Redigerer «Ormen Lange» (avsnitt)

=== Navnet ===
Det berømte sagnskipet fra de norske kongsagnene huskes for ettertiden under sitt navn, «Ormen», som ikke var tilfeldig valgt av kristningskongen selv om det egentlig hadde hedensk betydelighet i det norrøne samfunnet. Ifølge sagnene gav Olav sitt krigsbytte navnet på grunn av seilriggingen; «''- når seilene var oppe, kunne de gå for være vingene på draken -''» ''[[Drage]]n'' har sin opprinnelighet i det greske ordet «drakon», som adopteres i latinspråket som ''draco'' - som er en betegnelse for ''[[slange]]''. I det norrøne samfunnet var ordene drage, slange og orm ofte om det samme, og dette var en sentral del av den religiøse mytologien i mange kulturer verden rundt. Ofte står slangen for ondskap og mørke makter, som fiende av guder og mennesker, dette fremstår også i det gamle testamente i bibelen. Men i andre kultur som i det norrøne hadde slangen en mer tvetydig betydelighet, hvor ordet «orm» var fremherskende som en del av den hedenske gudetroen, blant annet i åsatroen. Selv etter innføringen av kristendommen forbli mytologiske slangevesener i folketroen, hvorfra en rekke ulike mytologiske skapninger oppsto, som [[lindorm]]en, som gjerne skildres som en overnaturlig motstander av rang som dermed forlangt respekt. Ormen var alltid høyt aktet som en fryktsom skapning man burde ha respekt for, ettersom disse representert en fare man burde ikke undervurdere.<ref>Ørnulf Hodne, ''Vetter og Skrømt i norsk folketro'', s. 82 - s. 94</ref> 

Det har vært spekulert om navnevalget var ment som minne om Raud den rammes død, ved å bruke ormen som symbol på svik og fristelse, hvor den rette troen seiret en viktig seieren som det var skildret i sagnene. Olav Tryggvasson minnes som en viktig kristningskonge, men eldre kilder om ham og hans regenttid har trukket fram en mer sammensatt mann enn det som var skildret fram av Snorre og andre. [[Hallfred Vandrædaskald]] som skald har etterlatt seg flere vers som tyder på et komplisert og dels overlappende forhold mellom de to ulike religionene. [[Adam av Bremen]] tok denne tvetydigheten fram da han nedskrevet beretningen om den norske kongen i 1070, ved å bemerke en misjonsiver og etterfølgende forbud mot blotene, ennå mente at Olav var ikke så «kristent».<ref>Jakten på Olav Tryggvasson, s. 236-239</ref> Men gjetord om denne kongen hadde allikevel sørget for at minnet om «Ormen Lange» skulle bli sterk i ettertiden.

Da kongen hadde bestemt seg for å bygge et nytt staselig skip som et prestisjesymbol over hans virke som konge, begynte båtbyggerne planleggingsarbeidet som innbar at treemner og tømmer måtte frembringes for å kunne starte byggearbeidet. Men da kjølbordet skulle utformes, var det ikke et treemne som var stort nok, til tross for at det var lett vide rundt om i skogene. Torberg Skavhogg og Torgeir Stakarhovde på beddingen ble kontaktet av en morsk enøyd mann som spurte dem om skipsbyggingen, og fikk svar på at det var ikke tre stort nok eller godt nok for skipskjølen. Mannen deretter forklart dem at han hadde et tre med seg, og vil la dem ta det i betraktning. Denne mannen som presentert seg som Forne fra Trøndelag, vist båtbyggerne et svært tre som var tatt i slep etter hans båt som var liten. Etter treet var undersøkt, overlot Forne dette til dem uten betaling eller tjeneste, bare at kongen vil betale ham når det passe ham. Da Olav fikk rede på dette, fattet han mistanke og etter å ha sett på treet, fikk han ett sted på det sundhogd. Det krøp en eiterorm ut av det. Kongen ment [[Odin]] hadde gitt bort treet med ormen for å senke skipet i sjøen. Han fikk biskopen til å vigsle treet og tok det i bruk som kjølbord. Som et resultat av episoden med ormen valgt kongen å gi det nye skipet navnet «Orm».<ref>Flatøybok bind 2, s. 293, s. 296</ref>