Redigerer «Mary Rose» (avsnitt)

== Konstruksjon ==
[[Fil:AnthonyRoll-2 Mary Rose.jpg|mini|left|Skissen av «Mary Rose» i [[Anthonyrullen]] viser den typiske profilen av en [[karakk]] med kastell for og akter. Antallet kanoner er ikke helt korrekt, men illustrasjonen gir likevel et inntrykk av hvordan skipet har sett ut.]]

«Mary Rose» ble ombygget i 1536 og mye av denne artikkelen dreier seg om slik hun var ved utgravingen. Ombyggingen i 1536 økte tonnasjen fra 500 tonn til 700 tonn og tilførte et ekstra lag med kanoner for bredsider til den opprinnelige strukturen. Endringene i forhold til skipet slik det ble ferdigstilt i 1509 var altså betydelige.

«Mary Rose» var bygget som en [[karakk]] med høye for- og akterkasteller med et åpent mellomdekk i midten. Over [[Plimsollmerke|vannlinje]]n ble skroget smalere for å kompensere for vekten av kanonene på de øvre dekkene, og for å gjøre det vanskeligere for fienden å borde skipet under kamp.<ref>Marsden (2003), s. 90</ref> Ettersom skroget ikke er fullstendig bevart har det vist seg vanskelig å beregne mange av skipets mål. Det var cirka tolv meter bredt på det bredeste, og [[kjøl]]en er 32 meter lang, men den samlede lengden fra for til akter er fortsatt usikker.<ref>Richard Barker, Brad Loewwn & Christopher Dobbs, «Hull Design of the ''Mary Rose''» i Marsden (2009), s. 36</ref>

Selve skroget hadde fire nivåer, delt med tre dekk. Terminologien for skipsdekk på denne tid var ennå ikke standardisert, så publikasjoner fra Mary Rose Trust inneholder ikke dagens vanlige termer. Like over kjølen og under vannlinjen lå kjøkkenet, eller [[kabysse]]n, på underste dekk, der maten ble tilberedt for besetningen. Aktenfor kabyssen er det funnet en nedsenkning i midten av [[kjølsvin]]et. Dette er antakelig spor etter [[mast]]efoten til [[mast|stormast]]en, helt i bunnen av skipet. Ved siden var en fordypning for [[Pumpe|lensepumpe]]n.  Mellom spantene i nederste dekk ble det lagt [[ballast]] og en del av skipets forsyninger, for å sikre [[stabilitet]]en. 
[[Fil:MaryRose-ship hall.jpg|mini|Restene av «Mary Rose»s skrog. Man kan tydelig se samtlige dekk og det som er igjen av det nederste dekket i akterkastellet.]]

Over dette dekket lå [[banjerdekk]]et, som ble brukt som oppbevaringsrom for alt fra proviant til reserveseil og ammunisjon. Over banjerdekket lå batteridekket, som bar de tyngste kanonene. Langs batteridekket var syv kanonporter i hver side av skroget. Hver av portene hadde en tung luke slik at porten var vanntett når den var lukket. Batteridekket var det øverste av dekkene som var [[kalfatring|kalfatret]] med [[tjære]] og [[tau]]verk for å gjøre det vanntett. Langs batteridekket, under for- og akterkastellet, lå [[kahytt]]er, som muligens var oppholdssted for tømmermannen, [[bartskjær]]en og [[los]]en, kanskje også artillerisjefen og noen av offiserene.

Det øverste dekket, («værdekket»), hadde et åpent mellomdekk. Dette dekket var innrettet for kamp, med en blanding av tyngre og lette våpen. Det er imidlertid ikke kjent noen oppdelinger i dette dekket. Det åpne mellomdekket var helt dekket av et grovmasket nett, som skulle forhindre motstandere fra å borde skipet.<ref>Rule (1983), s. 117-133, se Marsden (2009) for en detaljert gjennomgang av dekk og skipskonstruksjon.</ref> Selv om bare en mindre del av dette dekket er bevart, har man antatt at mesteparten av besetningen spiste og sov under akterkastellet. En avløpsrenne akterut kalt piss-dale var datidens [[toalett]], det var muligens en tilsvarende i forstavnen.<ref>Peter Marsden, «The Upper Deck» i Marsden (2009), s. 216</ref>

De to kastellene hadde ekstra dekk, men svært lite er bevart, så disse måtte rekonstrueres etter historiske kilder. Samtidige skip av lignende størrelse er registret med opptil tre dekk i begge kasteller. Denne tolkningen støttes av illustrasjoner og fortegnelser over våpen funnet i [[Anthonyrullen]].<ref>Peter Marsden, «Reconstruction of the ''Mary Rose'': her Design and Use» i Marsden (2009), s. 371-378; Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 340-341</ref>

Tidlig i utgravningen av vraket mente man at «Mary Rose» opprinnelig hadde vært [[klinkbygging|klinkbygd]] med en bordkledning som besto av overlappende planker. Men det er imidlertid  vanskelig å kombinere en slik konstruksjon med kanonporter uten å svekke skroget. Man antok derfor at skipet var blitt ombygd til [[kravellbygging]] med slett bordkledning rundt en skjelettkonstruksjon.<ref>Se f.eks. Rule (1983).</ref> Etter hvert har man konstatert at «Mary Rose» helt fra begynnelsen var kravellbygd, bare deler av akterkastellet hadde overlappende planker.<ref>Marsden (2003), s. 94, 96</ref>

=== Seil og rigging ===
[[Fil:MaryRose-rigging blocks2.JPG|mini|Et utvalg av de mange blokkene som er funnet ombord i «Mary Rose».]]
Av riggen på «Mary Rose» er nesten bare de nederste delene av [[vant]]ene (tau som stabiliserer mastene i sideretningen) bevart. Det meste av vår oppfatning av hvordan den har sett ut er basert på illustrasjoner i Anthonyrullen, og en bevart registrering av utstyr fra 1514. «Mary Rose» hadde ni, kanskje ti, seil fordelt på fire master og et [[baugspryd]]: Formasten og stormasten hadde to, kanskje tre firkantede [[råseil]]; den forreste av de to [[mesanmast]]ene hadde et trekantet [[latinerseil]] og et råseil, den siste masten kaltes en «bonaventura» med et latinerseil og muligens også et mindre råseil; samt blinde på baugsprydet.<ref>Peter Marsden, «Propulsion» i Marsden (2009), s. 242-249.</ref> Ifølge illustrasjonen i Anthonyrullen var nokkene (endene på [[rå|rær]]ne  som råseilene var festet på) utstyrt med nokkniver, dobbelte og krumme kniver, for å skade fiendtlige fartøyers rigg ved bording.<ref>Richard Endsor, «Propulsion, The rigging» i Marsden (2009), s. 261.</ref>

Samtidige beretninger inneholder noen kommentarer om «Mary Rose»s seilegenskaper. I mars 1513 seilte hun om kapp med ni andre skip ved [[The Downs]] vest for [[Kent]]. «Mary Rose» vant konkurransen, og admiral Edward Howard etterlot en rapport hvor han beskrev skipet med entusiasme; «det edleste seilskip i kristendommen i denne stund».<ref>''«the noblest ship of sayle [of any] gret ship. at this howr, that I trow [believe] be in Christendom»''; Marsden (2003), s. 7-8.</ref> Flere år senere konkurrerte det samme skipet med andre større skip mellom Dover og Downs. Viseadmiral William Fitzwilliams avslørte da i sin rapport at både «Henry Grace à Dieu» og «Mary Rose» seilte stabilt i hard sjø, så det var vanskelig å avgjøre hvilket av skipene som var det beste. Moderne eksperter er mer skeptiske omkring dets seileegenskaper, og mener at det som andre samtidige fartøy var nesten ute av stand til å krysse mot vinden. Representanter for Mary Rose Trust har ved flere anledninger sammenlignet «Mary Rose»s seilegenskaper med «en våt høystakk» (a wet haystack).<ref>Loades (1992), s. 94-95.</ref>

=== Bestykning ===
[[Fil:BattleofSluys.jpeg|left|mini|En illustrasjon fra 1470-årene, fra en fransk utgivelse av [[Froissartkrøniken]], som forestiller [[slaget ved Sluys]] i 1340. Den viser at middelalderens taktikk til sjøs lå i nærkamp besetning mot besetning.]]
«Mary Rose» ble bygd i en overgangstid for sjøkrigstaktikken. Siden [[antikken]] hadde kriger til sjøs stort sett blitt utkjempet som på land, med nærkampvåpen og prosjektilvåpen som [[bue (våpen)|bue og pil]] og [[kastespyd]], men på gyngende treplattformer istedenfor fast mark. Selv om innføring av kanoner var viktig, så tok det mange år før det nye våpenet endret krigføring til sjøs.<ref>Rodger (1997), s. 205-206.</ref>

Etter hvert som kanonene ble tyngre og kunne ha sterkere kruttladning måtte kanonene flyttes nedover i skroget, nærmere vannlinjen og fartøyets tyngdepunkt. I 1501, et tiår før «Mary Rose» var sjøsatt, ble de første kanonportene innført på orlogsfartøyer.<ref>Rodger (1997), s. 207</ref> Først ble kanonportene plassert akterut for det tyngre skytset, men senere også langs skipssidene. Det ble dermed mulig å avfyre [[bredside]]r med kanoner i koordinerte salver. Taktikken på 1500-tallet og langt inn i 1600-tallet var innrettet på forsvar mot rofartøy med fastmonterte kanoner i forstavnen – de såkalte [[galei]]er. Dårlig krutt og utfordringen med å sikte inn kanoner fra et skip i bevegelse bidro til at seier i sjøslag på 1500-tallet fremdeles krevde at en bordet motstanderens fartøy.<ref>Rodger (1996); Rodger (1197), s. 206-208, 215.</ref>

==== Bronse- og jernkanoner ====
[[Fil:Bronze Demi Cannon Culverins Pmoth.png|mini|To culveriner og to demi-kanoner fra «Mary Rose», utstilt på Mary Rose museum.]]
«Mary Rose» ble bygget i en periode artilleriet utviklet seg raskt, bestykningen bestod derfor av en blanding av gamle og nye kanontyper. De tyngre kanonene var dels eldre smijernskanoner og dels nye, støpte bronsekanoner, som varierte i størrelse, rekkevidde og utformning. De eldre jernkanonene var billigere å framstille. Løpene ble [[Våpensmed|smidd]] sammen av staver til en [[sylinder]] og forsterket ved å krympe jernringer rundt dem. De var laget som [[baklader]]e og var både raskere og enklere å lade enn bronsekanonene, men kunne ikke ta så kraftige ladninger og hadde kortere rekkevidde og lettere [[prosjektil]]er. De var montert på enkle [[Affutasje|lavetter]], laget av uthulte stokker med et enkelt hjulpar og stundom helt uten hjul som en slags [[slede]].

Den typiske [[ammunisjon]]en var kuler av stein. Disse hadde begrenset gjennomslagskraft, men ble splintret ofte ved anslag og kunne gjøre stor skade på mannskaper, og på kort hold etterlot de store, gapende hull i fiendens skråg. Bronsekanonene var støpt i ett stykke og satt på lavetter med to hjulpar av den type som med få endringer ble benyttet helt inn på 1800-tallet. De avfyrte kanonkuler av jern. Disse var tyngre og mer egnet for å slå gjennom skipsskrog på lengre avstand. Begge kanontyper kunne i tillegg lades med forskjellige typer ammunisjon for å ødelegge riggen, skipets lettere strukturer som overbygninger eller for å skade fiendens besetning.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 297-344</ref>

De fleste kanonene var imidlertid små jernkanoner med kort rekkevidde, som kunne innsiktes og avfyres av én skytter. De to vanligste typene av disse var bakladede [[svingbass]]er med gafler som støtte, som kunne dreies fra side til side med større skuddfelt, og større [[Arkebuse|hakebørser]], som var små forladerkanoner med rektangulære løp og et fremspring eller en ''hake'' som støtte. Med fremspringet kunne skytteren la relingen absorbere kraften fra rekylen. I Anthonyrullens oversikt fra 1546 (den var ferdig etter senkningen av «Mary Rose») er to top-pieces av ukjent type oppdaget i merskurver oppe på mastene. Disse var tydeligvis benyttet for å skyte ned på fiendens dekk.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 313-16.</ref>

{| class="wikitable" style="text-align:center;"broder="1"
|+Fordeling og rekkevidde av skytevåpen ved senkningen<ref>Basert på tabeller i Marsden (2009), s. 318, 332, 338, 341.</ref>
|-
!Våpentype !! Batterdekk !! Øvre dekk/mellomdekk !! Kastelldekk/halvdekk !! Mastekurv (mers)!! Skuddvidde i meter
|-
! Mordere (engelsk, Port-piece, støpejernskanon)
| 12 || 0 || 0 || 0 || 130+
|-
! Culveriner og demi-culveriner (forløper til [[muskett]])
| 2 || 4 || 2 || 0 || 229-413
|-
! Kanoner og demi-kanoner
| 4 || 0 || 0 || 0 || ca. 225
|-
! Saker (mellomstor kanon)
| 0 || 2 || 0 || 0 || 219-323
|-
! Haglkanoner
| 0 || 6 || 0 || 0 || «kort»
|-
! [[Falkonett]]
| ? || ? || ? || 0 || 144-287
|- 
! Slanger
| 0 || 6 || 0 || 0 || «middel»
|-
! [[Svingbass]]
| 0 || 0 || 30 || 0 || «nær»
|-
! Haglskudds pieces
| 0 || 0 || 20 || 0 || «nær»
|- 
! Top-pieces
| 0 || 0 || 0 || 2 || «nær»
|-
|}

[[Fil:Mary Rose Guns ForeBronzeCulverin RearWroughtIronCannon.png|mini|alt=To store metallkanoner av forskjellige design, den ene foran den andre|En ''culverin'' av bronse i forgrunnen og en smijernskanon i bakgrunnen, av samme type som «Mary Rose» var bestykket med da den sank. Utstilling ved [[Fort Nelson]] i Portsmouth i England.]]

Bestykningen ombord på skipet ble endret noen ganger mens det var i tjeneste. Det finnes tre bevarte lister over skipets utrustning fra 1514, 1540 og 1546.<ref>Den yngste er den illustrerte Anthonyrullen som var nedtegnet i håpet om at skipet kunne berges og ta igjen sin plassering i den engelske flåte.</ref> Arkivmateriale fra arsenalet i [[Tower of London|Tower]] er brukt i forbindelse med disse listene for å finne ut hvordan den våpenteknologiske utviklingen hadde vært ombord på «Mary Rose». På den første listen fra 1514 bestod bestykningen av mindre kanoner og våpen for antipersonell, med et lite antall tyngre skyts. De fleste kanonene var montert på selve skipskonstruksjonen fremfor på bevegelige lavetter. Betegnelser på disse typene var ''murderers'', ''serpentines'', ''demi-slings'' og steinskyts.

Den neste listen fra 1540 viste en annerledes sammensetning av skipsartilleriet med et større antall forskjellige støpte bronsekanoner av type ''cannon'', ''demi-cannon'', ''culverin'' og ''saker'' samt de tyngre ''port pieces'' i smijern, også med lavetter. Bestykningen for «Mary Rose» i 1540 var mer slagkraftig enn i 1514, med lengre skuddvidde og større skadeeffekt på andre skip. En analyse av bevæpningen i 1514 kombinert med hint om andre strukturelle endringer, tyder på at kanonporter på batteridekket ble lagt til senere.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 298-303.</ref>

{| class="wikitable" styøe="text-align:center;" border="1"
|+Våpentyper<ref>Basert på tabell i Marsden (2009), s. 302.</ref>
|-
! Dato!! Total!! Lavett-montert !! Skips-montert !! Antiskipsvåpen !! Antipersonellvåpen
|-
! 1514
| 78 || 20-21 || 57-58 || 5-9 || 64-73
|- 
! 1540
| 96 || 36 || 60 || 17-22 || 74-79
|-
! 1545
| 91 || 39 || 52 || 24 || 67
|-
|}

De forskjellige typer ammunisjon hadde hver sine formål: Runde kanonkuler av stein eller jern mot skipsskrog, stangladning og kjedeladning kunne sønderrive seil og skade riggen, [[kardesk]] fylt med skarpe gjenstander som [[flint]]fliser hadde en ødeleggende virkning på ubeskyttet mannskap.<ref>Rule (1983), s. 149-168; D.M. Loades, «II: The Ordnance»  i Knighton and Loades (2000) s. 12-15; Alexzandra Hildred; «(ii) Munitions» i Knighton and Loades (2000), s. 16-19.</ref> Moderne kopier av en bronsekanon og en «port piece» i jern har vist at de kunne skyte gjennom treverk, med samme tykkelse som «Mary Rose»s skrog, på en avstand av cirka 90 meter. «Port pieces» viste seg å være særlig godt egnet til å slå store hull i treverk med steinkuler, og forårsaket også stor skade med småstein på nært hold.<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 311-312, 341.</ref>

==== Håndvåpen ====
[[Fil:MaryRose-bollock daggers.jpg|mini|Noen av de såkalte nyredolkene som både mannskap og offiserer bar. Bare håndtakene av tre og bein er tilbake, klingene enten er [[rust]]et bort eller finnes som rust[[konkresjon]]er.]]
Til forsvar mot bording hadde besetningen på «Mary Rose» en stor beholdning av nærkampvåpen, først og fremst [[pike]]r og [[hellebard]]er, som det ifølge Anthonyrullen var rundt 150 stykker av, dette er stort sett bekreftet under utgravningene. Personlige våpen som [[sverd]] og [[dolk]]er var ikke med i de offisielle utstyrslistene, men slike våpen er funnet i store mengder der vraket lå.<ref>Childs (2007), s. 57.</ref>

Skipet medførte også 250 [[langbue]]r (hvorav 172 er funnet) og 4&nbsp;000 piler, samt armbeskyttere og annet utstyr som bueskytterne hadde benyttet.<ref>Ruke (1983), s. 172; Stirland (2000), s. 21.</ref> I Tudortidens England var det fremdeles obligatorisk trening i bueskyting for alle voksne menn. Selv om feltartilleri og håndskytevåpen etter hvert var blitt alminnelig på slagmarken, fortsatte engelskmennene å bruke langbuer.

På «Mary Rose» kunne bueskytterne skyte fra posisjoner bak skjermer av tre på mellomdekket, eller fra de øvre dekk i kastellene. Først antok man at kanonbesetningene kunne ha fått hjelp av bueskyttere som siktet gjennom kanonportene, men det har blitt utelukket ettersom høyden under dekk var for lav til at buer kunne spennes. Det var vært buer i flere størrelser for forskjellige formål. Lette buer var egnet for presisjonsskytning mens de tyngre for eksempel kunne brukes til å avfyre brannpiler.<ref>Rule (1983), s. 181-182.</ref>

Inventarlistene fra 1514 og 1546 inneholder også fortegnelser over flere hundre store piler og potter med [[kalk]], som skulle kastes fra merskurvene oppe i mastene ned på fiendens dekk, men ingen av disse er funnet. Av de femti håndvåpen som nevnes i Anthonyrullen har man funnet trestykker fra fem luntelåsmusketter og fragmenter av 11 andre. De fleste var produsert i [[Italia]], men en del av dem kom fra [[Tyskland]]. Det var også lagret et antall eksemplarer av en usedvanlig våpentype, som bestod av et treskjold med et mindre skytevåpen montert i midten. På engelsk kalles dette et gunshield (omtrent pistolskjold).<ref>Alexzandra Hildred, «The Fighting Ship» i Marsden (2009), s. 324-325</ref>

=== Besetning ===
Gjennom de 33 årene «Mary Rose» var operativ, kunne størrelsen på besetningen vaiere kraftig. I krig kunne det være flere hundre mann ombord, mens besetningen i fredstid kunne skjæres ned til på sytten mann eller enda færre om skipet ble lagt i opplag.<ref>Marsden (2003), s. 13.</ref> I gjennomsnitt har besetningen vært på om lag 185 knekter (soldater), 200 sjømenn, 20-30 artillerister og et mindre antall spesialister; bartskjærer, trompetere og admiralstaben. Dette blir tilsammen mellom 400 og 450 mann ombord. Under krig kunne skipet også brukes som troppetransportskip for [[Amfibisk krigføring|amfibieoperasjoner]]. Det kunne da dreie seg om flere hundre knekter i tillegg til besetningen. Sommeren 1512 kunne det være mer enn 700 mann ombord. Til sammenlikning virket skipet overbefolket bare med den ordinære besetningen på rundt 400 mann.<ref>Julie Gardiner, ''The Good Shippe «Mary Rose»: an Introduction'' i Gardiner (2005), s. 11-12; Marsden (2003), s. 9-10; Stirland (2000), s. 53-54.</ref>
[[Fil:George Carew-painting by Holbein.jpg|mini|Viseadmiral George Carew, som døde ved «Mary Rose»s forlis; samtidig oljemaleri av Hans Holbein den yngre.]]

Meget lite er kjent om de enkelte mannskapene som tjenestegjorde på «Mary Rose» gjennom årene. Dette gjelder også for offiserene, til tross for at de tilhørte [[aristokrati]]et. To admiraler og fire kapteiner er navngitt, inkludert Edward og Thomas Howard, som hadde tjenestegjort i begge roller. Men også enkelte er navngitt innen kategoriene skippere, pursere, artillerioffiserer og andre spesialister.<ref>En deltajert liste over offiserer og andre navngitte personer som tjenestegjorde i årene 1513-1545 finnes i Marsden (2003), s. 9</ref> Det store flertallet av besetningen, sjømenn, knekter og artillerister, er ukjent i dag. De eneste opplysningene man har om den siste besetningen er funn av [[skjelett]]er av de omkomne, som er blitt analysert etter [[osteologi]]ske metoder.

En vurdering av besetningens sammensetning er mulig ved hjelp av samtidige skriftlige kilder. «Mary Rose» hadde en kaptein, en skipper med ansvar for dekksbesetningen, en purser som var ansvarlig for lønninger og skipets økonomi, en båtsmann som var kapteinens nestkommanderende, minst en tømmermann, en los som ansvar for [[navigasjon|navigeringen]] og en kokk. Alle disse hadde en eller flere medhjelpere. Ombord hadde man også en bartskjærer som tok seg av syke og skadde, sammen med en lærling og eventuelt også en yngre barberer.<ref name="Julie Gardiner 2005">Julie Gardiner, ''The Good Shippe «Mary Rose»: an Introduction'' i Gardiner (2005) s. 11-12.</ref> Den eneste navngitte person som omkom ved forliset er viseadmiralen George Carew. Historikerne McKee, Stirland og andre antok at den berømte kapteinen på krigsskipet «Revenge» i [[Elisabeth I]]s regjeringstid, [[Richard Grenville]], mistet sin far Roger Grenville i forliset. Men Marsden betviler kildenes pålitelighet på dette punktet.<ref>Marsden (2003), s. 9-19; Stirland (2000), s. 53-54.</ref>

{| class="wikitable"  
|+ Besetning ifølge samtidige kilder<ref>Basert på tabell i Marsden (2003), s. 10.</ref>
|-
! Tidspunkt !! soldater !! sjøfolk !! kanonbesetninger !! øvrige !! i alt
|-
! Sommeren 1512
| 411 || 206 || 120 || 22 || 729
|- 
! Oktober 1512
| ? || 120 || 20 || 20 || 160
|-
! 1513
| ? || 200 || ? || ? || 200?
|-
! 1522(?)
| 126 || 244 || 30 || 2 || 400
|-
! 1524
| 185 || 200 || 20 || ? || 405 ?
|-
! 1545/46<ref>Dateringen er usikker ettersom Anthonyrullen er skrevet i lengre tid og sikkert etter forliset.</ref>
| 185 || 200 || 30 || ? || 415?
|-
|}

Ved utgravningen av vraket ble det funnet rester etter 179 mennesker, hvorav 92 var komplette skjeletter.<ref>Stirland (2000), s. 74-76</ref> Analyser av disse har vist at hele besetningen var menn, de fleste unge voksne. Noen var ikke mer enn 11-13 år gamle, og de fleste (81 %) var under 30 år. Sannsynlig var de fleste [[engelskmenn]] fra det sørvestlige England, som hadde fulgt sine aristokratiske herrer inn i flåtens tjeneste.<ref name="Julie Gardiner 2005" /> Dessuten var et antall personer kommet fra det kontinentale Europa, blant annet fra [[Syd-Europa|Sør-Europa]], dette er påvist gjennom analyse av tenner.<ref>Garduner (2005), s. 12; Stirland (2000), s. 149</ref> En av de som overlevde forliset var [[flamlender]], og losen var sannsynligvis av fransk herkomst. Besetningen bestod stort sett av sterke og velfødde menn, selv om skjelettene bar tydelige tegn på barnesykdommer og et hardt og møysommelig liv. Spor etter brudd på bein viser at ulykker må ha vært ganske vanlig.<ref>Stirland (2000) s. 113-114.</ref>

I «Mary Rose» ble det funnet tre hundre langbuer med tusenvis av piler, noe som indikerer at det var et betydelig antall bueskyttere i besetningen. Ved undersøkelsen av skjelettene viste at en meget stor andel av de omkomne hadde ''os acromiale'' i skulderbladene. Dette skyldes belastningsskader på muskler i armer og skuldre, spesielt i venstre arm, om bueskytteren skulle spenne buen med den. Blant de som omkom er det svært sannsynlig at det var mange som hadde trent med langbue helt fra barndommen, og som kunne ha vært ombord som spesialistskyttere.<ref>Stirland (2000), s. 118-130</ref>

En gruppe på seks skjeletter ble funnet ved en stor bronsekanon med en vekt to tonn på batteridekket i forstavnen. Med unntak av ett var alle sterke og muskuløse menn (sistnevnte kan ha hatt ansvaret for å hente ammunisjon og krutt). De bar alle preg av arbeidet med å trekke og skyve tunge gjenstander – som kanoner, noe som avspeilte seg i [[ryggvirvler|ryggvirvlene]], som hadde vokst sammen ved ''ossifikasjon'', bendannelse. Denne gruppen kan ha vært en kanonbesetning som døde på sin post.<ref>Stirland (2000), s. 139-142.</ref>