Redigerer Napoléon Bonaparte (avsnitt)

== Forvist til St. Helena ==
[[Fil:Napoleon sainthelene.jpg|thumb|Napoleon på [[St. Helena]].]]
[[Fil:16 Napoleons exole St Helena June1970.jpg|thumb|Longwood-huset på St. Helena, hvor Napoleon ble holdt i forvaring fram til sin død.]]
Napoleon ble fengslet og deretter forvist til den 16 km brede og 8 km lange øya [[St. Helena]] midt i [[Atlanterhavet]], 1 870 km fra vestkysten av [[Afrika]]. I hans første to måneder her, levde han i en paviljong på [[Briars (St. Helena)|Briars]]-eiendommen som tilhørte en William Balcombe. Napoleon kom på vennskapelig fot med familien, særlig Balcombes 14 år gamle datter Lucia Elizabeth, den eneste som snakket fransk, og som senere skrev ''Recollections of the Emperor Napoleon'' (''Erindringer om keiser Napoleon'').<ref> Balcombe Abell, Lucia Elizabeth (1845): ''Recollections of the Emperor Napoleon''. J. Murray. OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/9123757 9123757].</ref> Dette vennskapet ble avsluttet i [[1818]] da britiske myndigheter ble mistenksomme på om Balcombe hadde fungert som mellommann mellom Napoleon og Paris, og forviste familien fra øya.<ref> Thomson, Kathleen (1969): [http://www.adb.online.anu.edu.au/biogs/A030078b.htm «Balcombe, Alexander Beatson (1811–77)»] i: ''Australian Dictionary of Biography Online'', s. 77–79</ref>

Napoleon flyttet til Longwood-huset i desember. Det hadde forfalt og stedet var fuktig, forblåst og usunt. Avisen ''[[The Times]]'' publiserte artikler som antydet at de britiske myndighetene forsøkte å framskynde hans død, og han klagde ofte på levevilkårene i brev til guvernøren og sin oppsynsmann.<ref>{{Harvnb|Schom|1998}}, s. 769–770</ref>

Med en liten kjerne med tilhengere dikterte Napoleon sine memoarer og kritiserte sine britiske fangevoktere, særlig Lowe. Historikerne har bedømt Lowes behandling av Napoleon som dårlig, eksempelvis av Frank McLynn.<ref name="Lowe">{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 642</ref> Lowe forverret en vanskelig situasjon, blant annet ved å redusere Napoleons forbruk, innføre en forordning om at ingen gaver kunne bli gitt til ham om de nevnte hans keiserlige status, som et dokument hans tilhengere hadde signert som garanterte at de vil bli værende sammen med Napoleon i det uendelige.<ref name="Lowe">{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 642</ref>

I 1818 rapporterte ''The Times'' et falskt rykte om at Napoleon hadde rømt og uttalte at nyheten hadde blitt møtt med spontan lyssetting i London (i henhold til en skikk hvor huseieren satte et stearinlys i vinduet ut mot gaten for å bebude gode nyheter).<ref> Woodward, Chris (Juli 2005): [https://web.archive.org/web/20080425054948/http://www.historytoday.com/MainArticle.aspx?m=31103&amid=30222626 «Napoleon's Last Journey»]. ''History Today''. Arkivert fra [http://www.historytoday.com/MainArticle.aspx?m=31103&amid=30222626 originalen] den 25. april 2008. s. 51–59</ref> Det var også sympati for ham i [[det britiske parlamentet]]: [[Henry Vassall-Fox, 3. baron Holland|Lord Holland]] ga en tale hvor han krevde at fangen ble behandlet uten unødvendig strenghet.<ref>{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 644</ref> Napoleon holdt seg informert om hendelsene via ''The Times'' og håpet på frigivelse i det tilfelle at Holland ble statsminister. Han fikk også støtte fra [[Thomas Cochrane, 10. jarl av Dundonald|lord Cochrane]] som var involvert i [[Chile]]s og [[Brasil]]s kamp for uavhengighet og ønsket å redde Napoleon for å hjelpe ham å opprette en nytt rike i [[Sør-Amerika]], et opplegg som ble umuliggjort ved Napoleons død i 1821.<ref>Macaulay, Neill (1986): ''Dom Pedro: The Struggle for Liberty in Brazil and Portugal, 1798–1834''. Duke University Press. ISBN 0-8223-0681-6. s. 141</ref>

Det var også andre konspirasjoner på å redde Napoleon fra fangenskapet, inkludert et fra [[Texas]] hvor soldater i landflyktighet fra [[La grande armée|Grande Armée]] ønsket en form for gjenoppstandelse av Napoleons keiserrike i [[Amerika]]. Det var faktisk også en plan om å redde ham ved hjelp av en primitiv [[ubåt]].<ref>Wilkins, William (1972) [1944]: ''Napoleon's Submarine''. New English Library. ISBN 0-450-01028-7. </ref> For [[Lord Byron]] var Napoleon kroneksempelet på en [[Romantikken|romantisk]] [[helt]], det forfulgte, ensomme og ufullkomne [[geni]]. Nyheten om at Napoleon hadde begynt med hagearbeid ved Longwood bidro også positivt for hjemmekjære britiske følelser.<ref>{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 651</ref>

=== Død ===
[[Fil:Retour des Cendres - 3.jpg|thumb|''Napoleons gravferd langs [[Champs-Élysées]].'' Gravering av Louis-Julien Jacottet etter en tegning av Louis Marchand.]]
Napoleons personlige lege, Barry O'Meara, advarte autoritetene om hans forverrede helse, hovedsakelig grunnet den tøffe behandlingen han fikk ved sin fangevokter Lowe, hevdet O'Meara, og som førte til at Napoleon i månedsvis var innesperret på det fuktige og falleferdige boligen på Longwood. O'Meara førte en hemmelig brevveksling med en sekretær ved admiralitet i [[London]], og visste at hans brev ble lest av folk høyere oppe i systemet. Han håpet at på denne måten ville myndighetene bli alarmert, men det skjedde ikke.<ref> Benhamou, Albert (2012): [http://www.inside-longwood.com/ ''Inside Longwood – Barry O'Meara's clandestine letters'']</ref> 

I februar 1821 begynte Napoleons helse raskt å svikte, og den 3. mai ble han undersøkt av to nylig ankomne britiske leger, men de kunne bare anordne lindrende legemidler.<ref name="McLynn655">{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 655</ref> Han døde to dager senere etter å ha skriftet i nærvær av fader Ange Vignali.<ref name="McLynn655" /> Han siste ord var «{{Språk|fr|France, armée, tête d'armée, Joséphine}}». (''«Frankrike, hær, hærens hode, Joséphine»'').<ref name="McLynn655" />

Napoleons opprinnelige [[dødsmaske]] ble laget en gang den 6. mai, skjønt det ikke er klart hvilken lege som laget den.<ref>Wilson (1975), s. 293–295</ref><ref>Det var en skikk å gjøre en dødsmaske av en leder. Fire ekte dødsmasker av Napoleon er kjent: en i The Cabildo, et amerikansk delstatsmuseum i New Orleans, en i et museum i Liverpool, en tredje i Havanna på Cuba, og den fjerde i biblioteket til Universitetet i Nord-Carolina. Jf. Fulghum, Neil (2007): [http://www.lib.unc.edu/ncc/gallery/napo.html «Death Mask of Napoleon»] {{Wayback|url=http://www.lib.unc.edu/ncc/gallery/napo.html |date=20130726174840 }}. Universitetet i Nord-Carolina.</ref> I Napoleons [[testamente]] hadde han bedt om å bli gravlagt ved bredden av [[Seinen]], men den britiske guvernøren beordret at han skulle gravlegges på St. Helena. Hudson Lowe insisterte på at inskripsjonen skulle lyde «Napoleon Bonaparte»; [[Charles Tristan, marquis de Montholon|Montholon]] og [[Henri Gatien Bertrand|Bertrand]] ønsket den keiserlige tiltalen «Napoleon» ettersom kongelige signerte med kun deres fornavn. Som et resultat ble gravsteinen etterlatt uten noe som helst navn.<ref name="McLynn655" />
[[Fil:Tumba de Napoleon Bonaparte.jpg|thumb|Napoleons grav ved [[Les Invalides]] i Paris.]]

I 1840 fikk [[Ludvig Filip av Frankrike]] tillatelse fra britene til å returnere Napoleons levninger til Frankrike. Legningene ble transportert ombord på fregatten «Belle-Poule» som var blitt malt svart for anledningen. Den 29. november kom skipet fram til [[Cherbourg-Octeville|Cherbourg]] i Frankrike. Levningene ble deretter overført til dampskipet «Normandie» som transporterte dem til [[Le Havre]], oppover [[Seinen]] til [[Rouen]] og videre til [[Paris]].<ref name="Driskel 1993, p.168">Driskel, Paul (1993): ''As Befits a Legend''. Kent State University Press. ISBN 0-87338-484-9. s. 168</ref>

Den 15. desember ble det holdt en statsbegravelse. Likfølget gikk fra triumfbuen, [[Triumfbuen|''Arc de Triomphe'']], nedover [[Champs-Élysées]], over [[Place de la Concorde]] og til Esplanade des Invalides og deretter til Sankt Jérômes kapell, hvor det ble værende inntil gravkisten formgitt av Louis Visconti var fullført. I 1861 ble Napoleons levninger gravlagt i en [[sarkofag]] av [[porfyr]] i krypten under kuppelen på [[Les Invalides]].<ref name="Driskel 1993, p.168" />

=== Dødsårsaken ===
Napoleons lege, [[François Carlo Antommarchi]], ledet obduksjonen som slo fast at dødsårsaken var [[Magekreft|kreft i magesekken]]. Antommarchi signerte imidlertid ikke den offisielle rapporten.<ref>{{Harvnb|McLynn|1998}}. s. 656</ref> Napoleons far hadde dødd av magekreft, skjønt det var tilsynelatende ukjent på den tiden da obduksjonen ble utført.<ref>{{Harvnb|Johnson|2002}}, s. 180–181</ref> Antommarchi fant bevis på kronisk sår i magen, og det var den mest passende forklaringen for britene ettersom de ville unngå kritikk over deres behandling av keiseren.<ref name="McLynn655">{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 655</ref>

[[Fil:Napoleon sur son lit de mort Horace Vernet 1826.jpg|thumb|left|''Napoléon sur son lit de mort'' (Napoleon på sitt dødsleie), maleri av [[Horace Vernet]], 1826.]]
I 1955 ble dagbøkene over Napoleons pleie utgitt. Beskrivelser av Napoleon i månedene før hans død fikk [[Sten Forshufvud]] til å fremme andre årsaker til hans død, inkludert bevisst [[forgiftning]] ved [[arsenikk]], i en artikkel i vitenskapstidsskriftet ''[[Nature]]'' i 1961.<ref name="Cullen">Cullen, William (2008): «Is Arsenic an Aphrodisiac?» i: ''Royal Society of Chemistry''. ISBN 0-85404-363-2, s. 146–148</ref> Arsenikk ble benyttet som en [[gift]] i den aktuelle perioden ettersom det ikke var mulig å etterspore om det ble gitt over et lengre tidsrom. Forshufvud, sammen med [[Ben Weider]], bemerket i en bok fra 1978 at keiserens legeme var funnet i bemerkelsesverdig god tilstand da det ble flyttet i [[1840]]. 

Arsenikk har en sterk bevarende effekt, og derfor støttet dette hypotesen om forgiftning. Forshufvud og Weider observerte at Napoleon hadde forsøkt å slukke en unormal tørst ved drikke store mengder med [[orgeat]] (en søt [[sirup]] framstilt av blant annet [[mandel]] og sukker) som inneholdt forbindelser av [[cyanid]] som smakstilsetning.<ref name="Cullen" />

De opprettholdt at det [[kaliumtartrat]] som ble benyttet i hans behandling forhindret at maven fordrev disse sammensetningene og at tørst var et symptom på forgiftning. Deres hypotese var at [[kalomel]] (en kvikksølvklorid) som ble gitt til Napoleon ble en overdose som drepte ham og etterlot betydelige vevskader.<ref name="Cullen" /> En artikkel fra 2007 hevdet at denne formen for arsenikk som ble funnet i Napoleons hårrøtter var av en mineralsk type, den mest giftige, og i henhold til [[Toksikologi|teksologen]] Patrick Kintz, støttet dette konklusjonen om at hans død var mord.<ref name="cullen156">Cullen 2008, p.156</ref>

Tapetet som ble brukt i Longwood inneholdt store nivåer av arsenikk som var benyttet som fargestoff av britiske fabrikanter. [[Lim]]et, som var uskyldig i et kjølig britisk miljø, kan ha fått [[mugg]] i et langt mer fuktig klima og avgitt giftig [[arsin]]gass. Denne teorien har dog blitt utelukket da den ikke forklarer oppsugingsmønstre av arsenikk funnet i andre analyser.<ref name="Cullen" />[[File:2016 Napoleon Totenmaske.jpg|thumb|Dødsmaske Napoleon]]

Det har vært moderne analyser som har støttet den opprinnelige obduksjonen.<ref name="cullen156" /> Forskere har analysert prøver av Napoleons hår fra hele hans liv, og fra hans familie og andre samtidige. Forskningen som ble utgitt i 2008, viste at alle prøvene hadde høye nivåer av arsenikk, rundt regnet 100 ganger høyere enn nåværende gjennomsnitt. I henhold til disse forskerne var Napoleons legeme allerede meget kontaminert med arsenikk som gutt, og den høye konsentrasjonen av arsenikk som ble avdekket i hans hår hadde ikke sin årsak i bevist forgiftning. Folk var jevnt utsatt for arsenikk fra lim og fargestoffer hele deres liv.<ref>Kroppen kan tolerere store doser arsenikk om det innføres jevnlig, og arsenikk var en motepreget medisin for å kurere alt. Jf. Cullen (2008), s. 50</ref> Forskning publisert i 2007 og 2008 har avvist bevisene på arsenikkforgiftning, og bekreftet bevis på kronisk magesår og gastrisk kreft som årsaken for hans død.<ref>Cullen (2008), s. 161 og Hindmarsh, J. Thomas; John Savory (2008): «The Death of Napoleon, Cancer or Arsenic?» i: ''Clinical Chemistry'' (American Association for Clinical Chemistry) '''54''' (12): 2092. doi:[http://dx.doi.org/10.1373%2Fclinchem.2008.117358 10.1373/clinchem.2008.117358]</ref>