Redigerer Trygve Gulbranssen (avsnitt)

=== Begeistring i Tyskland ===
Da Gulbranssens bøker ble utgitt i Tyskland i 1935 og i 1936 under titlene ''Und ewig singen die Wälder'' og ''Das Erbe von Björndal'', fikk de en svært god mottakelse både av anmeldere og lesere. ''Und ewig singen die Wälder'' ble i juli 1935 valgt til månedens bok i ''Deutscher Buch-Club'', [[Hamburg]]. Frem til 1954 hadde bøkene solgt 3,1 millioner eksemplarer og var med det en stor suksess.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 127&ndash;128</ref> De tyske anmelderne var ikke i tvil om at dette var et dikterisk mesterverk, som viste at Trygve Gulbranssen var av de aller ypperste nordiske forfattere, en forfatterstand som på denne tiden var anerkjent.<ref name="Hoel128" /> 

{{Sitat|Den beste skandinaviske fortelletradisjon taler ut av denne roman. Selma Lagerlöf, Hamsun, Sigrid Undset ser ut til å ha stått fadder da den ble til, men boken virker ikke som noen etterligning eller noe elevarbeide. Hans enkelt fortalte epos om en selvrådig fjellbondeslekt er et helt igjennom selvstendig sluttet dikterverk. Hans helter er mennesker med menneskelige egenheter, feil og fortrinn, men de er ikke bundet til noen bestemt tidsperiode eller til noe spesielt land. Og i denne tidløshet og utviklingens allmenngyldighet ligger bokens største verdi. Den er ingen ensidig bonderoman, selv om gården, slekten og naturen spiller en stor rolle. Den er ingen «karakterroman», men forteller dog klart om hjertets villfarelser, om besindighet, anger og karakterforvandling. Til dette grunnmotiv: tidløsheten, som imidlertid aldri forleder forfatteren til usannsynligheter eller livløs konstruksjon, slutter seg harmonisk det meget vakre, ekte episke språk, som er måteholdent uten å være kjedelig, klar og enkelt, i hver eneste setning dikterisk preget.| «gb», ''Berliner Volkzeitung'', 14. mai 1935.<ref name="Hoel128" />}}

Det siste bindet, ''Das Erbe von Björndal'', inneholdt både ''Det blåser fra Dauingfjell'' og ''Ingen vei går utenom'', men for å binde handlingen mer sammen, valgte man å ta bort Gulbranssens skildring av en gammel arbeidskar som hadde havnet på [[legd]], det vil si at han ble regnet som arbeidsufør. Denne skildringen ble i 1952 utgitt som en egen fortelling under tittelen ''Heimkehr nach Björndal '' og mottok flere gode tyske anmeldelser.<ref name="Hoel128" /> Utelatelsen av Gulbranssen beskrivelse ble også gjort i andre oversettelser, blant annet den engelskspråklige, hvor den senere ikke ble utgitt. 
[[Fil:Gulbranssen-bil.jpg|mini|Gulbranssen-bilen i [[Haag]] i 1937.]][[Fil:Gulbranssen ny flyrute.jpg|mini|Gulbranssen overrekkes en luksusutgave av trilogien av hans nederlandske forlegger, Adrian Stok, ved åpningen av en flyrute mellom [[Amsterdam]] og Oslo i 1939.]][[Fil:Gulbranssen grav2.jpg|mini|Trygve Gulbranssens grav ved [[Eidsberg kirke]]. Gulbranssen ble gravlagt 17. oktober 1962 og det var sogneprest [[Ola Tungesvik]] som forrettet. Tungesvik holdt preken ut fra [[Paulus' brev til filipperne]] 4,8:
<br /><br />
«''«Forøvrig brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd og alt det som priselig er – gi akt på det!» Dette ordet er ikke uttrykk for det vesentlige i kristendommen, men dette verset gir oss retningslinjer for vårt liv her i verden, og jeg tror at han som i dag ligger på båren ville ha underskrevet dette ordet.''
<br /><br />
''Han var en betydelig personlighet, skjønt han hadde sin egen livsrytme. Han hadde sine bestemte idealer og prinsipper, som han trofast fulgte, fordi de for ham var ubrytelig og hellige. Han var en god venn og hjelpsom nabo og en grei og rettsindig arbeidsherre. Derfor ble han omfattet med hengivenhet av sine nærmeste og alle som han kom i berøring med. Den som gjør godt og trakter efter sannhet og gjør rettferdighet til livsideal, vil også sette preg på sine omgivelser.''
<br /><br />
''Han gav oss åndelige verdier gjennom sine bøker. Hans bøker er renslige og de har vunnet gehør, ikke minst i utlandet. Under en samtale sognepresten hadde med ham for en tid siden, uttalte Gulbranssen at han gjennom sitt forfatterskap hadde ønsket å vekke folks interesse for andre idealer enn dem som i de senere år har behersket vår litteratur så sterkt, nemlig sex. Han ville gjerne være en vekkerrøst for alt som er rent, edelt og rett.''»<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 190&ndash;191</ref>
<br /><br />
Det var kransenedleggelser av forlagssjef Arthur Holmesland fra H. Aschehoug & Co., av dr. [[Max Tau]] fra Gulbranssens norske og utenlandske venner, fra venner i Sverige av Ernhold Juul, av dyrlege H. Solberg fra [[Mysen]] [[Rotary]]klubb, fra arbeiderne på [[Hobøl]] og naboene av klokker Sandem og fra familien av sønnen Per Gulbranssen. [[Eidsberg kommune]], Den norske Forfatterforeningen, Hugo Gebers forlag i Sverige (Gulbranssens svenske forlag), Oslo Idrettslag og [[Norges Idrettsforbund]] la også ned krans, mens Gulbranssens <br /> 
forlag i Nederland la ned en krans <br /> med nasjonalfargene og påskriften <br /> 
«Du skal leve videre i dine bøker».<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 192</ref> {{Byline|Hans Rasmus Glomsrud}}]]
Da krigen var over i 1945 ble Gulbranssens tyske forlag [[Langen Müller Verlag]] ilagt sanksjoner, sammen med andre tyske forlag som ble ansett for å ha sympatisert med nasjonalsosialistene under krigen. Dette førte til at Gulbranssen, som blant annet hadde nektet å delta på en foredragsturné i Tyskland under krigen, ble satt i sammenheng med nasjonalsosialistisk tankesett og den såkalte [[Blut und Boden|''Blut und Boden''-ideologien]] etter krigen.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Gulbranssen, 1997'']], s. 227</ref><ref>[[#refHoel1994|''Hoel, 1994'']], s. 121</ref> 

Gulbranssen sympatiserte ikke med [[Nasjonal Samling]], [[den tyske okkupasjonen]] av Norge eller den nasjonalsosialistiske ideologien. Med tanke på at store deler av bøkene var klare allerede i 1920, er det ifølge [[Tore Hoel]] vanskelig å se hvordan en, på den tiden, betydningsløs [[Adolf Hitler]] skulle ha hatt noen påvirkningskraft på den norske forfatteren.<ref>[[#refHoel1994|''Hoel, 1994'']], s. 122 «Nå er det vel litt mye forlangt at Hitler skulle klare å nå Gulbranssen med sitt ideologiske krimskrams ti år før han kom til makten i Tyskland og fikk hånd om media.»</ref> Uansett er det liten tvil om at denne sammenblandingen skadet Gulbranssens rykte som forfatter.<ref>[[#refHoel1994|''Hoel, 1994'']], s. 121&ndash;122. «Dessverre for Gulbranssen førte dette til at hele forfatterskapet ble stigmatisert av den nazistiske omfavnelsen. [...] Dette lille skriftet [...] fikk meget gode anmeldelser i tysk presse. Det forhindret ikke at Gulbranssen litteraturhistorisk sett ble slått sammen med den naziinfiserte og nasjonalistiske ''Blut und Boden''-litteraturen. [...] Den tyske litteraturhistoriens manglende interesse for Gulbranssen kan ikke bare tilskrives det at nazistenes litteratursyn ble stigmatisert etter krigen. Men nazistenes omfavnelse av den tyske og utenlandske heimstaddiktningen førte til at denne litteraturen ble stigmatisert sammen med det nazistiske litteratursynet.»</ref>

I Tyskland var Gulbranssen landets bestselgende utenlandske forfatter som langt overgikk [[Hamsun]]. [[Joseph Goebbels]] hevdet at Hitler bare hadde én bok liggende på nattbordet, og det var ''Und ewig singen die Wälder''. Men under [[olympiaden i Berlin]] i 1936 tok Gulbranssen avstand fra regimet, liksom han ikke ville la seg utnytte til [[propaganda]]formål under okkupasjonen av Norge.<ref>[[Tore Rem]]: ''Knut Hamsun; reisen til Hitler'' (s. 72), forlaget Cappelen Damm 2014, ISBN 978-82-02-42854-9</ref>