Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

==Tyske institusjoners del i holocaust==
[[Michael Berenbaum]] skriver at Tyskland ble en «folkemordsstat»<ref name=Berenbaum103>Berenbaum, Michael. ''The World Must Know", United States Holocaust Museum'', 2006, s. 103.</ref>
Hver del av landets sofistikerte byråkrati var involvert i drapsprosessen. Landsens kirker og innenriksministeriet leverte dåpsattester som viste hvem som var jøde, postkontor leverte deportasjons- og denaturaliseringsordre, finansministeriet konfiskerte jødisk eiendom, tyske firmaer avskjediget jødiske arbeidere og fratok jødiske aksjeeiere deres rettigheter, universitetene nektet jøder å studere, nektet grader til de jøder som allerede studerte og avskjediget jødiske akademikere, regjeringens transportkontorer sørget for togene som gikk til leirene, tyske farmasøytiske selskap testet medisiner på fanger, selskaper konkurrerte om kontrakter for å bygge krematorier som skulle brukes til å brenne lik og detaljerte lister over fremtidige ofre ble laget ved hjelp av Dehomag-selskapets hullkortmaskiner. Når fanger gikk inn i dødsleirene måtte de gi fra seg all personlig eiendom. Denne ble nøye katalogisert og merket før den ble sendt til Tyskland for gjenbruk eller resirkulering. Berenbaum skriver at «den endelige løsningen av jødespørsmålet» var «i gjerningsmennenes øyne...Tysklands største prestasjon.»<ref name=Berenbaum104>Berenbaum, Michael: ''The World Must Know", United States Holocaust Museum'', 2006, s. 104.</ref>

[[Saul Friedländer]] skrev: «Ingen sosial gruppe, intet religiøst samfunn, ingen vitenskapelig institusjon eller yrkesgruppe i Tyskland eller Europa erklærte sin solidaritet med jødene.»<ref name=Friedxxi>{{cite book|author=[[Saul Friedländer|Friedländer, Saul]]|title=Nazi Germany and the Jews: The Years of Extermination|publisher=HarperCollins|location=London|year=2007|pages=xxi|isbn=0-06-019043-4|oclc=|doi=}}</ref> Han skriver at noen kristne kirker erklærte at konverterte jøder skulle sees på som en del av flokken, men også da bare opp til et visst punkt. Friedländer argumenterer for at dette gjør holocaust enestående fordi [[Antisemittisme|antisemittisk]] politikk kunne iverksettes uten at noen motkrefter ble satt i sving, slike som man vanligvis finner i avanserte samfunn; industri, småforretninger, kirker og ulike lobbygrupper.<ref name=Friedxxi/>

===Wehrmacht===
{{utdypende|Myten om det rene Wehrmacht}}
Etter andre verdenskrigt oppsto eller det ble skapt en forestilling om at de regulære tyske væpnede styrkene ([[Wehrmacht]]) ikke var involvert i holocaust eller krigsforbrytelser. De første etterkrigsårene ble Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig. Myten innebar at den den tyske generalstaben (OKW, OKH, Luftwaffe og Kriegsmarine) ikke hadde ansvar i planleggingen og utførelsen av utryddelseskrig og krigsforbrytelser. Der krigsforbrytelser skjedde og utryddelseskrig pågikk (særlig i de okkuperte delene av Sovjetunionen) ble ansvaret for forbrytelsene tillagt «partisoldatene» i [[Schutzstaffel]] (SS), og ikke de regulære tyske styrkene. Under dekke av antipartisankrigføringen i de okkuperte områdene bak Østfronten drev okkupasjonsmakten en utryddelseskrig mot rikets påståtte ideologiske fiender og holocaust, og i tillegg ble områdene plyndret for resurser. Forskningen viser at Wehrmacht hadde en betydelig rolle i disse forbrytelsene.<ref name="Shepherd2">{{Kilde artikkel|tittel=THE CLEAN WEHRMACHT, THE WAR OF EXTERMINATION, AND BEYOND|publikasjon=The Historical Journal|doi=10.1017/S0018246X09007547|url=https://www.cambridge.org/core/journals/historical-journal/article/abs/clean-wehrmacht-the-war-of-extermination-and-beyond/F3E96C1C3505CAD1A1A10241ADBCBF39|dato=2009|fornavn=Ben|etternavn=Shepherd|serie=2|språk=en|bind=52|sider=455–473|issn=1469-5103|besøksdato=2021-03-28|sitat=German anti-partisan warfare in the Soviet Union was conducted not just against partisans, but also as cover for annihilating the Reich's ‘ideological enemies’ and plundering ‘bandit areas’ for resources. The Wehrmacht's role was significant, constituting an important element of its wider participation in Nazi crimes.}}</ref>

===Utenriksdepartementet===
Utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] forsøkte å skjule de internasjonale protestene mot [[krystallnatten]] for Hitler. I utenriksdepartementet overlot Ribbentrop til den energiske og hensynsløse [[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]] å ta seg av jødesaker. Ribbentrop gjorde da noe så uvanlig som å gi ordre om at kommunikasjon fra SS (inkludert fra Himmler personlig eller adressert til Ribbentrop personlig) skulle gå direkte til Luther. Luther mente at utenriksdepartementet skulle være så nidkjære som mulig i anti-jødiske tiltak for å holde andre deler av parti- og statsapparat unna. Til 1941 var regimets plan å løse «jødespørsmålet» ved utvandring. Etter erobringen av Polen og Frankrike, da flere millioner jøder kom under tysk herredømme, ble det snakk om å deportere jødene fra Europa etter krigen.{{sfn|Bloch|1992|p=352-353}}

Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS.{{sfn|Bloch|1992|p=353, 358}} Utenriksdepartementet støttet i 1941 deportasjon av rumenske, kroatiske og slovakiske jøder som bodde i Tyskland. Utenriksdepartementet motsatte seg i hovedsak ikke anti-jødiske tiltak i okkuperte områder.<ref>Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. ''The Journal of Modern History'', 70(4), 759-812.</ref>