Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

== Organisasjon av opprustningsindustrien ==
[[File:Steuerung Rüstungswirtschaft.svg|thumb|Oversikt over den kompliserte oppbyggingen av opprustningsindustrien.]]
Ved en analyse av nasjonalsosialistenes fremførte påstand om at deres førerstat var langt overlegen de foraktede vestlige demokratiene når det gjaldt mobilisering av våpenindustrien, kan man bare komme til den konklusjonen at nettopp deres ledelsesstil førte til ineffektivitet i økonomien, noe som først ble overvunnet i 1942 da [[Albert Speer]] overtok styringen.<ref group="A">Først ved utnevnelsen av Speer til riksminister for våpen og ammunisjon i 1942 og i 1943 til riksminister for opprustning og krigsproduksjon lyktes det å gjennomføre en fullstendig omstilling av økonomien til krigsproduksjon og å gå fra en håndverksmessig fremstilling av krigsmateriell til en massefremstilling. Speers anvendte konsept om "industriens eget ansvar" frigjorde alle de dynamiske kreftene i et moderne industrisamfunn og muliggjorde «Speers opprustningsmirakel.» Se MGFA, bind 5/2, s.&nbsp;343</ref> Ganske vist var de ansvarlige klar over at en fremtidig krig i likhet med første verdenskrig ville bli en langvarig blokade- og utmattelseskrig, og at det var nødvendig at man anskaffet tilstrekkelige reserver og konsentrerte seg sterkere om fremstilling av militære produkter på bekostning av sivil produksjon for å kunne holde ut tilstrekkelig lenge; men den herav følgende konsekvensen av at det kun var en streng sentralisering av beslutningene ved innsettelse av en økonomisk diktator som kunne gi håp om den ønskede seieren, ble ikke fulgt. I stedet ble det til stadighet bygget nye institusjoner som stod i veien for eller kjempet mot hverandre:<ref>Om organisasjonene, se MGFA: bind 5/1, 2.Teil: „''Die Mobilisierung der deutschen Wirtschaft für Hitlers Kriegsführung.''“ s.&nbsp;349ff.</ref>
* I 1935 ble det med "Reichsverteidigungsgesetz" besluttet å innføre en generalbefullmektiget for krigsøkonomien. Denne hadde dog kun innflytelse på de krigs- og livsviktige virksomhetene. Ansvaret for de rene våpenfabrikkene ble hos Wehrmacht.
* Det raskt voksende krigsøkonomi- og opprustningskontoret under OKW, som ble ledet av general [[Georg Thomas]], forsøkte til stadighet å få kontrol over den samlede økonomien. Dog ville Thomas som soldat etablere en "militærisk kommandoøkonomi", hvor allerede undersøkelsesrapporter som Reichswehr hadde beslaglagt i [[1923]], hadde kommet til den ødeleggende dommen over et økonomisk militærbyråkrati.
* Med institusjonen for [[fireårsplanen]], som ved innsettelse av stadig nye generalbefullmektigede og omhyggelig avskjærmede spesialområder ble til en selvstendig opprustningsorganisasjon oppstod en sterk konkurranse til den generalbefullmektigede for krigsøkonomien.
* Et ytterligere kompromiss ble vedtatt i 1938 ved revisjonen av Reichsverteidigungsgesetz hvoretter ledelsen av økonomien i krigstilfelle skulle overgå til ervervsministeren (Reichswirtschaftsminister) som generalbefullmektigede for økonomien. Denne posten ble i likhet med den generalbefullmektigede for krigsøkonomien senere avskaffet.
* Ledelsen av alle krigsforberedelsene skulle overtas av det nyopprettede "Reichsverteidigungsrat", som Göring skulle være formann for. Oppgavene i tilfelle av krig forble imidlertid uklare. Rådet samlet kun noen få ganger og tok aldri noen viktige beslutninger.
* Hver av forsvarsgrenene hadde sin egen opprustningsorganisasjon, som uavhengig av hverandre gjennomførte utviklingsprosjekter og bestilte krigsutstyr: Det {{formatnum:5000}} mann store "Heereswaffenamt", "Marinewaffenhauptamt" og "Generalluftzeugmeister". Det fantes ikke noe sentralt sted til fastleggelse og fordeling av opprustningsoppgavene.

[[Fil:Arbeitslosigkeit im Reich.svg|thumb|Den raskt fallende arbeidsløsheten førte snart til akutt mangel på utdannet personale.]]
Som følge av denne situasjonen vokste antallet av klager fra industrien over den ytterst kompliserte våpenøkonomiske organisasjonen, som gjorde planlegging omtrent umulig. På grunn av de mange instansene kom det til stadige endringsønsker som forsinket og fordyret produksjonen. I tillegg kom en streng håndtert priskontroll som ikke ga virksomhetene noen økonomisk fordel av å rasjonalisere.<ref group="A">For å imøtegå risikoen for krigsprofitter som man hadde sett under første verdenskrig, utviklet man en priskontroll som fungerte på den måten at virksomhetens overskudd ble beregnet som en fast prosentsats av de samlede fremstillingsomkostningene. Jo høyere fremstillingsomkostningene var, jo høyere var overskuddet, så man tilstrebet slett ikke en rasjonalisering fra virksomhetenes side.</ref> En masseproduksjon ble heller ikke tilstrebet av de militære lederne, fordi man mente at forutsetningen for en seier lå i anvendelsen av våpen av høy kvalitet, og av den grunn godtok man det store forbruket av mangelvarer og arbeidstimer. Den manglende rasjoneringen viste seg for eksempel ved at det før krigen var 136 typer personbiler og 364 typer lastebiler, hvorav det blant de siste kun var en fjerdedel som var utstyrt med de robuste dieselmotorene som også hadde et lavt drivstofforbruk. Selv om Tyskland gjennom en rekke tiltak oppnådde den høyeste veksten i bilproduksjonen, var Tyskland kun på en 15.-plass på listen over biler i forhold til innbyggertall i 1939.<ref group="A">Rekkefølgen i 1939 var: USA, New Zealand, Hawaii, Canada, Australia, Frankrike, Storbritannia, Danmark, Sverige, Sør-Afrika, Luxembourg, Norge, Uruguay, Belgia og Tyskland. I absolutte tall lå Tyskland med knapt 2 millioner kjøretøyer (personbiler, busser og lastebiler) på 4.-plass, men fortsatt langt etter USA med 30 millioner kjøretøyer. Se MGFA: bind 5/1, Tabell s.&nbsp;651 (Schellplanen fikk ingen virkning før krigen)</ref> På grunn av produksjonssituasjonen måtte det tas lastebiler fra de sivile beholdningene, men de oppfylte i regelen ikke de militære kravene og deres vedlikehold førte på grunn av det store antallet modeller til logistiske problemer.

På bakgrunn av dette var det ikke plass til kvalitative forbedringer, noe som blant annet tydeliggjøres av det til dels foreldede materiellet som til og med ble bestilt så sent som i 1939. I første omgang holdt man seg tilbake fra å innføre nye våpentyper, da dette ville medføre et fall i produksjonen på grunn av omlegging av produksjonen.
{| class="wikitable"
|- style="vertical-align:top; text-align:center; "
! style="background-color:#996; color:#fff" colspan="6" | Antall våpen bestilt til hæren for året 1939<ref>Så godt som ingen planmål ble nådd. Se MGFA: bind 5/1, s.&nbsp;408</ref>
|- style="vertical-align:top; text-align:left;"
|style="background-color:#ddb;"| <small>Karabin K98</small>
|style="border:1px solid #996"| <small>{{formatnum:1143182}}</small>
|style="background-color:#ddb;"| <small>Morter (34 + 36)</small>
|style="border:1px solid #996"| <small>{{formatnum:11227}}</small>
|style="background-color:#ddb;"| <small>Panzer II</small>
|style="border:1px solid #996"| <small>537</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" | <small> Pistol 08</small>
| align="left" | <small>{{formatnum:139224}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" | <small>10&nbsp;cm Nebelwerfer</small>
| align="left" | <small>155</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" | <small>Panzer III</small>
| align="left" | <small>{{formatnum:2087}} </small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Pistol 38</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:410600}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Lett infanterikanon 18</small>
| align="left" |<small> 755</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Panzer IV</small>
| align="left" |<small> 533</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> MG 34</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:61998}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Tung infanterikanon 33</small>
| align="left" |<small> 413</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Pz.Kpfwg. 38 (t)</small>
| align="left" |<small> 475</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> 20&nbsp;cm Flak 30</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:2804}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Fjellkanon 36</small>
| align="left" |<small> 272</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Panzerkommandovogn</small>
| align="left" |<small> 190</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> 20&nbsp;cm stridsvognkanon 30</small>
| align="left" |<small> 761</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Lett feltartilleri 18</small>
| align="left" |<small> 120</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Panzeroppklaringsvogn</small>
| align="left" |<small> 938</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> 3,7&nbsp;cm anti-tankkanon</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:3286}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Lett felthaubits 18</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:1784}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Lett lastebil</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:9959}}</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> 3,7&nbsp;cm stridsvognkanon</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:1749}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Tung felthaubits 18</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:1017}}</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Middels tung lastebil</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:18946}}</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Tung anti-tankkanon</small>
| align="left" |<small> 260</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> 15&nbsp;cm kanon 18</small>
| align="left" |<small>125</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Tung lastebil</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:3000}}</small>
|-
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> 7,5&nbsp;cm stridsvognkanon</small>
| align="left" |<small>676</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" | <small>21&nbsp;cm morter 18</small>
| align="left" |<small> 564</small>
| style="background-color:#ddb;" align="left" |<small> Artilleritraktor</small>
| align="left" |<small> {{formatnum:6997}}</small>
|}

Den vel største forhindringen innenfor opprustningsøkonomien var den ekstremt byråkratiske råstoffordelingen, som ble det viktigste styringsorganet i krigsøkonomien. Men feil ved behandlingen av de nesten uoverskuelige datamengdene, katastrofale virkninger av de minste svingningene i en mangelstyring og de talløse spesialtillatelsene betydde at dette systemet til slutt slo feil.

At opprustningsøkonomien tross den organisatoriske forvirringen ikke opplevede store nedganger i de produserede mengdene skyldtes virksomhetenes selvstendige handlemåte, som allerede i egen interesse ignorerte de ofte selvmotsigende forordninger og hamstret råstoffer og arbeidskraft. 
Man utviklet en stor fleksibilitet i å innstille seg etter byråkratiet og når de leverte råvarene ikke slo til ble de militære ordrene sendt ut eller man skiftet over til sivil produksjon.

{| class="wikitable" style="float:left; clear:left; margin-right:1em;"
|-
!  style="background-color:#996; color:#fff" colspan="3" | Fordeling av industriens produksjon <br /><small>i prosent (Total = 100)</small>
|- style="vertical-align:top; text-align:center; background-color:#ddb;"
! style="text-align:left;" | Grupper
! 1938
! 1939
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left;" | Råstoffer
| 21
| 21
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left;" | Opprustningsvarer
| 7
| 9
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left;" | Bygninger
| 25
| 23
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left;" | Investeringsvarer
| 16
| 18
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left;" | Forbruksvarer
| 31
| 29
|- style="vertical-align:top"
|}

Bemerkelsesverdig atypiske trekk viste regimet seg med hensyn til belastningen av sivilbefolkningen. Følgelig ble en omstilling til total krigsøkonomi ikke gjennomført på grunn av en ubegrunnet frykt for utilfredshet i befolkningen. Omsorgen for hjemmefronten fikk nasjonalsosialistene til å vike tilbake fra å gjennomføre nødvendige inngrep, slik som stenging av virksomheter eller en - av militærets store krav - reduksjon av den sivile produksjonen. For å etterkomme krav fra den sosialrevolusjonære delen av partiet om å støtte middelstanden ble det videre besluttet en desentralisering av produksjonen, noe som gjorde en overordnet planlegging og styring stadig vanskeligere og økte det allerede eksisterende transportproblemet. På den annen side kunne den forhåndenværende maskinparken ikke utnyttes effektivt, siden den tydelig stigende mangelen på arbeidskraft ikke tillot produksjon i skift. Å avhjelpe dette problemet ved å innsette kvinner i produksjonen var direkte i strid med den nasjonalsosialistiske ideologien, og den statlige familieunderstøttelsen fjernet enhver tilskyndelse til kvinnelig ervervsutøvelse.<ref group="A">• Transportproblem: I 1938 manglet det {{formatnum:4500}} lokomotiver og {{formatnum:100000}} godsvogner. Se MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;366.<br />• Mangel på utdannet personale: I 1939 ble mangelen på arbeidere beregnet til 1 mill. mennesker. Se MGFA: bind 1, s.&nbsp;364 <br /> • Regneeksempel på en familieøkonomi: Ble mannen som hittil hadde tjent 216 RM på en fabrikk innkalt, fikk selv den barnløse konen en understøttelse på 84 RM, foruten husleietilskudd på 10 RM. De 94 RM som således var til rådighet månedlig ga ingen tilskyndelse til å gå i arbeid, da kvinnen i f.eks. en konservesfabrikk kun tjente 53 RM. Se MGFA: bind 5/1, s.&nbsp;771.</ref>

Man kunne ikke snakke om noen klar befalingsmakt med stram styring av hele økonomien eller om et tett samarbeid mellom samtlige forvaltninger. En avstemning av sivil og militær planlegging fantes slett ikke. I det komplekse flettverket av en økonomi måtte hang til styring, kompetansestridigheter, gammeldags militær tankegang og irrasjonelle politiske inngrep nødvendigvis føre til uhensiktsmessigheter og tap på alle nivåer. Man evnet på ingen måte å omstille seg hurtig til kravene fra en industrialisert krig i samme grad som de vestlige demokratiene, som i regelen utviste en større grad av enighet og samarbeidsevne. I likhet med under første verdenskrig skulle det først alvorlige militære tilbakeslag til før det ble gjennomført en storartet endring av krigsøkonomien.<ref group="A">En omfangsrik oversikt over opprustningsøkonomien kan f.eks. ses i:<br />
Rolf-Dieter Müller: ''Die Mobilisierung der deutschen Wirtschaft für Hitlers Kriegsführung.'' i MGFA: DRZW, bind 5/1, s.&nbsp;349–689 <br />
Alan S. Milward: ''Die deutsche Kriegswirtschaft 1939 – 1945.'' Deutsche Verlagsanstalt 1966<br />
MGFA: ''Wirtschaft und Rüstung am Vorabend des Zweiten Weltkrieges.'' Düsseldorf 1975, ISBN 3-7700-0399-3 <br />
Forstmeier/Volksmann: ''Kriegswirtschaft und Rüstung 1939 – 1945.'' Droste-Verlag 1976, ISBN 3-7700-0443-4 <br />
Georg Thomas: ''Geschichte der deutschen Wehr- und Rüstungswirtschaft.'' ISBN 3-7646-1067-0 <br />
Adam Tooze: ''Ökonomie der Zerstörung: Die Geschichte der Wirtschaft im Nationalsozialismus.'' Pantheon 2008, ISBN 3-570-55056-7</ref>

=== Beskrivelse av opprustningskoordineringen ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-808-1238-05, Berlin, Reichstagssitzung, Rede Adolf Hitler.jpg|thumb|[[Hitler]]s polykrati var i betydelig grad ansvarlig for den ukoordinerte opprustningen.]]

Opprustningen av Wehrmacht, som på grunn av propagandaen ble oppfattet som velorganisert i utlandet, var i virkeligheten en ukoordinert utvidelse av de enkelte forsvarsgrenene, hvor de enkelte forsvarsenhetenes opprustningsprogrammer ble planlagt uten å konsultere de andre forsvarsgrenene. Et samlet opprustningsprogram for de tre forsvarsgrenene, som var ubetinget nødvendig i en så kompleks sak, eksisterede ikke. Denne manglende koordineringen skyldtes den uoversiktlige organisasjonsstrukturen i den politiske og militære ledelsen. I Hitlers polykrati bredte det seg et byråkrati med overlappende kompetanser, som umuliggjorde ethvert overblikk. I førerstaten var det i en viss forstand ingen ledelse. Ut fra det man vet hadde Hitler frem til krigens utbrudd aldri utstedt en anordning som omfattet hele Wehrmachtområdet og som dermed tillot koordinering av de enkelte opprustningstiltakene. Et annet tungtveiende problem var den militære ledelsens manglende evne til å ta hensyn til landets økonomi som følge av industrialiseringens radikalt endrede forhold til næringslivet. På grunn av de nye perspektivene og Hitlers fantasterier var størstedelen av de ansvarlige så blendet at det økonomiske grunnlaget for opprustningen ikke ble tildelt den nødvendige oppmerksomheten og de grunnleggende forutsetningene ble ganske enkelt skubbet til side. Ved en opprustning som var fri for enhver hindring, syntes alt mulig. Følgelig ble opprustningen, som Hitler betraktet som den viktigste forutsetningen for gjenopprettelsen av Tysklands stormaktsstatus, gjennomført uten noen form for systematikk.<ref>Vurdering i MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;497ff.</ref>

=== Finansiering av opprustningen ===
Militærutgiftene steg raskt så kraftig at det ikke lenger var mulig å dekke dem med skatteinntektene. Den enorme opprustningen kunne bare finansieres gjennom statlig låntaging. Ett av de viktigste instrumentene var den såkalte Mefo-vekselen. Til det formålet grunnla fire viktige virksomheter det "Metallurgische Forschungsgesellschaft" (Mefo), som med sin dekkvirksomhet aksepterte opprustningsvirksomhetenes utstedte veksler. Disse vekslene, som ble garantert av staten, ble diskontert i Reichsbank for å unngå en for rask, og av staten fra 1939 ikke lenger gjennomførbar, innløsning. Frem til 1938 ble det utstedt veksler i en størrelsesorden på 12 milliarder RM, og fiskalt sett var de en kreditt fra opprustningsindustrien til riket. Mellom 1934 og 1936 dekket Mefo-vekslene rundt 50&nbsp;% av opprustningsutgiftene. Totalt sett var det frem til 1939 omkring 20&nbsp;%.<ref>Zgorniak: ''Europa am Abgrund.'', s.&nbsp;34</ref> Dessuten ble militærets utbygging finansiert gjennom en utvidelse av pengemengden og utstedelse av skattkammerbevis. En ytterligere tilgang av likviditet stammet fra oppsparing i befolkningen, som steg i takt med den økonomiske gjenopprettingen. Denne pengesparingen ble som følge av bankenes mangel på alternativer og uten sparernes viten plassert i statspapirer med lange frister.

Den politiske ledelsen anså opprustningsfinansieringen for å være et sekundært problem, så utover president for Reichbank [[Hjalmar Schacht]], som i januar 1939 tok avskjed, var det kun få kritikere som pekte på den stigende faren for [[inflasjon]] og den voksende gjelden. Følgelig utgjorde den samlede statsgjelden i slutten av 1938 omkring 40 milliarder RM.<ref group="A">GFA: bind 1, s.&nbsp;249: Her er det forskjeller mellom den kortfristede og den langfristede gjelden. Oppsummert er det gitt følgende tall:<br />1933: 14 mrd. RM; &nbsp;1934: 16 mrd. RM; &nbsp;1935: 20 mrd. RM; &nbsp;1936: 26 mrd. RM; &nbsp;1937: 32 mrd. RM.</ref> Ved krigens utbrudd var det utover 500 millioner RM ingen gull eller valutareserver til rådighet lenger. Til sammenligning hadde Storbritannia og Frankrike reserver på 6,8 milliarder [[USD]], noe som omregnet i kjøpekraft svarte til omkring 27 milliarder RM.<ref>MGFA: bind 1, s.&nbsp;362</ref>

Opprustningsutgiftene, som ikke alltid kan deles inn i direkte og indirekte utgifter (og som derfor varierer i størrelsen), utgjør følgende:

{| class="wikitable" style="text-align:center;"
|-
! style="background-color:#996; color:#fff" colspan="8" | Oversikt over de ulike oppgjorte opprustningsutgiftene i Tyskland (i mrd. RM)
|- style="vertical-align:top;"
! style="background-color:#ddb;"| År
! style="background-color:#ddb;"| <small>W. Boelcke <br /> ''Die Kosten von Hitlers Krieg''<ref>Willi A. Boelcke: ''Die Kosten von Hitlers Krieg:Kriegsfinanzierung und finanzielles Kriegserbe in Deutschland 1933-1948''. Schöningh-Verlag 1985, ISBN 3-506-77471-9, s.&nbsp;28</ref></small>
! style="background-color:#ddb;"| <small>W. Fischer <br /> ''Wirtschaftspolitik Deutschlands''<ref>Wolfram Fischer: ''Deutsche Wirtschaftspolitik 1918-1945.'' Leske-Verlag 1968, ISBN 3-7850-0073-1, s.&nbsp;102</ref></small>
! style="background-color:#ddb;"| <small>A. Schweitzer<br /> ''Big Business''<ref>Arthur Schweitzer: ''Big Business in the Third Reich.'' Indiana University Press 1977, ISBN 0-253-10670-2, s.&nbsp;331</ref></small>
! style="background-color:#ddb;"| <small>B. Carroll<br /> ''Design for total War''<ref>Berenice Carroll: ''Design for Total War, Arms and Economics''. Walter de Gruyter 1968, ISBN 90-279-0299-2, s.&nbsp;184</ref></small>
! style="background-color:#ddb;"| <small>D. Eichholtz<br /> ''Deutsche Kriegswirtschaft''<ref>Dietrich Eichholtz: ''Geschichte der Deutschen Kriegswirtschaft''. Akademie-Verlag 1969, ISBN 3-598-11635-7, s.&nbsp;31</ref></small>
! style="background-color:#ddb;"| <small>Finanzminister<br />Schwerin v. Krosigk<ref>Angaben des Reichsfinanzminister [[Johann Ludwig Graf Schwerin von Krosigk|Schwerin von Krosigk]] im Wilhelmstraßen-Prozess; zit. nach Rene Erbe: ''Die nationalsozialistische Wirtschaftspolitik 1933 - 1939 im Lichte der modernen Theorie.'' Polygraphischer Verlag 1958</ref></small>
! style="background-color:#ddb;"| <small> Beregnet gjennomsnitt</small>
|-
| 1932
|
| 0,6
|
| 0,8
|
| 0,6
| 0,7
|-
| 1933
| 1,9
| 0,7
|
| 1,9
| 1,5
| 0,7
| 1,34
|-
| 1934
| 4,1
| 4,2
| 4,4
| 4,1
| 2,8
| 3,7
| 3,9
|-
| 1935
| 5,5
| 5,5
| 5,9
| 6,0
| 5,5
| 5,3
| 5,6
|-
| 1936
| 10,3
| 10,3
| 10,7
| 10,8
| 11
| 9,6
| 10,4
|-
| 1937
| 11,0
| 11,0
| 14,5
| 11,7
| 14,1
| 10,9
| 12,2
|-
| 1938
| 17,2
| 17,2
| 20,3
| 17,2
| 16,6
| 16,3
| 17,5
|-
| 1939
| 11,9<ref group="R"><small>Utgifter inntil krigens start.</small></ref>
| 32,3
| 13,9<ref group="R"><small>Fra april til krigens start.</small></ref>
| 30,0
| 16,3<ref group="R"><small>Fra april til krigens start.</small></ref>
|
| 14,0<ref group="R"><small>Inntil krigens start.</small></ref>
|-
! Sum
! 61,9<ref group="R"><small>Dette tallet kan ses som den nøyaktig beregnede summen av Wehrmachts <u>direkte</u> opprustningsutgifter frem til krigens utbrudd. De ofte nevnte 90 mrd. RM, som Hitler omtalte i sin tale på riksdagen den dag krigen brøt ut, var propaganda.</small></ref>
! 81,2<ref group="R"><small>1933 – 1939. Som indirekte opprustningsutgifter kan ytterligere 3-4 mrd. RM medregnes.</small></ref>
! 69,8<ref group="R"><small>April 1934 til krigens start. Her kan man tilsvarende medregne ytterligere opprustningsutgifter i størrelsesordenen 3-4 mrd. RM.</small></ref>
! 81,7<ref group="R"><small>1933 – 1939</small></ref>
! 67,8<ref group="R"><small>1933 til krigens utbrudd. Medregner man i tillegg utgifter for delstater og kommuner til opprustningen får man en sum på 78 mrd. RM.</small></ref>
!46,5<ref group="R"><small>1933 – 1938. Tallene fra finansministeren kan man alt etter omstendighetene anse for å være for lave, på grunn av selvrettferdiggjørelse.</small></ref>
!66,5<ref group="R"><small>Gjennomsnitt av spalte 1,3 og 5, som omfatter tidsrommet fra 1933 til krigens start.</small></ref>
|-
|}

'''Referanser til oversikten over opprustningsutgiftene:'''
<references group="R"/>