Redigerer Planet (avsnitt)

=== Fysiske egenskaper ===
==== Masse ====
{{Utdypende|Masse|hydrostatisk likevekt}}
En planet er tilstrekkelig massiv til at kraften av dens egen gravitasjon dominerer over den [[Elektromagnetisme|elektromagnetiske kraften]] som binder den fysiske strukturen – og fører til [[hydrostatisk likevekt]]. Derfor er alle planeter tilnærmet [[Kule (geometri)|kuleformet]]. Opp til en viss masse kan et objekt ha uregelmessig form, men utover det punktet, som varierer avhengig av legemets sammensetning, begynner gravitasjonen å trekke et objekt mot sitt eget sentrum av masse til legemet kollapser til en kule.{{Sfn|Brown|2006}}

Massen skiller også planetene fra [[stjerne]]r. Den øvre massegrensen for planeter er omtrent tretten ganger [[Jupiter]]s masse for objekter med sollignende [[Naturlig forekomst|isotopforekomster]]. Legemer med høyere masse har forhold egnet for [[kjernefysisk fusjon]]. I solsystemet har kun solen en slik masse, men det finnes eksoplaneter med størrelsen. Det er ikke full enighet om grensen på tretten [[jupitermasse]]r. [[Extrasolar Planets Encyclopaedia]] inkluderte frem til 2011 objekter med  inntil 20 jupitermasser, og har senere satt en grense på 25 jupitermasser.{{Sfn|''Scientific American''}} [[Exoplanet Data Explorer]] inkluderer opp til 24 jupitermasser.{{Sfn|Wright|Fakhouri|Marcy|Han|2010}}

Den minste kjente planeten, [[PSR B1257+12 A]], ble oppdaget i 1994 i [[bane]] rundt en [[pulsar]], og var en av de første eksoplanetene som ble oppdaget. Massen er omtrent halvparten av [[Merkur]]s.{{Sfn|Schneider|2011}} Den minste kjente planeten i bane rundt en [[Hovedserien (astronomi)|hovedseriestjerne]] utenom solen er [[Kepler-20e]] med en masse som omtrent tilsvarer [[Venus]].

==== Indre differensiering ====
{{Utdypende|Differensiering (planetologi){{!}}Planetær differensiering}}
[[Fil:Jupiter interior.png|thumb|Illustrasjon av Jupiters indre, med en steinete kjerne dekket av et dypt lag av metallisk hydrogen]]
Hver planet begynte sin eksistens i en helt flytende tilstand; i den tidlige formasjonen sank de tyngre materialene mot sentrum og etterlot de lettere materialene nær overflaten. Hver planet har derfor et differensiert indre bestående av en tett [[planetkjerne]] omgitt av en [[Mantelen|mantel]] som enten er eller var [[Fluid|flytende]]. De [[Terrestrisk planet|terrestriske planetene]] er forseglet med harde [[jordskorpen|skorper]],{{Sfn|University of Oregon}} men i gasskjempene løses mantelen bare opp i de øvre skylagene.

De terrestriske planetene har kjerner av magnetiske grunnstoffer som [[jern]] og [[nikkel]], og mantler av [[silikat]]er. [[Jupiter]] og [[Saturn]] antas å ha kjerner av bergarter og metall omgitt av mantler av [[metallisk hydrogen]].{{Sfn|Elkins-Tanton|2006|s=}} [[Uranus]] og [[Neptun (planet)|Neptun]] har kjerner omgitt av mantler av [[vann]], [[ammoniakk]], [[metan]] og andre [[Volatiler|iser]].{{Sfn|Podolak|1885|s=1517–1522}} Væsken i deres kjerner danner en [[Dynamoteori|geodynamo]] som genererer et [[magnetfelt]].{{Sfn|University of Oregon}}

==== Atmosfære ====
{{Se også|Ekstraterrestrisk atmosfære}}
[[Fil:Top of Atmosphere.jpg|thumb|left|Jordens atmosfære]]
Alle planetene i solsystemet unntatt [[Merkur]]{{Sfn|Hunten|1988|s=239}} har [[atmosfære]]r, siden gravitasjonen er tilstrekkelig sterk til å holde gasser nær overflaten. De store gasskjempene er massive nok til å holde store mengder av de lette gassene [[hydrogen]] og [[helium]] nært, mens de mindre planetene mister disse gassene ut i [[Ytre rom|rommet]].{{Sfn|Sheppard|2005|s=518–525}} Sammensetningen av jordens atmosfære er annerledes enn hos de andre planetene fordi de ulike [[liv]]sprosessene på planeten har introdusert fritt molekylært [[oksygen]].{{Sfn|Zeilik|1998|s=67}}

Planetatmosfærer påvirkes av ulike [[Solinnstråling|innstrålinger]] eller indre energi som fører til dannelse av dynamiske [[Vær (meteorologi)|værsystemer]] slik som [[orkan]]er (på jorden), [[sandstorm]]er som dekker hele planeten (på Mars) og [[Antisyklonsk storm|antisykloner]] på Jupiter ([[den store røde flekken]]) og [[Neptuns mørke flekker|hull i atmosfæren]] (på Neptun).{{Sfn|Harvey|2006}} Minst én eksoplanet, [[HD 189733 b]], har blitt hevdet å ha et slikt værsystem – lignende den store røde flekken, men dobbelt så stort.{{Sfn|Knutson|2007|s=183–186}}

«Hot Jupiter»-planeter mister atmosfæren ut i rommet på grunn av nærheten til og strålingen fra moderstjernene omtrent på samme måte som halene til kometer.{{Sfn|Weaver|Villard|2007}}{{Sfn|Ballester|2007|s=511}} Store varasjoner mellom temperaturene på dag- og nattsidene kan produsere supersoniske vinder.{{Sfn|Harrington|2006|s=623–626}} Dag- og nattsiden på HD&nbsp;189733&nbsp;b har tilsynelatende svært like temperaturer, og indikerer at atmosfæren effektivt fordeler stjernens energi rundt planeten.{{Sfn|Knutson|2007|s=183–186}}

==== Magnetosfære ====
{{Utdypende|Magnetosfære}}
[[Fil:Structure_of_the_magnetosphere-en.svg|thumb|Skjema over [[jordens magnetfelt]]]]
Mange planeter har iboende [[magnetisk moment|magnetiske momenter]] som gir opphav til magnetosfærer. Et magnetfelt indikerer at planeten fremdeles er geologisk aktiv, hvor strømmer av [[Elektrisk konduktivitet|elektrisk konduktive]] materialer i det indre genererer magnetfeltene. Disse feltene endrer vekselvirkningen mellom planeten og [[solvind]]en betydelig. En magnetisert planet danner et hulrom i solvinden rundt seg selv ([[magnetosfære]]) som solvinden ikke kan trenge inn i. Magnetosfæren kan være mye større enn selve planeten. I motsetning har ikke-magnetiserte planeter bare en liten magnetosfære som kommer av vekselvirkningen mellom [[ionosfæren]] og solvinden, og denne kan ikke effektivt beskytte planeten.{{Sfn|Kivelson|2007|s=519}}

Av de åtte planetene i solsystemet er det bare Venus og Mars som mangler magnetfelt.{{Sfn|Kivelson|2007|s=519}} I tillegg har [[Jupiters måner|jupitermånen]] [[Ganymedes (måne)|Ganymedes]] et magnetfelt. Av de magnetiserte planetene er magnetfeltet til Merkur det svakeste. Det er så vidt i stand til å avlede solvinden. Ganymedes magnetfelt er mange ganger større, og Jupiters er det største i solsystemet (så sterkt at det er en alvorlig helserisiko for fremtidige bemannede ekspedisjoner til månene). Magnetfeltene til de andre kjempeplanetene har omtrent tilsvarende styrke som [[jordens magnetfelt]], men det magnetiske momentet er betydelig større. Magnetfeltet til Uranus og Neptun heller sterkt relativt til rotasjonsaksen og er fordrevet fra sentrum av planeten.{{Sfn|Kivelson|2007|s=519}}

I 2004 observerte astronomer på Hawaii en eksoplanet rundt stjernen [[HD 179949]] som tilsynelatende forårsaket en solflekk på overflaten til moderstjernen. De mente at planetens magnetosfære overførte energi til stjernens overflate og økte temperaturen på {{Formatnum:7760}}&nbsp;°C med ytterligere 400&nbsp;°C.{{Sfn|Gefter|2004}}