Redigerer Sōka Gakkai (avsnitt)

==Historie==

===Makiguchi-årene 1930&ndash;1944===
{{Utdypende|Tsunesaburō Makiguchi}}

====Grunnleggelse====
I 1928, omvendte lærerne Tsunesaburō Makiguchi og [[Jōsei Toda]] seg til Nichirenbuddhismen. Sōka Gakkai sporer offisielt sin grunnleggelse tilbake til 18. november 1930, da Makiguchi og Toda publiserte det første av fire bind av Makiguchis [[magnum opus]] om en utdanningsreform, ''«Systemet av verdiskapende pedagogikk»'' (創価教育学体系, ''Sōka Kyōikugaku Taikei'').<ref name="Clarke2005_594"/><ref name="Bethel1994_49"/><ref name="Kumagaki2000_31"/> Det første møtet i organisasjonen, den gangen under navnet ''Sōka Kyōiku Gakkai'' (創価教育学会), «det verdiskapende utdannelsessamfunn», fant sted i 1937.<ref name="McLaughlin2012_282"/>
[[Fil:Tsunesaburo Makiguchi.jpg|150px|thumb|[[Tsunesaburō Makiguchi]], første president i Sōka Gakkai]]
Allerede i 1903 publiserte han boken ''Jinsei Chirigaku'' («En geografi over menneskets liv»), hvor han utviklet idéer om forholdet mellom folks liv og deres geografiske plassering. Her var han primært opptatt av menneskets forhold til naturen: ''«Det er gjennom vår åndelige samspill med naturen at de egenskapene som vi tenker på som menneske blir antent og oppfostret i oss.»''<ref name="Makiguchi2002_25"/> I dette arbeidet formulerte han også begrepet «humanitær konkurranse»; han tok til orde for at Japan måtte åpne seg for det internasjonale samfunn i stedet for snever [[nasjonalisme]]: ''«Det viktigste er å sette opp et mål av velvære og beskyttelse av alle mennesker, inkludert en selv, og ikke øke egeninteressen alene. Med andre ord er målet å gjøre det bedre for andre, og ved å gjøre det velger man også veier som gir personlig utbytte så vel som fordeler for andre. Dette er et bevisst forsøk på å skape et mer harmonisk samfunnsliv»''.<ref name="Makiguchi2002_286"/>

I sitt hovedverk tok han til orde for en reform av skoleverket, og kritiserte dermed [[Meijiregjeringen]]s adoptering av en autoritær keiserlig forskrift. Forskriften gikk ut på at utdanningen skulle tjene staten. I stedet foreslo han en utdannelse som var sentrert rundt eleven og elevens lykke.<ref name="Kumagaki2000_32_34"/> Han foreslo et utdanningssystem som bestod i et samarbeid mellom skolen, hjemmet og lokalsamfunnet. I dette systemet ville barnet bruke halve dagen på skolen og den andre halvdel hjemme, i lokalsamfunnet og i harmoni med naturen. Et slikt system ville, ifølge Makiguchi, endre et system med kjedsomme og apatiske elever, til ivrige og ansvarlige studerende. ''«Makiguchi utviklet en teori om verdier som kombinerte ideen om glede som livets målsetting med teorien om at verdi er noe som kan skapes ... I en verdiskapende pedagogikk er hovedformålet med utdannelse å strebe etter et lykkeligere liv og å utvikle evnen og holdningen til å skape verdier»''.<ref name="Kumagaki2000_41"/>

Makiguchi fant mye i Nichirens lære som støttet hans teorier om utdanning.<ref name="Seagar2006_21_32"/> Hans tanker om en utdanningsreform smeltet gradvis sammen med tankene om en religiøs reform. Medlemskapet var i begynnelsen forbeholdt lærere som ønsket en utdanningsreform, men ble etter hvert åpnet for folk av alle samfunnslag som var tiltrukket av Nichirenbuddhismen.<ref name="Hammond1999_14"/> Medlemsmassen økte fra 60 personer under deres første møte til omkring 300 under deres neste møte i 1940.<ref name="Kisala2004_141_142"/>

====Undertrykkelse under andre verdenskrig====
Makiguchi kom etter hvert i konflikt med myndighetene. I likhet med Nichiren, hevdet han at landets politiske problemer skyldtes innbitte og falske religiøse læresetninger. Hans religiøse tro fikk han til å ta et standpunkt mot regjeringen, og han fikk rykte for å være en politisk [[dissident]].<ref name="Hammond1999_14_15"/> Han betraktet Nichirenbuddhismen som et religiøst motiv for ''«aktivt engasjement i å fremme sosiale goder, selv om dette måtte føre til å trosse statens autoritet»''.<ref name="Watanabe2001_221"/> Organisasjonen tiltrakk seg snart myndighetenes oppmerksomhet.
[[Fil:Hirohito in dress uniform.jpg|thumb|Makiguchi benektet keiser [[Hirohito]]s guddommelighet.]]
I 1943 var gruppen delaktig i å få trossamfunnet [[Nichiren Shōshū]] til å nekte en sammenslåing med trossamfunnet [[Nichiren-shū]]. Sammenslåingen ble beordret av regjeringen, i tråd med lov om religiøse organisasjoner fra 1939.<ref name="Kisala2004_139_152"/> Mens [[andre verdenskrig]] skred frem, bestemte regjeringen at en [[O-fuda]], en [[talisman]] fra et [[Shinto]]tempel ([[Jinja]]) skulle plasseres i ethvert hjem og tempel for å fremme nasjonalisme og troskap mot keiser [[Hirohito]] (1901&ndash;1989) og hans angivelige guddommelighet. Presteskapet ved Nichiren Shōshū var forberedt på å adlyde dekretet, men Makiguchi og lederskapet i Sōka Kyōiku Gakkai nektet åpenlyst å følge ordre.<ref name="Kisala2004_139_152"/> Under avhør i fengselet hevdet Makiguchi at hans gruppe hadde ødelagt minst 500 slike amuletter, noe som ble ansett som en opprørsk handling.<ref name="Strand2014_33"/>

I 1942 ble det månedlige magasinet ''Kachi Sozo'' (価値創造) «skapende verdier», publisert av Makiguchi, forbudt av regjeringen, etter at bare ni utgaver var blitt trykket. Makiguchi, Toda og 19 andre ledere av Sōka Kyōiku Gakkai ble arrestert den 6. juni 1943, anklaget for brudd på loven om fredsbevarelse og for [[majestetsfornærmelse]], for å «benekte keiserens guddommelighet» og for «ærekrenkelser» mot Shintotempelet [[Ise Jingū]].

Arrestasjonen av lederskapet, førte til at Sōka Kyōiku Gakkai midlertidig ble nedlagt.{{#tag:ref|Ramseyer (1965): ''«Naboen klaget til politiet, som arresterte Jinno og en direktør i Sōka Kyōiku Gakkai, som het Arimura.»''|group="lower-alpha"|name="ramseyer"}}<ref name="Ramseyer1965_165"/> Under avhør insisterte Makiguchi på at ''«keiseren er et vanlig menneske ... keiseren begår feil liksom alle andre».''<ref name="Seagar2006_40_41"/> Behandlingen i fengselet var umenneskelig, og i løpet av et år ble alle bortsett fra Makiguchi, Toda og en av direktørene benådet og løslatt.<ref name="Ramseyer1965_156"/> Den 18. november 1944 døde Makiguchi i fengselet av underernæring, 73 år gammel.

Detaljene omkring Makigushis arrestasjon og avhør ble omtalt i en hemmelig månedlig publikasjon for politiet i juli, august og oktober 1943.<ref name="SokaGakkai2014"/> Enkelte [[historiker]]e har andre tolkninger av hendelsesforløpet. Robert Ramseyer postulerte i 1965 at Makiguchi tiltrakk seg politiets oppmerksomhet på grunn av de aggressive bestrebelsene til enkelte av sine tilhengere.<ref name="Ramseyer1965_165"/><ref name="Thomas2014"/> Andre peker på hans vedvarende opposisjon til regjeringen.<ref name="English2015_37_41"/><ref name="Miyata2002"/>{{#tag:ref|Miyata (2002): ''«Victoria siterer en referanse av Makiguchi hvor han "ber" til keiseren. Han kunne imidlertid neppe ha forvrengt passasjen han siterte mer, ved å bevisst unnlate følgende utdrag, i fet skrift: '''"Den ærverdige dyd til Hans Majestet Keiseren er manifestert gjennom sikkerheten og lykken til folket, gjennom organene til hans sivlie og militære tjenestemenn. Skal disse være mangelfull på noen måte, kan folket henvende seg til ham gjennom den lovgivende forsamling eller andre organer. I lys av dette, hvem er det, bortsett fra Hans Majestet, keiseren selv, som vi bør ærbødig be?''' ("Be" er Victorias oversettelse. "Formane" er nok mer nøyaktig i denne sammenheng.)»''|group="lower-alpha"|name="miyata"}}<ref name="Bethel2003_208"/>

===Toda-årene: 1945–1958===
{{Utdypende|Jōsei Toda}}

[[Jōsei Toda]] ble løslatt fra fengsel den 3. juli 1945, etter å ha sittet inne i to år, anklaget for majestetsfornærmelser. Hans helsetilstand var blitt alvorlig svekket og hans forretningsforetag var ødelagt. Han led av undernæring, [[tuberkulose]], [[astma]], hjerteproblemer, [[diabetes]], [[hemoroide]]r og [[revmatisme]].<ref name="Palmer2011_6"/> Han satte øyeblikkelig i gang med å gjenoppbygge organisasjonen som var blitt undertrykt og oppløst av regjeringen under krigen.<ref name="Murata1969_89"/> Med Kiyoaki Muratas ord: ''«Toda hadde et brennende ønske om hevn &ndash; ikke mot Japans militaristiske regjering, men mot en usynlig fiende som hadde forårsaket hans egen lidelse i mer enn to år, så vel som hans lærers død i fengsel og fortvilelsen til titalls millioner av hans landsmenn.»''<ref name="Murata1969_89"/> Fra denne oppstarten tjente Toda som en lenke mellom bevegelsens grunnlegger, Tsunesaburō Makiguchi, og Daisaku Ikeda som ledet dens internasjonale organisering.<ref name="Strand2014"/>

====Rekonstruksjonen av organisasjonen====
[[Fil:Josei Toda.jpg|150px|thumb|[[Jōsei Toda]], andre president i Sōka Gakkai]]

Etter krigen, da kirke og stat ble adskilt og religionsfrihet ble tildelt som en konstitusjonell rettighet, var Japan ifølge H. Neill McFarland vitne til «gudenes rushtid».<ref name="McFarland1967"/> Sōka Gakkai var en av mange nyreligiøse bevegelser som kom til syne. Fra en organisasjon med en medlemsmasse på omkring 500 familier i 1951, ekspanderte den raskt i løpet av et tiår og fikk en stor allmenn anerkjennelse.<ref name="Bethel1994_104_105"/> Veksten til Sōka Gakkai var ekstraordinær sammenlignet med andre nye religioner, mye på grunn av Todas evne som organisator og den sosiale endring på denne tiden.<ref name="Bethel1994_108_109"/>

Grunnarbeidet for organisasjonens vekst kan bli funnet i Todas arbeid i årene mellom hans løslatelse fra fengsel i 1945 til hans reetablering av organisasjonen i 1951. Den fikk nå sitt nåværende navn, Sōka Gakkai, og han tilføyde «Filosofien om livet» som han hadde utviklet under fengselsoppholdet. Videre begynte han å lokalisere medlemmer som var blitt spredt av krigen, startet en serie foredrag om Lotussūtraen og Nichirens brev, og etablerte en rekke forretningsforetak som stort sett var mislykket, men som likevel bidro til en strøm av penger til organisasjonen. Han drev personlig oppmuntring overfor mange medlemmer, utga et månedlig studiemagasin (大白蓮華 Daibyaku Renge) samt avisen ''[[Seikyo Shimbun]]'', og skapte et apparat for organisasjonsutvikling. Under arbeidet involverte han mye ungdom, deriblant den unge [[Daisaku Ikeda]], som skulle bli hans høyre hånd og etterfølger.<ref name="Bethel1994_91_93"/><ref name="Offner1963_101_102"/>

Den [[kristendom|kristne]] [[misjonær]]en Noah S. Brannen skrev i 1968<ref name="Brannen1969_1124_1125"/> at Sōka Gakkais studieprogram på denne tiden var ''«det mest fantastiske program for indoktrinering som Japan noensinne har sett».'' Nye medlemmer deltok i lokale studiesirkler, abonnerte på ukentlige og månedlige tidsskrifter, studerte Todas kommentarer til Lotussūtraen, tok årlige eksamener og ble tildelt titler og rang i bevegelsen: «Assosiert foredragsholder», «foredragsholder», «assosiert lærer» og «lærer».<ref name="Seagar2006_142"/><ref name="McFarland1967_208"/><ref name="Brannen1968_118"/>

====«Den store utbredelsesdriven»====

Under «den store utbredelsesdriven» fra 1951 til 1958 ble medlemsmassen doblet og tredoblet hvert år, og resulterte i et påstått medlemstall på 750&nbsp;000 familier.<ref name="White1970_303"/> I 1951 holdt Jōsei Toda en innvielsestale hvor han ble organisasjonens president. Foran 1&nbsp;500 medlemmer påstod han at han skulle omvende 750&nbsp;000 familier før sin død. Målet ble ifølge bevegelsen oppnådd flere måneder før hans død,<ref name="McLaughlin2012_285_286"/> uten at tallene er bekreftet av andre kilder.<ref name="McFarland1967_199"/> Rekrutteringen skjedde hovedsakelig i små diskusjonsgrupper ([[zadankai]]) og drivkraften bak misjoneringen var Daisaku Ikeda og Sōka Gakkais ungdomsavdeling.<ref name="McLaughlin2012_285_286"/><ref name="White1970_81"/><ref name="Montgomery1991_186_189"/><ref name="Nakano1996_125"/> Særlig ettertraktet for Sōka Gakkai var segmenter av Japans befolkning som var blitt marginalisert og havnet på sidelinjen i samfunnet etter krigen.<ref name="Aruga2001_104_114"/>

{{sitat|Sōka Gakkai ble drevet frem av tilhengere som kom til gruppen fra utkanten av det moderne Japanske samfunn. De ble delvis tiltrukket av Gakkai fordi bevegelsen titulerte dem med et pedagogisk idiom, og lovte dem tilgang til legitime og legitimerende praksiser knyttet til et pedagogisk rammeverk. Dette var avgjørende i Japan i midten av det tyvende århundre, i et samfunn som var besatt av de standarder som ble påtvunget av utdanningssystemene, hvis medlemmer var rask med å bedømme hverandre basert på det oppfattede nivå av kulturell sofistikering. Den verdiskapende studieforening appelerte til folk i etterkrigstidens Japan som et forum for de sosialt mistilpassede hvor de kunne studere, lære og bevise at de var noe innenfor [[meritokrati]]ske institusjoner på vanlige skoler og andre utdannings-establishement hvor de ellers hadde få muligheter til å delta. Sōka Gakkais akademiske idiom som appelerte så mye til etterkrigstidens Japan snakker ikke bare til medlemmers ønske om å oppnå legitimitet gjennom utdanningssysler; gruppen appelerer også til medlemmers ønske om å bli en del av Japans sosiale elite. ... Sōka Gakkai er beviset på at de sosialt mistilpassede ikke behøver å sitte stille. De er klar over hva de mangler, og når de er organisert som en gruppe og inspirert av mulighetene for å avansere sosialt, skaper de institusjoner for seg selv som gir sosial mobilitet &ndash; politiske partier, aviser, studiesirkler, skoler, museumer, organisasjoner for å utøve kunst og mulighetene for musikalsk trening. De skaper alternative midler for å nå den sosiale legitimitet som forblir utenfor deres rekkevidde i storsamfunnet, og for å sikre anerkjennelse som tildeles av sentrale institusjoner i den moderne nasjon, skaper de grupper som Sōka Gakkai.|<ref name="McLaughlin2012_278_279"/>}}
[[Fil:Daisaku Ikeda meeting with international students at Soka University on 16 March 1990.jpg|thumb|[[Daisaku Ikeda]] i møte med internasjonale studenter ved [[Sōkauniversitetet]] den 16. mars 1990.]]
Sōka Gakkais suksess rystet det tradisjonelle japanske samfunn. Pressen var opptatt av mange ekstreme og skandaløse tilfeller av misjonering, men nevnte ikke de mange eksempler på konvertering som ble oppnådd gjennom «moralsk overtalelse».<ref name="Brannen1968_100_101"/> Flere historier prøver å forklare hvordan Sōka Gakkai klarte å oppnå denne eksplosjonsartede vekst. En av dem legger vekt på drivkraften i den «tilsynelatende ubegrensede entusiasme» hos medlemmene<ref name="McFarland1967_199"/> som ble satt i sving av Toda og kanalisert gjennom hans unge tilhengere.<ref name="White1970_41"/> Bevegelsens egne publikasjoner gjengir denne historien, og Daisaku Ikeda har forklart sine egne bestrebelser for å introdusere andre til Sōka Gakkai.<ref name="Ikeda2006"/> Ikeda omtaler hvordan fremdriften for utbredelse ble skapt i [[Kamata, Ōta, Tokyo|Kamata]] i 1952<ref name="Ikeda2012b"/><ref name="Ikeda2004b_636"/> og i [[Bunkyo|Bunkyō]] i 1953<ref name="Ikeda2004b_877_883"/><ref name="Ikeda2003_2"/> I den biografiske romanen ''[[The Human Revolution]]'' diskuterer han i detalj misjoneringen i [[Osaka]]-[[Kansairegionen|Kansai]] i 1956.<ref name="Bethel1994_1305_1422"/> Felles for disse kildene er at de beskriver arbeidet som ble igangsatt av enkeltmedlemmer som gledet seg over misjonering, langvarige bestrebelser for å bygge vennskap, besøk i hjemmene, gruppemøter og «veiledningen» av Toda.<ref name="Macioti2002_113"/> Entusiasmen blant medlemmer hadde en eksplosiv effekt. Richard Seager<ref name="Seagar2006_57_59_80_99_101"/> og Clark Strand<ref name="Strand2014_129_130"/> dokumenterer støtte for disse historiene.

En annen innfallsvinger er [[sosiologi]]sk. I sitt første engelsk-språklige sosiologiske verk om Sōka Gakkai av James White, blir organisasjonens vekst, samhold og bærekraft tilskrevet ledernes ferdigheter, dens system av verdier og normer som samsvarer med medlemmenes individuelle behov, og dens evne til å tilpasse seg samfunnets forandringer.<ref name="White1970_42_56"/> James Dator forklarer at Sōka Gakkais organisasjonsstruktur, som verdsetter individuell deltagelse innenfor små heterogene grupper og parallelle små grupper med felles alder, kjønn og interesser, oppfyller medlemmenes sosio-psykologiske behov.<ref name="Dator1965"/>

En tredje innfallsvinkel er kritikk i populærpressen fra andre buddhistiske sekter. Denne går ut på at misjoneringen til Sōka Gakkai har lyktes gjennom tvang og skremmende oppførsel,<ref name="Gallagher2006"/><ref name="Brannen1968_80_101"/><ref name="Doherty1963"/><ref name="Heine2003_217"/> slik som å ødelegge de shintoistiske [[Kamidana|husaltrene]] (''kamidana'') til nye medlemmer.<ref name="Kisala2004"/> Det har også vært isolerte rapporter om vold utført av medlemmer av Sōka Gakkai, men også episoder med vold rettet mot dem.<ref name="White1970_149"/><ref name="McLaughlin2012_287"/> Dr. Anne-Mette Fisker-Nielsen har avvist at slike enkeltilfeller alene kan forklare Sōka Gakkais suksess.<ref name="Fisker-Nielsen2013_23"/>

Det er generell konsensus om misjoneringens effektivitet under Todas og Ikedas lederskap. Clark Strand har betegnet Toda som «den mest innovative, mest dynamiske og mest suksessfulle religiøse leder i sin tid». Han var ikke bare karismatisk og overbevisende; han var også effektiv på grunn av sin dype personlige overbevisning om at bare Sōka Gakkai kunne fornye et samfunn preget av fortvilelse.<ref name="Strand2014_83_85"/> Han benyttet seg både av aggressive overdrivelser og [[melodrama]],<ref name="Kisala2004_44"/><ref name="McLaughlin2012"/> men advarte også overivrige tilhengere om å være forsiktige.<ref name="Brannen1968_102"/> Daisaku Ikeda ledet misjoneringen, og var medlem av styret i ungdomsavdelingen (1951) og ble senere styremedlem i hele organisasjonen (1954).<ref name="White1970_44"/><ref name="Seagar2006_100"/>

====Død og ettermæle====
[[Fil:DaisakuIkedaTokyoMay2010.jpg|thumb|[[Daisaku Ikeda]], tredje president i Sōka Gakkai. Foto fra 2010.]]
Jōsei Toda døde den 2. april 1958. Begravelsen ble holdt i hans hjem, men kisten ble etterpå båret forbi sørgende, messende folkemasser til tempelet Jozaiji i [[Ikebukuro]], [[Tokyo]], hvor han ble gravlagt.<ref name="Seagar2006_84"/> Den daværende statsminister [[Nobusuke Kishi]] (1896&ndash;1987) var tilstede i begravelsen, noe som ble betraktet som en skandale «av ganske mange japanere», men det var også et testamente over hvor mye Sōka Gakkai hadde vokst i anerkjennelse under Todas ledelse.<ref name="Murata1969_116"/>

Kiyokai Murata hevdet at Toda etterlot seg et vakuum to år etter sin død, ettersom bevegelsen ikke hadde noen president, og det var uklart hvem som skulle erstatte ham.<ref name="Murata1969_118"/> Andre hevder at Ikeda umiddelbart ble Sōka Gakkais ''de facto'' leder. Tre måneder etter Todas død, 30 år gammel, ble han organisasjonens administrator, i 1959 ble han leder i sentralstyret og den 3. mai 1960 ble han bevegelsens tredje president.<ref name="White1970_44"/><ref name="McLaughlin2012_292"/>

===Ikeda-årene: 1960–===
{{utdypende|Daisaku Ikeda}}
Jōsei Toda ble etterfulgt som president i 1960 av den 32 år gamle [[Daisaku Ikeda]], som ble en modererende og sekulariserende kraft i bevegelsen.<ref name="Seagar2006_77"/><ref name="Murata1969"/> Han introduserte formelt i organisasjonen prinsippene om ytringsfrihet og religionsfrihet, og i 1964 innførte han en mer varsom misjonering.<ref name="Seagar2006_97"/> Han nedtonet ideen om [[shakubuku]], og innførte ''shoju'', som er en mer varsom form for omvendelse.<ref name="Tong2007"/> Under hans lederskap vokste organisasjonen hurtig på 1960-tallet, både innenfor og utenfor Japan.

Mens Sōka Gakkai vokste fra 3&nbsp;000 individer til 750&nbsp;000 husholdninger under Todas lederskap, vokste organisasjonen fra 1&nbsp;300&nbsp;000 to 2&nbsp;110&nbsp;000 medlemmer de første 16 måneder av Ikedas presidentskap.<ref name="Offner1963_102"/>

I 1967 var medlemstallet vokst til 6&nbsp;240&nbsp;000 ifølge bevegelsens egne tall.<ref name="Murata1969_124_127"/> I 1968 bidro mer enn 8&nbsp;000&nbsp;000 mennesker i byggingen av [[Shōhondō]]. Mellom 1961 og 1968 vokste bevegelsens studieavdeling, som hadde ansvaret for bevegelsens eksamener, fra 40&nbsp;000 til 1&nbsp;447&nbsp;000.<ref name="Murata1969_144"/> I 1968 hadde dagsavisen ''[[Seikyo Shimbun]]'' nådd et opplagstall på 3&nbsp;580&nbsp;000.<ref name="Nakano1996_145"/> I 2008 var den Japans tredje største dagsavis med et opplag på 5,5 millioner.<ref name="Matsusani2008"/>

====Internasjonal vekst====
{{utdypende|Sōka Gakkai International}}
[[Fil:Международная Леонардо-премия 3.1.jpg|thumb|Daisaku Ikeda mottar «Leonardoprisen» fra [[Aleksandr Jakovlev]] i 2009.]]
I oktober 1960, fem måneder etter hans innsettelse, besøkte Ikeda og en liten gruppe medlemmer [[USA]], [[Canada]] ([[Toronto]]),<ref name="Morgan2004_128"/> og [[Brasil]].<ref name="Heffernan2009_182"/> I USA besøkte han [[Honolulu]], [[San Francisco]], [[Seattle]], [[Chicago]], [[New York]], [[Washington DC]] og [[Los Angeles]], møtte medlemmer, japanske krigsbruder, dukket opp på møter for veiledning og diskusjon, stiftet lokale organisasjoner og utnevnte ledere med ansvar over dem. Han anbefalte de oppmøtte å bli gode amerikanske borgere, lære seg engelsk og ta [[førerkort]].<ref name="Morgan2004_128_130"/>

Han utvidet også omfanget og mønsteret for Sōka Gakkais aktiviteter. I 1961, på ettårsdagen for sin innsettelse, opprettet han '' Culture Bureau'' for å ta seg av ikke-religiøse aktiviteter. Det hadde avdelinger for studium og diskusjon av [[økonomi]], [[politikk]], [[utdannelse]], språkteknologi og &ndash; senere på året, [[kunst]].<ref name="Murata1969_125"/>

Ikeda og hans team besøkte land i [[Europa]] og [[Sørøstasia]] i 1961 og i [[Midtøsten]] i 1962.<ref name="Ulrich2011_207"/> I 1967 hadde han fullført 13 utenlandsreiser for å styrke oversjøiske organisasjoner.<ref name="Urbain2014_22_23"/> Parallelt med dette prøvde han å finne frem til universelle aspekter av Nichirenbuddhismen hvor den japanske kontekst var strippet vekk.

{{sitat|Jeg har følt et mektig ansvar for å universalisere lærdommene og sikre deres langsiktige blomstring. Bare noen uker før han døde i april 1958, ba Mr. Toda meg om å komme til ham, og han fortalte meg at han hadde drømt om å dra til Mexico, og at der var der mennesker som ventet på å lære om buddhismen. Når det gjelder lærdommene, har jeg prøvd å skille ut de elementer i en tradisjonell fortolkning av Nichirenbuddhismen som i større grad reflekterer japanske kulturell og historiske eventualiteter enn det underliggende budskap. For å oppnå denne målsetting, har jeg fortsatt å engasjere meg i dialog med mange forskjellige mennesker omkring i verden for å raffinere og universalisere uttrykket for mine ideer. Fordi jeg er overbevist om at alle kulturer og religioner er uttrykk for dype menneskelige sannheter, har jeg regelmessig sitert andre filosofiske tradisjoner enn buddhismen, for å frembringe ideene og innsikten i litteratur, kunst, vitenskap og medisin, og dele de inspirerende ord og innsikten til tenkere fra en folk av en bred kulturell og religiøs bakgrunn, deriblant medlemskap i Sōka Gakkai.|<ref name="Ikeda2008"/>}}

«[[Nichiren Shōshū]] i Amerika» (NSA) var Sōka Gakkais første oversjøiske prosjekt. Organisasjonen vokste «bemerkelsesverdig raskt» og hevdet å ha 200&nbsp;000 amerikanske medlemmer i 1970.<ref name="Neusner2003_166"/> Ikeda grunnla Sōka Gakkais første [[grunnskole]] og [[videregående skole]] i 1968, og [[Sōkauniversitetet]] i 1971.<ref name="Murata1969_146_147"/> Den 26. januar 1975 ble [[Soka Gakkai International]] (SGI) grunnlagt i [[Guam]].<ref name="Marshall2013"/>

====Grunnleggelsen av partiet Kōmeitō====
{{utdypende|Kōmeitō}}
'''Kōmeitō''' er et [[Japans politiske system|politisk parti]] i [[Japan]] som opprinnelig ble grunnlagt på prinsippene om [[nichirenbuddhisme]]. Særlig på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet ble partiet ansett for å være den politiske fløyen av den buddhistiske bevegelsen Sōka Gakkai.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Okuyama, Michiaki|utgivelsesår=2010|tittel=Soka Gakkai as a Challenge to Japanese Society and Politics|publikasjon=Politics and Religion Journal|nummer=1}}</ref> Komeito har blitt karakterisert som [[sosialkonservatisme|sosialkonservativt]], [[sentrum (politikk)|sentrumsorientert]], og [[pasifisme|pasifistisk]]. Komeito erklærte mål er å fremme «en politikk basert på en humanisme, som behandler menneskeliv med den ytterste respekt og omsorg.»<ref>{{Kilde bok|forfatter=Fisker-Nielsen, Anne Mette|år=2012|tittel=Religion and Politics in Contemporary Japan: Soka Gakkai Youth and Komeito|forlag=Routledge|side=32 og 86}}</ref><ref name="Masumi1995_397_398"/>

Det «nye Kōmeitō-partiet» ble grunnlagt i 1998, og har vært en alliert med [[Det liberaldemokratiske parti (Japan)|det liberaldemokratiske parti]] (LDP) siden 1999. I 2014 fikk det tilbake sitt gamle navn Kōmeitō. Kōmeitō har blitt karakterisert som [[sosialkonservatisme|sosialkonservativt]] og [[sentrum (politikk)|sentrumsorientert]].<ref name="Fisker-Nielsen2013_32_86"/>  Den støtter stort sett dagsorden for LDP, men det motsatte seg nytolkning av den pasifistiske artikkel 9 i Japans grunnlov, som ble lagt frem i 2014 av statsminister Shinzo Abe.<ref>{{cite web|url=http://thediplomat.com/2016/07/how-specifically-does-japans-ldp-want-to-revise-the-constitution/|title=How Specifically Does Japan's LDP Want to Revise the Constitution|publisher=The Diplomat|accessdate=3. august 2016}}</ref>

====1970: Forvandling====

Den 3. mai 1970 holdt Ikeda en tale på Sōka Gakkais 33. generalforsamling som radikalt endret retningen til organisasjonen. Han sa at Nichirens budskap kunne bli forstått som absolutt pasifisme, helligheten til menneskelig liv og respekt for menneskets verdighet. Sōka Gakkais rolle var å gå hinsides misjonering, og å skape et grunnlag for humanisme i alle sider av samfunnet. Richard Seager forteller det slik: ''«Ikedas tale i 1970 markerte et vannskille mellom den shakbubuku»-redvne aktivismen i tidligere dager og den mer moderate, sekulariserende stil som skulle bli kjennetegnet på hans presidentperiode. Det markerte også hans eget skifte som en 42 år gammel lærer &ndash; fortsatt ung etter japanske standarder &ndash; ettersom han begynte å klart formulere grunnprinsippene i hans voksende globaliserende og universaliserende buddhistiske humanisme.»''<ref name="Seagar2006_97_98"/>

På 1970-tallet hjalp Ikeda bevegelsens overgang fra en internt fokusert organisasjon, sentrert om veksten i sitt eget medlemskap, til å adoptere fokus på mottoet «Fred, kultur og utdannelse». Den 12. oktober 1972, under den offisielle åpningen av Shōhondō ved [[Taiseki-ji]] kunngjorde han starten på Sōka Gakkais «fase to», hvor man ville skifte retning fra en aggressiv ekspansjon av bevegelsen til internasjonal fred gjennom vennskap og utveksling. Han kunngjorde også at medlemmer av Kōmeitō, som har vært innvalgt i underhuset og i lokalpolitikken, ville bli fjernet fra de administrative stillinger i Sōka Gakkai.<ref name="Nakano1996_127"/> Han forkastet alle planer om å skape en «nasjonal ordineringsplattform».<ref name="McLaughlin2012_295"/> I årene som fulgte ble verdiene til Sōka Gakkai mer i samsvar med progressiv [[internasjonalisme]].<ref name="Buck2015_275"/>

====«Borgerdiplomatiet» ====
[[Fil:Villa le brache, int., ricordi di daisaku ikeda 01.JPG|thumb|[[Waka (poesi)|Waka]]dikt laget i forbindelse med grunnleggelsen av [[Sōka Gakkai International]] den [[26. januar]] [[1975]].]]
I 1970 innledet Ikeda en serie dialoger med prominente politiske, kulturelle og akademiske skikkelser som han kalte «borgerdiplomati». I 1970 hadde han en dialog med den [[østerrike|østerrikske]] [[forfatter]] og [[politiker]] [[Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi]] (1894&ndash;1972) om ulike Øst-Vest-forhold og verdens fremtidige retning.<ref name="Urbain2014b"/> Han tilbragte ti dager sammen med den [[Storbritannia|britiske]] historikeren [[Arnold J. Toynbee]] (1899&ndash;1975) fra 1972 til 1974 som resulterte i publikasjonen av boken ''Velge Livet''.<ref name="Toynbee2008"/> I 1974 hadde han en dialog med den [[Frankrike|franske]] forfatteren og ministeren [[André Malraux]] (1901&ndash;1976).<ref name="Malraux1976"/> I dag har antallet dialoger med lærde, ledere og aktivister nådd 7&nbsp;000.<ref name="Urbain2014_83"/>

I 1974 besøkte Ikeda [[Kina]], deretter [[Sovjetunionen]], og enda en gang Kina hvor han møtte statsminister [[Zhou Enlai|Zhōu Ēnlái]] (1898&ndash;1976). I 1975 møtte han den daværende [[FNs generalsekretær]] [[Kurt Waldheim]] (1918&ndash;2007) og [[Liste over USAs utenriksministere|USAs utenriksminister]] [[Henry Kissinger]] (f. 1923).<ref name="Toynbee2008"/> Han presenterte en underskriftskampanje for Waldheim, organisert av Sōka Gakkais ungdomsbevegelse. Kampanjen bestod i 10&nbsp;000&nbsp;000 underskrifter og ba om avskaffelse av [[atomvåpen]].<ref name="Krieger2009_97"/> Den 28. februar 1997 ble han utnevnt til æresmedlem av [[Romaklubben]] av Dr. Diez-Hochleitner; hans forhold til Romaklubben begynte med et vennskap med den [[Italia|italienske]] [[matematiker]]en [[Aurelio Peccei]] (1908&ndash;1984). Deres dialoger om verdensproblemene ble publisert i boken ''Before it is Too Late'' i 1985.<ref name="Peccei1985"/>

====Bruddet med Nichiren Shōshū====
{{Utdypende|Nichiren Shōshū}}
De progressive idealene til Makiguchi og Jōsei Toda på den ene siden, og de konservative institusjonene til [[Nichiren Shōshū]] på den andre, skapte umiddelbart en ustabil allianse, som tidvis førte til periodiske utbrudd av spenning mellom presteskapet og lekfolket.<ref name="Seagar2000_97"/> Det kulturelt konservative japanske presteskapet, som var bygd på idéer om hierarki, ritualer og tradisjonelle skikker, kom naturligvis i konflikt med en global legmannsbevegelse som bygde på idéer om [[egalitarisme]], en aktiv trosbekjennelse og en rasjonell tilpasning til den moderne verden.<ref name="Wilson1994_243_244"/>

Uenighetene under andre verdenskrig om en shintoistisk talisman har vært nevnt ovenfor;<ref name="Montgomery1991_186_189"/> men konfliktene stakk dypere. I april 1952 oppstod det en episode hvor en prest ble voldelig og sørget for å få Toda bannlyst fra hovedtempelet:<ref name="Montgomery1991_182"/> ''«I april 1951 feiret Taiseki-ji andre Nichirentempler utover i landet 700-årsjubileumet for grunnleggerens første proklamering av Daimoku, Namu Myoho Renge Kyo. … Ved Taiseki-ji var det planlagt fire galladager. De to første skulle arrangeres av sektens offisielle lekmannsbevegelse, kalt Hokkeko. De to siste dagene var for Sokagakkai ... Hokkeko hentet inn 2500 medlemmer, og han [Toda] mønstret 4000 fra hans et år samle samfunn. Han så også en mulighet for å hevne sott to år lange fengselsopphold under krigen. … 47 ledere av ungdomsorganisasjonen, deriblant Daisaku Ikeda, hadde utarbeidet en systematisk plan for å finne Ogasawara og bringe han inn for en domstol. … De unge mennene utfordret ham umiddelbart til å debattere sine synspunkter. ...Hva som deretter skjedde er uklart. Ifølge Toda, hadde han startet en rolig samtale med Ogaswara og ba om en unnskyldning, mens den gamle mannen "siklet ut av munnen" og "hylte som en rabiat hund". Men Murata hevder at Toda fortalte ham i et interview at han slo presten to ganger. Uansett, Ogasawara nektet å la seg ydmyke, og innrømmet ingenting … De bar ham ut av tempelområdet og skrek over [[megafon]]ene: "Dette er Jimon Ogasawara, en parasitt på løvens kropp som gnager på Nichiren Shoshu" … De merket ham med en plakat hvor det stod "vaskebjørnmunk" og bar han til Makiguchis grav."»''<ref name="Murata1969_96_97"/>

Prestene til Nichiren Shōshū sa likevel at de betraktet Toda som den største blant legmenn, og etter hans død ga de ham æresnavnet «Leder over alle forkynnere av Lotussūtraen» (''Hokke Kōsō Kōtō'').<ref name="Brannen1968_158"/> I løpet av Todas presidentskap, donerte Sōka Gakkai flere templer til Nichiren Shōshū, deriblant «den store foredragshallen» i mars 1958.<ref name="Brannen1968_164"/>
[[Fil:Juzu2.jpg|thumb|[[Bedekrans]] (Juzu, 数珠).{{byline|Suguri F}}]]
I andre halvdel av 1970-årene var der en serie med konflikter mellom Nichiren Shōshū og administrasjonen i Sōka Gakkai. Rekken av taler som Ikeda holdt i 1977, og som omdefinerte forholdet mellom legfolk og presteskap, opprørte presteskapet i Nichiren Shōshū så mye at det var en bidragende faktor til at Daisaku Ikeda trakk seg som president den 24. april 1979. ''«Den daværende Söka Gakkai-presidenten Ikeda  definerte i en serie meldinger og taler i 1976 og 1977 Söka Gakkais roller og funksjoner på en måte som fikk presteskapet i Nichiren Shöshü til å fremstå som at de ikke lenger var nødvendig. Ifølge Ikeda var det ikke prestenes kapper, nakne hoder og ordinering som var viktige ved riter og seremonier, men det korrekte hjerte og sinn og beredskapen til å hjelpe folk til å overvinne lidelse. Söka Gakkais sentre var, ifølge Ikeda, blitt den moderne tids templer. Presteskapet i Nichiren Shöshü ble oppfattet som arrogant og dominerende. Vica versa følte Nichiren Shöshü dette som en "fiendtlig maktovertagelse" av folk som var uegnet til religiøse jobber og funksjoner. Konflikten i denne varmere fase varte i nesten 15 år, og Ikeda ble tvunget til å forlate posten som Söka Gakkais president i 1979.»''.<ref name="Ulrich2011_208"/>

Ikeda fortsatte som ærespresident i Sōka Gakkai, men var fortsatt president i Sōka Gakkai International. Det har vært antydet at presteskapet krevde Ikedas avgang for å sikre sin egen autoritet og relevans.<ref name="Metraux1980"/>

Som ærespresident holdt Ikeda en lavere profil i andre halvdel av 1979. I 1980 innledet han omfattende reiser som president i Sōka Gakkai International. I 1984 ble han gjeninnsatt som legmannsrepresentantenes leder i Nichiren Shōshū. Likevel var det fortsatt storm under forsoningens overflate. Sōka Gakkai hadde fått et svært internasjonalt perspektiv og fjerningen av Ikeda som president gjorde ikke medlemmene føyelige. ''«I det store og hele så ikke Nichiren Shöshü at Gakkai-medlemmene ble forvandlet til trofaste tempelbesøkere etter at Ikeda ble ærespresident. I stedet fortsatte tilhengere av Gakkai å organisere seg i tusentall for å ære Ikeda som lederen for en økende utadvendt bevegelse som vokste seg raskt i det fjerne ut av sine legbuddhistiske røtter. På midten av 1980-tallet fant presteskapet i Nichiren Shöshü seg selv som den ukomfortable, eldre ledsageren til en dynamisk internasjonal bevegelse, ledet av verdensomspennende utadvendte intellektuelle som begynte å snakke oftere om [[opplysningstiden]] i europeisk filosofi enn om den [[opplysning i buddhismen|opplysning]] som ble lovet av den Nichirenbuddhistiske lære»''.<ref name="McLaughlin2012_300"/>

I 1991 publiserte administrasjonen ved Nichiren Shōshū en liste over punkter, hvor de anså at Sōka Gakkai hadde avveket fra Nichrens lære. Senere ble denne listen utvidet:

* Fjerningen av prosaseksjonen i 16. kapittel av Lotussūtraen fra ''gongyō'' i august 1994.<ref name="Gakkai2013"/>
* Tilføyelse av SGIs trefargede [[perle]]r på Juzu [[bedekrans]]er i 1992. Siden 2014 har bevegelsen gitt tillatelse til å produsere og kommersielt selge Juzu-bedekranser som har fargede korder, fargede pongponger og lange fargede dusker.
* Tillatelsen til å fotografere og lage videoer av personlige mandalaer eller portretter av Gohonzon.
* Utelatelse av bønner mot de buddhistiske beskyttelsesgudene ''Shoten Zenjin'' så vel som utelatelse av kroppens [[positur]] i retning [[soloppgang]]en under den første bønnen.<ref name="Gakkai2013"/>
* Ærbødighet overfor de tre første presidentene i SGI i stedet for yppersteprestene i Nichiren Shōshū.
* Den formelle benektelse av [[Dai-Gohonzon]] som det høyeste objekt for dyrkelse<ref name="Harada2014_6"/>
* Fjerningen av ''Hiki-Daimoku'' som brukes til en langsom Daimoku<ref name="Gakkai2013"/>
* Morgen-gongyō og kvelds-gongyō er ikke lett, kort og i samme formel.<ref name="Gakkai2013"/>
* Å tillate medlemmene å gni Juzu-perlene under ''Shodai'' eller en forlenget messing
* Det er ikke obligatorisk å tenne lys, bruke Juzu bedegranser, røkelse, tetting av leppene med eviggrønne blader eller papir ved åpningen og lukkingen av en [[Butsudan]]
* Tillater mangelen på en from formalitet, og tillater en uformell og bekymringsløs oppførsel under utøvelsen av gonyō
* Utelatelse av ''«åpning av øynene-innvielser»'' og [[Fukusa]]-kluten for håndtering av buddhistiske religiøse artikler
* Utelatelse av [[Posthumt navn|posthume buddhistiske navn]] (''Ka-im-yo'') som ble tildelt hver troende under deres begravelser sammen med misbruk av begravelses-Gohonzon (''Do-Shi-Mandara'') under begravelser.
* Å erstatte tradisjonell japansk terminologi som ''butsudan'', ''butsugu'', ''hobobarai'', ''juzu'' og lignende med engelske ord

Prestene kritiserte også Ikeda for å ha forkastet den aggressive misjoneringen (shakubuku) som hadde ført til kritikk av bevegelsen, men ikke fra presteskapet.<ref name="Dobbelaere2001_12"/> Sōka Gakkai var ikke lenger en ''[[hokkekō]]'' innenfor Nichiren Shōshū, og bevegelsens ledere, inkludert Ikeda, ble ekskludert.<ref name="Shoshu2005"/><ref name="NichirenShoshu"/>

De lærde strides om denne splittelsen. Ian Reader, professor i japanske studier ved [[University of Manchester]], så ''«korrupt og skandaløs adferd fra begge sider.»''<ref name="Reader1994_223"/> Men ifølge andre hadde ''«en ånd av åpenhet, egalitarianisme og demokratisering gjennomsyret SG, og legemeliggjort og gitt nytt liv til ideen om selvstendighet. I 1991 førte denne liberaliserende utvikling til splittelsen mellom det Japan-orienterte, presteorienterte Nichiren Shōshū og det legbaserte, globaliserte SGI.»''<ref name="Baumann2006"/> I en analyse av bøker som studerte ekspansjonen av SGI etter splittelsen, konkluderte Jane Hurst med at splittelsen var resultatet av ''«legfolk som søkte etter en religiøs støtte i deres liv, mens prester søkte å opprettholde hierarkiske institusjoner»''.<ref name="Hurst2014"/>

Splittelsen skyldtes til en viss grad ulike tolkninger av Nichirens lærdommer.<ref name="Hurst1998"/> De to bevegelsene hadde enkelte ritualer til felles,<ref name="Hurst2001_67_68"/> men Sōka Gakkai endret noe av praksisen ''«for å reflektere forandringene i slutten av det tyvende århundre»'',<ref name="Hurst2001_70"/> og deres egen tilnærmelse til kosen-rufu, eller verdensomfattende utbredelse.<ref name="Hurst2001_77"/>

Disse tolkninger av Nichirens lære oppstod først fra Makiguchis teori om skapelse av verdier. Helt siden begynnelsen var Sōka Gakkai interessert i en religion som sørget for «personlig nytte» hos tilhengerne; men ''«personlig nytte, slik den var definert av Makiguchi, var likevel ikke en snever egeninteresse, men snarere noe som kunne kalles opplyst egeninteresse. Den er aldri i konflikt med fellesnytten.»''<ref name="Ramseyer1965_160"/> Dessuten var bevegelsens tro og utøvelse basert på Todas lære om at «Buddha er livskraften» og «vi er bodhisattvaer som er betrodd den verdensomfattende utbredelsen av den mystiske lov».<ref name="Susumu1999_437"/>

Ikeda utviklet disse idéer på en måte som tilpasset land utenfor Japan, og utviklet deres sosiale agenda.<ref name="Seagar2006_143_144"/> Mange bøker av Ikeda, slik som ''[[The Human Revolution]]'', har oppnådd kanonisk status innenfor Sōka Gakkai, og i noen tilfeller skiller de seg ut fra Nichiren Shōshū,<ref name="Cornille1998_283_287"/> som igjen skilte seg ut fra Sōka Gakkai ved å hevde at bare en prest kunne være en «bodhisattva av jorden».<ref name="Seagar2006_130"/>

Sōka Gakkai lærer at det er mulig å oppnå opplysning uten assistanse fra tradisjonelle templer og deres system av prester, for alle mennesker som har en dyp tro i Nichirens lære.<ref name="Metraux1992_326"/>