Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

== Religionsutøvelse og kirkestell ==
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Ceremonial Drum from Meråker - NMK.2021.0112.090 - National Museum of Art, Architecture and Design (cropped).jpg|mini|Bildets tittel er «Tromme fra Meråker», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]
[[File:Olaus Magnus - On Wizards and Magicians among the Finns.jpg|mini|Illustrasjon fra boken ''Historia de gentibus septentrionalibus'' skrevet av [[Olaus Magnus]] i 1555. Her sees en scene fra Finland hvor mange av innbyggerne hadde magiske krefter. En spesialitet var å selge passende vind til skippere på handelsskip. Om skipperen lar falle av en knop av tauet, får han mild vind. To knop gir sterkere vind og tre harde storm. Mannskapet på det synkende skipet i bakgrunnen har ikke trodd på kraften i magien og løsnet den tredje knuten. ]]

For å skaffe kunnskap om samisk religion og bekjempe den, ble det fra 1500-tallet samlet inn informasjon om samisk tro. Prestene i Norge og Sverige fikk dette oppdraget. Noen av det en kjenner til er samenes oppfatning av hellige steder i landskapet, som fjell, innsjøer, øyer, halvøyer, odder, huler, klipper, kløfter fosser og vannfall. Her forestilte de seg at spesielle krefter i form av forfedrenes ånder var samlet, i tillegg til forskjellige hjelpere og beskyttende vesener. Slike steder ble oppsøkt for å få kontakt med det hinsidige.{{sfn|Broadbent|2010|p=173–176}}

[[Runebomme]] var sjamanens tromme, og var viktige for å komme over fra den dennesidige verden over til andre verdener. Runebommene hadde sannsynligvis to funksjoner, nemlig at de ble brukt for reiser i andre verdener og for å spå. Sjamanen la en ring av messing på trommen, slo på trommeskinne med en spesiell hammer og fulgte med på hvor ringen beveget seg. Om ringen beveget seg mot symbolet for solen var det et godt tegn, det motsatte var det et dårlig varsel. Det var dessuten viktig å se hvilket tegn ringen stoppet ved.{{sfn|Berg|2003|p=159–161}}

Samenes religion ble ansett som avgudsdyrking og trolldom av de pietistiske misjonærene. Misjonærene var spesielt opptatt av å avsløre samisk religiøs praksis, spesielt bruken av runebommer og offerseremonier. Angiveri ble brukt som middel, og i Sverige ble også det ordinære rettsvesenet benyttet for å tvinge frem tilståelser. I denne tiden ble et stort antall runebommer konfiskert, i tillegg til at offerplasser og hellige steder ble ødelagt. Prestene [[Thomas von Westen]] (1682–1727) og [[Jens Kildal]] (1683–1767)) ledet an i misjonsarbeidet i Nord-Norge.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

=== Trolldomsprosesser mot samer ===
På midten av 1500-tallet ble det satt i gang [[Hekseprosessene|trolldoms- og hekseprosesser]] i Europa, noe som også samer ble utsatt for. Trolldom en var på vakt mot var «unaturlig» påvirkning av mennesker, dyr eller naturen, for eksempel ved skadevold på mennesker eller mane frem dårlig vær (''værmagi''). Spesielt var samenes områder i Norden ansett som spesielt utsatt for trolldomsprosesser, fordi en mente at nordområdene var ondskapens sentrum. Historikere mener at strategiske interesser mellom landene og konkurranse om herredømme over ressursene spilte inn.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Delvis for å følge opp trolldomsprosesser, ble det bestemt at [[lensherren]] etter 1600 skulle være nødt til å bo i Finnmark hele året.{{sfn|Kent|2018|p=105–107}}

I Norge regner en med at nesten 300 mennesker ble henrettet for trolldom mellom 1550 og 1700. Finnmark var overrepresentert i disse prosessene. Knapt 1 % av Norges befolkning bodde i Finnmark på denne tiden, men 16 % av alle trolldomssaker ble reist der. Kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] (1577–1648) mente at han på sin ferd langs kysten av Nord-Norge selv fikk oppleve samisk værmagi, derfor utstedet han en forordning mot samisk trolldom i 1609. Tiltakene var begrunnet med at nordmenn og «andre fromme folk» var redde for å bosette seg innover i fjordene. Ut fra en slik begrunnelse er det nærliggende å se dette som et tiltak for kolonisering i samenes områder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Selv om det var viktig å bekjempe samisk trolldom, var de fleste som ble dømt for trolldom i Finnmark norske kvinner. Fra 1593 til 1682 ble 73 norske kvinner dømt (brent) for trolldom (hekseri), mens bare 18 samer ble dømt. I mange av prosessene ble det ikke gitt fellende dom, og i noen tilfeller ble fellende dommer avvist på grunn av at høyere myndigheter mente bevisførselen var for svak.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Også i Sverige kjenner en til en rekke trolldomsprosesser mot samer. Mange av sakene der dreide seg om praktisering av offerhandlinger, dessuten praktisering av [[sjamanisme]] og bruk av [[runebomme]]r.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}{{sfn|Kent|2018|p=105–107}}

=== Misjonering etter reformasjonen ===
I løpet av 1500-tallet ble det oppført en rekke kirker langs kysten av Nord-Norge. En mener at det ble reist 36 kirker i Nord-Norge før 1589. Den ortodokse kirke fikk også satt opp kirker, slik at det på denne tiden var fire russisk ortodokse kirker ved kysten ut mot Nordishavet hvor russerne hevdet territorium. Spesielt var det viktig for Christian IV å få kristnet samene. I 1602 fikk han reist en kirke i Tysfjord der samene ble undervist på samisk. Mellom 1700 og 1750 ble det ytterligere bygget åtte kirker i innlandet i Nord-Norge, fortrinnsvis ved innsjøer og elver. I Sverige ble det satt opp 23 kirker i Nord-Sverige og i Finland, samt at også svenskene fikk satt opp noen kirker i områder som i dag er del av Finnmark.{{sfn|Kent|2018|p=85–90}} Kirkebyggingen i Nord-Sverige var ikke bare religiøst motivert, men også politisk. Kirkene skulle sikre de svenske kongenes makt over samene, men også motstå innflytelse fra Danmark-Norge. Noen kirker ble bygget i Finnmark for å gjøre hevd over de dansk-norske territoriene der.{{sfn|Kent|2018|p=90–94}}

I Sverige kom misjoneringen ikke ordentlig i gang før etter reformasjonen, men først med kong [[Karl IX av Sverige|Karl IX]] (1550–1611) ble kirken rundt 1600 mer permanent organisert i samenes områder. Et tiltak var etableringen av to skoler for utdanning av samegutter, først i [[Piteå]] i 1614, deretter i [[Lycksele]] i 1631. På denne tiden ble det også laget samiskspråklige skolebøker.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Det ble bygget små kapeller i Piteå og Luleå lappmarker sendt på 1500-tallet, senere ble det satt opp kapeller på samenes vinterbosteder i [[Lycksele]], Hetta, [[Jukkasjärvi]], [[Arvidsjaur]] og [[Arjeplog]], samt i forbindelse med gruvevirksomheten i [[Nasafjellet]].{{sfn|Kent|2018|p=90–94}} Andreas Petri Lundius (omtrent 1595–1665) var den første samiske presten i Sverige. Han ble tilsatt som pastor i Arvidsjaur i 1640.{{sfn|Lindmark & Sundström2016|p=295–297}}

Den russiks-ortordokse kirken ble reorganisert som en nasjonal kirkeorganisasjon i 1489, noe som også førte til et oppsving i misjonsvirksomheten blant samene. Den russiske misjonen var organisert slik at munker etablerte nye klostre inne i samiske områder, hvor de bosatte seg og drev forkynnelse. I russiske områder ble det også bygget kapeller, spesielt er det kjent at det i 1560-årene ble etablert kapeller i Borris-Gleb og Neiden. Disse etableringene hadde en statspolitisk hensikt, da en ville unngå at østsamene ble påvirket av vestkirken.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Den første kirken på samisk område i Finland, ble reist i 1607, i Márkan i nærheten av [[Enontekis]]. Etableringen var del av en politisk strategi som kong [[Karl IX av Sverige|Karl IX]] (1550–1611) stod bak, som gikk ut på å øke dominansen i svensk Lappland. Rovaniemi var et av de første stedene der alle samer ble kristnet. På midten av 1700-tallet var også samene i Kemi Lappland gått over til kristendommen. Samene hadde da forlatt sin nomadiske livsstil, startet jordbruk og tatt til seg finsk som språk. Det meste av den samiske kulturen hadde dermed forsvunnet.{{sfn|Kent|2018|p=94–102}}

I siste del av 1600-tallet var det sannsynligvis en del samer som hold fast med sin gamle religion, mange hadde gått over til kristendommen, mens en del vekslet mellom begge. Kirken og myndighetene var oppbrakt over tilstanden og satte i gang en omfattende misjonering, først i Sverige i 1680-årene og i Danmark-Norge i 1710-årene. I den svenske kirken var den [[Luthersk ortodoksi|lutherske ortodoksien]] tatt inn i kirkeloven av 1686. Det som ble lagt vekt på i de svenske kirkene var gudstjenesten, med forkynnelse og moralsk veiledning. Gudstjenestene ble obligatoriske og skofting kunne gi straff. I Danmark-Norge var pietismen en viktig åndsretning, og kirken la derfor vekt på utvikling av personlig religiøs bevissthet og inderlighet i troen. Derfor mente en at forkynnerne måtte snakke samenes språk, og i tillegg kjenne samisk opprinnelig religion. Den pietistiske strømningen fikk betydning i Sverige først i 1690-årene. Og fra da av samarbeidet norske og svenske misjonærer og prester.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}{{sfn|Fjellström|1985|p=77–80}} 

I forbindelse med misjoneringen blant samene kom spørsmålet om hvilket språk som skulle brukes. Temaet kom opp på begynnelsen av 1700-tallet og var et stridsspørsmål til midten av 1800-tallet. Spørsmålet var kun aktuelt i Danmark-Norge, i de russiske, finske og svenske områdene foregikk misjoneringen for det meste på samisk. Flere ledende prester mente at samene måtte undervises av misjonærer som snakket samisk, samisk ble derfor benyttet i nokså stort omfang.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Fra 1774 ble prestene pålagt å lære samene kristendom på norsk, men det var heller ikke noe formelt forbud mot bruk av samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}}

En del samer tar lang utdannelse og ble embetsmenn. Den første same med geistilig utdannelse var Gerhardus Jonæ som på slutten av 1500-tallet ble sogneprest i Skellefteå. Disse embetsfolkene er de første samene som etterlot seg skriftlige kilder om samiske forlhold.{{sfn|Helander|1990|p=15–20}}

=== Skolestell ===
Misjoneringen blant samene førte til at flere skrifter ble oversatt til samisk. I Sverige var det i løpet av 1600-tallet oversatt og utgitt flere bøker, blant annet deler av bibelen. I Danmark-Norge ble katekismen utgitt på nordsamisk i 1728. Misjonen førte med seg opprettelse av skolevesen for samer, der hvert misjonsdistrikt fikk én eller to ''finneskolemestre'' som skulle lære samiske barn å lese og gi opplæring i kristendommen. Dermed fikk den samiske befolkningen ordnet skolestell flere tiår før norskspråklige barn.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} For øvrig var det pietismen rundt 1700 som banet veien for tanken om en allmenn skole. Konfirmasjonsforordningen ble innført i Danmark-Norge i 1736 og stilte krav om kristendomskunnskap for alle. Dermed ble obligatorisk allmueskole innført to år etter. Skolene var noe som prestene fikk ansvar for og generelt var skoleutbyttet mangelfullt.{{sfn|Lund|2003|p=8–9}} 

Også i Sverige ble skolevesenet for samiske ungdommer utbygd fra første halvdel av 1700-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Imidlertid ble den første samiske skolen i Sverige åpnet i 1619 i Piteå. Denne skolen var kun for gutter. En skole som fikk større langvarig betydning var Skytte lappeskole i Lycksele, som startet opp i 1632. Hensikten med Skytte lappeskole var å utdanne samer til misjonærer og eventuelt senere kunne de studere på Uppsala universitetet. Senere ble det etablert flere skoler for å gi kommende samiske misjonærer grunnlegende kristendomskunnskap. På midten av 1700-tallet ble det etablert samiske omgangsskoler ment for alle samiske barn.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

I Finland hadde en også etablert et system med omreisende lærere på 1700-tallet. Det vanlige var at kateketen i hvert kirkesogn tok seg av undervisningen.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

Utover på 1800-tallet, da skolestellet var kommet i mer ordnede former, arbeidet Friis med en lesebok for samer med samiske fortellinger og innhold tilpasset samiske barn. Manuset var ferdig i 1856, men myndighetene ville ikke godkjenne boken, da de mente at lærebøker skulle inneholde alminnelig læreinnhold. Skolemannen Baard Tvete (1905–1983) omtalte dette slik: «Det var jo så helt i strid med all offentlig tankegang at samene gjennom skolebøker skulle få adgang til å utvikle sitt eget, lese om sine egne sagn og eventyr og tradisjoner.» Selv med de uenighetene som var på 1800-tallet om samisk opplæring og formen på læremidlene, lærte en stor del av samene både å lese og skrive samisk.{{sfn|Lund|2003|p=16–22}}