Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Budsjettreformen i 1928===
Med framveksten av flerpartisystem og samlingsregjeringer etter [[første verdenskrig]] ble det ofte overbudsjettering, og en sektor som fikk lide var [[forsvaret]]. Før [[andre verdenskrig]] leverte fagdepartementene sine budsjettforslag direkte til Regjeringens budsjettkonferanser, uten at Finansdepartementet hadde gjennomgått dem i et helhetsperspektiv på forhånd.<ref>[[Einar Lie]]: ''Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementets historie 1945-1965''. Universitetsforlaget, 1995. Side 131.</ref> Stortinget fordelte hele budsjettbehandlingen direkte ut til fagkomiteene, som tenkte mest på sin sektor.<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk'', Aschehoug 1984. Side 127.</ref> Mange så at dette ikke ga nok budsjettdisiplin. 

Det var også problematisk at oppgaver og bevilgninger ble overført fra år til år, og at diverse særregnskap svekket oversikten. Det ble derfor satt ned en komité i 1924 som skulle utrede og foreslå endringer i budsjettsystemet. I 1920-årene ble flere av de grunnleggende prinsippene som gjelder for dagens statsbudsjett og statsregnskap innført. Og i 1928 ble det for første gang vedtatt et helhetlig ''bevilgningsreglement''.

I [[1927]]&ndash;[[1928|28]] ble hele budsjettarbeidet i Stortinget reformert. Det ble opprettet en ''[[Stortingets budsjettkomite|Budsjettkomité]]'' som  la rammer for budsjettarbeidet i fagkomiteene. Den akutte foranledning var de økonomiske krisene under [[paripolitikk]]en på [[1920-tallet]] og etter [[Børskrakket i 1929|Wall Street-krakket]] i [[1929]], som skapte større strid rundt tollpolitikken, pengepolitikken og den statlige lånepolitikken. Statsgjelden økte og utgjorde mer enn 30&nbsp;% av statsinntektene tidlig på [[1930-tallet]]. Derfor vedtok Stortinget et ''Budsjettreglement'' med de fem prinsippene for statens budsjettering som er nevnt ovenfor, og som fortsatt følges. 

Budsjettreformen i [[1928]] skulle styrke Stortingets oversikt og kontroll med statsfinansene under krisen. Det ble nedfelt i Budsjettreglementet at statsinntektene minst skulle dekke statsutgiftene pluss avdrag på statsgjeld – altså et forbud mot budsjettunderskudd. Budsjettet fikk en konstitusjonell funksjon som ''fullmakt'' til Regjeringen, og en ''administrativ'' funksjon som grunnlag for oppfølging av Statens mange virksomheter, som under og etter første verdenskrig ikke alltid hadde fulgt budsjettet.<ref>Einar Lie: ''Ambisjon og tradisjon, Finansdepartementets historie 1945-1965''. Universitetsforlaget, 1995. Side 420.</ref>

'''Norge – Offentlige inntekter og offentlig konsum i prosent av BNP. Statsgjeld i mill. kroner.'''<ref>Leif Johansen, ''Offentlig økonomikk'', Oslo 1965. Side 2-3, 103 og 138-139. [http://www.ssb.no/histstat/hs1978/hs1978.pdf SSB, ''Historisk statistikk 1978'', tabell 242.]</ref>
{| class="wikitable"
|-
! År
! Total off. inntekt
! – Overføringer, renter
! = Disponibel off.inntekt
! Herav off. konsum
! Total statsgjeld
|-
| 1900
| 9,1
| 1,7
| 7,4
| 6,5
| 229 mill. kr
|-
| 1910
| 9,8
| 2,0
| 7,8
| 5,9
| 329 mill. kr
|-
| 1920
| 12,5
| 4,2
| 8,3
| 7,5
| 1 130 mill. kr
|-
| 1930
| 15,6
| 5,9
| 9,7
| 7,4
| 1 565 mill. kr
|-
| 1939
| 18,6
| 6,1
| 12,5
| 8,4
| 1 464 mill. kr
|-
| 1946
| ..
| ..
| ..
| 12,2
| 6 958 mill. kr
|-
| 1950
| 28,3
| 12,0
| 16,3
| 9,2
| 4 705 mill. kr
|-
| 1959
| 28,4
| 10,8
| 17,6
| 11,0
| 8 813 mill. kr
|-
| 1962
| 30,7
| 12,0
| 18,7
| 11,0
| 9 772 mill. kr
|}

Tabellen ovenfor viser hvordan utviklingen av velferdsstaten setter budsjettene under stadig press. Den viser at de offentlige inntekter, for det meste skatteinntekter, økte sterkt fra 1910 til 1930, men overføringene økte også mye, og resultatet ble at offentlig sektors inntekt som var disponibel til investeringer og drift, ikke økte så mye. Dermed kunne ikke det offentlige konsum økes nok til å avhjelpe kriser eller dekke voksende sosiale behov. 

Utgiftene vokste ofte raskere enn skatteinntektene, og man hadde valget mellom skatteøkning eller budsjettunderskudd med låneopptak og enda mer renteutgifter. På 50 år, fra 1900 til 1950, ser vi at overføringenes og renteutgiftenes andel av BNP blir nesten tidoblet og statsgjelden tjuedoblet, mens offentlig sektors totalomfang øker fra 9,1 til 28,3&nbsp;% av verdiskapingen. Arbeiderpartiets politiske veivalg spilte også inn – i nedgangstider skulle ikke skatten reduseres, men utgiftene økes – utgifter som ikke alltid kunne reduseres igjen etterpå.<ref>Leif Johansen, ''Offentlig økonomikk'', Oslo 1965. Side 50-52.</ref>