Redigerer Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton (avsnitt)

=== Gift med Knut ===
Da Svein Tjugeskjegg invaderte var det mange av folkene i nordlige og østlige England, mange av dem [[norrøn]] avstamming, som øyeblikkelig underkastet seg ham. Det var enten en bevisst handling at han lot sin sønn gifte seg med Ælfgifu, eller hun var en lokal kvinne som Knut tok til seg. Hun er blitt vekslende kalt for hans frille (elskerinne), og [[Frank Stenton]] beskrev henne som «en midlertidig hustru»,<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 397</ref> men de var kanskje like gjerne gift som ''[[More danico|mores danico]]'', «på dansk vis», en norrøn sedvaneskikk, ettersom han ikke avviste Ælfgifu da han senere ble gift med Emma fra Normandie.<ref>Freeman, Edward Augustus (1877): ''The History of the Norman Conquest of England: Its Causes and Its Results'', bind I. Oxford: The Clarendon Press, s. 624: note X: «Danish Marriage».</ref>

Svein fortsatte med å erobre hele England og ble akseptert som konge av angelsakserne etter kong Æthelred den rådville flyktet til Normandie, men kun etter et styre på fem uker døde Svein i februar 1014. De angelsaksiske stormennene inviterte Æthelred tilbake, noe som endret situasjonen for Knut som den nye danske konge. Han ble lyst fredløs av Æthelred og sendte en hær mot ham. Ikke alle ønsket å følge Knut som ny konge, blant dem [[Torkjell Høge]], jarl av [[Skåne]] og [[jomsvikingene]]s leder. Knut valgte overlate sine tilhengere i England til sin skjebne og seile tilbake til Danmark mens Torkjell ble værende i England med rundt førti skip.<ref>Skaaning, Poul (2010): ''Knud den store'', s. 15, 23</ref> I henhold til historikeren Ian Howard lot Knut sin angelsaksiske hustru Ælfgifu og sin nyfødte sønn [[Svein Knutsson|Svein]] være igjen i England hos hennes familie. Familien var ivrige etter å inngå fred med Æthelred, men ikke villige til å overgi Ælfgifu og hennes sønn til Æthelred og deres sikre død. De sendte mor og barn med skip til [[Roskilde]] i Danmark. Gjenforent med Knut ble hun gravid igjen og i 1015 eller året etter født hun en ny sønn, [[Harald Harefot]].<ref>Howard, Ian (2008): ''Harthacnut: The Last Danish King of England'', The History Press, s. 13–14.</ref><ref>Stafford, Pauline: [http://www.oxforddnb.com/index/0/101000180/ «Ælfgifu»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Forfatteren uttrykker at ekteskapet skjedde mellom en gang mellom 1013 og 1016, og mener at det ble inngått som en del av Sveins anstrengelser på å etablere seg først i nordlige Midlands, og da han døde i begynnelsen av 1014 er det sannsynlig at 1013 er den mest korrekte datoen.</ref> Begge sønnene til Knut fikk tradisjonelle danske kongenavn. Sønnen Harald ble senere konge av England og Svein ble kong Knuts underkonge av Norge.

Historikeren Timothy Bolton har spekulert i at for den perioden som fulgte ''kan'' Ælfgifu ha blitt gitt autoritet over en del region i Danmark, kanskje over et danskkontrollert område ved kysten av [[Østersjøen]].<ref>Bolton, Timothy (2007): «Ælfgifu of Northampton: Cnut the Great's other woman», ''Nottingham Medieval Studies'' LI, s. 260–261</ref> Det er mulig at hun var godsfrue på en gård, men det er lite sannsynlig at hun regjerte over et område da Knuts bror [[Harald Sveinsson]] var konge av Danmark, og Knut hadde ingen formell kongelig autoritet i Danmark. Den eneste kilde til Knuts opphold i Danmark er ''[[Encomium Emmae]]'' som ikke kan kontrolleres, men den understreker brødrenes vennskap, og at de skulle dele farens arv mellom seg: Harald skulle fortsette å være konge av Danmark og Knut skulle få England.<ref>Skaaning, Poul (2010): ''Knud den store'', s. 24-25</ref>