engelske adelsmenn underkastet seg Svein rett og slett for at de ikke hadde tiltro til Æthelred.<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 384–386.</ref>

Æthelred satte deretter i gang et angrep mot Knut og hans allierte, mennene i [[Kongedømmet Lindsey|Lindsey]], men Knuts hær hadde ennå ikke fullført sine forberedelser. I april 1014 besluttet Knut å trekke seg ut av England uten å gå i kamp med Æthelred, og sviktet således sine allierte i Lindsey som måtte underkaste seg Æthelreds hevn. Knut kom tilbake i august 1015 med en stor hær. Situasjonen i England hadde da endret seg. Æthelreds sønn [[Edmund II av England|Edmund Jernside]] hadde gjort opprør mot sin far og etablert seg selv som konge i [[Danelagen]] (midtre og nordlige England). Dette området var rasende på både Knut og Æthelred for herjingen av Lindsey og var villige til å støtte Edmund i kamp mot både Knut og Æthelred.

=== Død og begravelse ===
I løpet av de neste månedene hadde Knut erobret det meste av England. Edmund ble tvunget til å forsone seg med sin far i forsvaret av [[London]]. Den [[23. april]] [[1016]] døde Æthelred. Den påfølgende krigen mellom Knut og Edmund endte med en avgjørende seier for Knut i [[slaget ved Ashingdon]] den [[18. oktober]] [[1016]]. Slaget er omtalt i ''[[Knytlinga saga]]'', sagaen om de danske kongene, som siterer et [[kvad]] av islendingen [[Ottar Svarte]], en av Knuts [[skald]]er.<ref>[https://web.archive.org/web/20110926225350/http://www.deremilitari.org/resources/sources/knytlinga.htm «Knut's Invasion of England in 1015-16, according to the ''Knytlinga Saga''»]. ''De Re Militari''. Arkivert fra [http://www.deremilitari.org/resources/sources/knytlinga.htm originalen] den 26. september 2011</ref> Edmunds omdømme som en stor kriger var slik at Knut uansett gikk med på å dele England. Edmund fikk tildelt [[Wessex]] og Knut tok resten av landet bortenfor elven [[Themsen]], men på nytt endret situasjonen seg da Edmund døde den 30. november samme år og Knut ble da konge av hele England.<ref>Stenton (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 386–393.</ref>

Æthelred ble gravlagt i den gamle St. Pauls katedralen i London. Graven og hans monument ble ødelag sammen med katedralen i den store [[bybrannen i London 1666]] (middelalderkatedralen ble siden erstattet av dagens [[St. Pauls katedral]]).<ref>Keynes, Simon (2012): «The Burial of King Æthelred the Unready at St. Paul's» i: Roffe, David, red.:The English and Their Legacy, 900-1200: ''Essays in Honour of Ann Williams'', Boydell Press, s. 129.</ref> Et moderne monument i krypten lister ham blant de betydningsfulle gravene som har gått tapt.