Redigerer Marinens historie (avsnitt)

== Overgang fra seil til damp ==
Etter midten på 1800-tallet, ble det klart at seilskipenes tid var forbi. Dampdrevne skip kunne både utmanøvrere og senke langt større treskip, og treskipene var altfor lette å sette i brann ved hjelp av de nye bombekanonene. Like fremt ble det i Norge konstruert to nye, store fregatter helt på tampen: [[«St. Olaf» (fregatt)|«St. Olaf»]] og [[«Kong Sverre» (fregatt)|«Kong Sverre»]]. Disse skipene kom i tillegg til fregatten «Desideira», samt en rekke mindre korvetter, for eksempel [[«Nidaros» (korvett) (1841-1903)|«Nidaros»]]. De fleste av dem ble utstyrt med hjelpedampmaskiner, men skipene var fremdeles bygget i tre, og de stolte fremdeles på en kraftig bredside. Noe av skytset var oppgradert til riflet skyts, men fremdeles dominerte de glattløpede forladekanonene.

[[Fil:Warrior 1.JPG|thumb|right|200px|HMS «Warrior», et skip som virkelig førte til at andre nasjoner måtte tenke nytt. Hun ble bygget i 1860, var utstyrt med både dampmaskin og seil, bygget i en kombinasjon av treverk og metall og hadde både bakladekanoner, forladekanoner og riflet skyts. HMS «Warrior» er regnet som ett av de mest revolusjonerende skipene for sin tid.<ref>John Winton: ''An Illustrated Historiy of the Royal Navy'', Chrysalis Books, 2000, side 116</ref> {{Byline|Remi Jouan}}]]

Det ble raskt klart at de gamle seilskipene var ubrukelige når det kom til å forsvare seg og utrette noe i kamp med moderne skyts. Stadig tykkere [[panser]] måtte til for å stå i mot de moderne granatene, og store treskipene var hjelpeløse mot slike utfordringer. Det ble gjort forsøk, spesielt i England, som hadde en meget stor flåte av treskip, med å legge panser utenpå trekledningen, men dette var ikke særlig vellykket. [[Deplasement]]et økte betydelig, og skipets hastighet under seil falt tilsvarende. Det ble nødvendig å utvikle helt nye fartøyklasser. Til å begynne med fikk man hybrider: skip som var bygget med kraftig nok motor til å kunne kunne gå for egen maskin over lengre tid, men samtidig med rigg for å kunne føre seil. Det tok en tid før man innlot seg på å kun benytte dampmaskin. Dette hadde både en økonomisk så vel som en driftssikkerhetsmessig side: vindkraft var gratis, kull var dyrt. Dessuten kunne en ikke alltid stole fullt og fast på maskinene.

===Monitorer===
[[Fil:Norwegian monitor thor drawing2.png|thumb|left|100px|Tegning av monitoren «Thor», gjennomskåret forfra og bakfra.]]
[[Monitor (skipstype)|Monitorer]] var en skipstype som vokste frem etter [[den amerikanske borgerkrigen]], hvor monitoren USS «Monitor» (som altså gav navn til skipstypen) viste sitt potensial under slaget på Hampton Roads. Monitorer var eiendommelige fartøyer, med svært lavt [[fribord]] (mindre enn en halv meter), kraftig panser og bestykket med få kanoner, gjerne plassert i et pansret tårn. Monitorene var små mål for andre fartøyer, og måtte ha et kraftig skyts for å kunne gjøre nytte for seg. Fartøyklassen ble dog snart forbigått av andre fartøytyper, og ble fort foreldet. Likevel var det en tid da man anså monitorene for å være «redningen» for de små mariner, i tiden da treskipene måtte fases ut.

I Norge ble den første monitoren, «Skorpionen», sjøsatt 30. oktober 1866. Siden fikk vi «Mjølner» og «Trudvang» etter samme tegninger som «Skorpionen», mens monitoren «Thor» ble sjøsatt i 1872. 
[[Fil:Norwegian monitor thor drawing1.png|thumb|left|200px|Tegning av monitoren «Thor», sett fra siden og ovenfra.]]
[[Fil:KNM Skorpionen.png|thumb|right|Tegning av monitoren «Skorpionen», før ombyggingen i 1897. Tegningen ble første gang publisert i den danske avisen «Illustrert Tidene» 14. juli 1867.]]

Monitorer var små og utgjorde et lite mål for fiendtlige fartøyer. Fartøyets rom befant seg stort sett under «dekk», men det lave fribordet gjorde at det ikke skulle særlig høye bølger til før sjøen vasket over dekk, med det resultat at alle luker måtte skalkes. Ventilasjon var det dårlig med, så fartøyet ble på den måten nærmest hermetisk lukket. I maskinrommet på en av de første norske monitorene ble det en gang målt en temperatur på 62° [[Celsius|C]].<ref>Marius Thomassen: 90 år under rent norsk orlogsflagg, Eide forlag, 1995, side 12</ref>

De norske monitorene hadde et skrog av tre, pansret med jernplater i flere lag, med en total tykkelse på 124&nbsp;mm, støttet av et 993&nbsp;mm tykt trelag under dette. Panserdekket var 26&nbsp;mm tykt, mens tårnet hvor kanonen var plassert hadde 303&nbsp;mm tykt panser. «Thor», som ble bygget senere, hadde 176&nbsp;mm panser, 941&nbsp;mm treverk, og 363&nbsp;mm panser i kanontårnet.

Kanontårnet måtte dreies for hånd, og oppå kanontårnet stod kommandotårnet. Kanonene var to 26,7&nbsp;mm forladekanoner, som veide 18,5 tonn hver. «Thor»s kanoner veide 20 tonn. Prosjektilet som ble ladet inn i kanonene veide rundt 159 kg, og ble ladet ved hjelp av en vinsj.

Båtene ble svært tunge for de forholdsvis små maskinene de hadde, henholdsvis 330 hestekrefter for «Skorpionen», 450 for «Mjølner» og «Trudvang» og 500 hestekrefter for «Thor».

Monitorene ble oppgradert i 1897, med kraftigere bestykning og annerledes kanontårn, men dette faller utenfor denne artikkelens tidsrom.

Monitorene ble benyttet helt opp til 1905, under mobiliseringen, da de var håpløst foreldet. «Trudvang» og «Thor» var i bruk også under [[1. verdenskrig]], og ble utrangert først i [[1918]].

===Kanonbåter===
[[Fil:Norwegian gunbouat 3rd class.png|thumb|right|200px|Tegning av kanonbåt av 3. klasse.]]
I årene 1840-45 ble det bygget ikke mindre enn 47 nye kanonsjalupper, og en hel del eldre ble reparert. De var temmelig like de man kjente fra Napoleonskrigene, og hadde røtter langt tilbake i tid. Da man skjønte at de hadde så å si null militær verdi ettersom utviklingen skred fram, bygget man 18 av disse om til «[[kanonbåt av 3. klasse]]».

Båtene fikk satt inn 2 dampmaskiner på til sammen 70 indikerte [[hestekraft|hestekrefter]], som gav dem en fart på 6-8 knop. De fikk, i stedet for to kanoner, én 17&nbsp;cm riflet forladekanon, som økte deres militære verdi ganske drastisk. Hastigheten var ennå beskjeden, men i de dager var nok dette omtrent den samme hastigheten som sjaluppene hadde gjort under seil. Samtidig økte manøvreringsevnen betraktelig og behovet for besetning falt til 19 mann. Båtene fikk en stor vekt forut for den svære kanonen, som for et skip normalt sett er et stort minus. Båtene viste seg likevel å ha gode sjøegenskaper, de var bygget i eik og tålte forbausende mye. De ble benyttet som øvelsesmateriell for yngre offiserer, som om bord på disse båtene fikk sin første kommando. Ombyggingen fra kanonsjalupp til kanonbåt kostet den gang ca. 40 000 kroner.

[[Fil:Norwegian gunboat Sleipner at Kiel June 1895.jpg|thumb|right|200px|Sleipner i Kiel, 1895]]Kanonbåtene viste seg som effektive fartøyer, men det var klart at 3. klasse ikke var noen adekvat løsning på lang sikt. Det ble derfor konstruert [[2. klasse kanonbåt|kanonbåter av 2. klasse]]. Disse båtene hadde et deplasement på 250-300 tonn, og det ble fra 1877 til 1887 bygget 7 stykker. De var fra 27-33 meter lange, og hadde to dampmaskiner som gav dem en fart på rundt 10 knop. De var bestykket med 1 x 26&nbsp;cm bakladekanon, 1 x 37&nbsp;mm hurtigskytende kanon og 2 x 37&nbsp;mm rekylfrie kanoner. Disse ble ombygget til mineleggere fra [[1910]] og utover.

[[1. klasse kanonbåt|Kanonbåter av 1. klasse]] bestod av kun ett skip i 1890, nemlig [[«Sleipner» (kanonbåt) (1878-1935)|«Sleipner»]]. Hun hadde kraftigere skyts og sterkere motor, og var en slags erstatter for de tidligere korvettene. «Sleipner» hadde i tillegg utskytningsrør for Whiteheads torpedoer, og var det første norske fartøyet med torpedorør. Hun var rask, ganske slagkraftig i forhold til størrelsen og ikke minst sjødyktig. Besetningen var på 90 mann, noe mindre enn de tidligere korvettene.  Det ble senere bygget to andre kanonbåter av 1. klasse, men disse var ikke helt like, siden det var såpass mange år mellom skipene. 1. klasse var derimot et skritt på veien mot en sjøgående flåte, en egenskap marinen hadde mistet etter at treskipenes militære verdi forsvant over natten.

===Torpedobåter===
[[Fil:Norwegian_1._class_torpedo_boats_1900.jpg|thumb|right|200px|Torpedobåter av 1. klasse i Kiel, 1900. Disse ble bygget noe senere enn det tidsrommet artikkelen spenner over.]]
Da torpedoen begynte å gjøre seg gjeldende som våpen utover 1860-70-tallet, skjønte man i Norge at dette var et våpen med stort potensial, stor slagkraft og som kunne transporteres frem til sitt mål av små, forholdsvis billige fartøyer.

Norge bestilte sin første [[torpedobåt]], [[«Rap» (torpedobåt) (1873-1920)|«Rap»]] i [[1873]], og den ble levert samme år fra Thorneycroft i England. «Rap» var bygget for slepetorpedoer ([[Harveytorpedo]]er), men ble i [[1879]] bygget om til å føre to selvbevegelige torpedoer i to rammer som kunne senkes ned i vannet på utsiden av skroget. Når torpedoen så lå i vannet, kunne man utløse tennsatsen, og torpedoen gikk avgårde mot målet. «Rap» er anerkjent som verdens første torpedobåt. Britene bygget sin første torpedobåt, «Lightning», i [[1876]], og denne ble også utstyrt med to utskytningsramper for selvgående torpedoer samme år som «Rap», men er likevel yngre enn sistnevnte. «Rap» hadde en toppfart på 15 knop, som var uhørt for et så lite fartøy på den tiden. «Rap»s originale Whiteheadtorpedoer hadde en rekkevidde på 400 meter og en fart på 8 knop.

Norge bygget flere torpedobåter senere. Den andre var stangtorpedobåten «Ulven», som ble bygget i [[1878]]. Senere ble det dannet egne klasser av torpedobåter, og frem til 1890 ble det bygget 9 torbedobåter av 2. klasse. Hovedtyngden av torpedobåter ble produsert etter 1890.

Torpedobåtene av 2. klasse var små fartøyer, med deplasement på 42-55 tonn, og armert med 1 x 37&nbsp;mm hurtigskytende kanon og to (for «Od»s vedkommende, ett) faste torpedorør i baugen. De fikk dampmaskiner på rundt 500 hestekrefter, og hadde en toppfart på rundt 19 knop. De var beregnet på tjeneste i smult, kystnært farvann.

Bygging av torpedobåter ble intensivert i årene frem mot [[1905]], og i ettertid har Norge tradisjonelt sett hatt et sjøforsvar basert på blant annet [[MTB]]er, som små, slagkraftige skip til kyst- og invasjonsforsvar.