Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Hitlers syn på religion ===
{{refforbedreavsnitt}}
{{Utdypende|Adolf Hitlers syn på religion}}
Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels [[esoterisk]]e religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på [[1900-tallet]]. Han avviste skarpt kristendommen i sluttet selskap, og mente den stred mot naturens lover. «Skal man ta kristendommen på ordet, innebærer den en systematisk dyrking av menneskets svakheter».<ref>Laurence Rees: ''Adolf Hitler - Ondskapens Karisma'', Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 364, med sitat med kildeangivelse ''Table Talk'', 17. oktober 1941, s. 51</ref> Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte ''positiv kristendom'', det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til sine egen germanske herrefolksforestillinger.

Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med [[David Friedrich Strauss]]' og [[Ernst Haeckel]]s skrifter. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» ''(Frömmling)'', men at man kan ''inderliggjøre'' seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli ''«fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes»'', og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse».{{tr}}

Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for [[Napoleon]]s måte å temme og funksjonalisere religionen på. Selv gav han i sluttet lag ikke skjul på at han ville ha vekk kristendommen, men hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».<ref>Laurence Rees: ''Adolf Hitler - Ondskapens Karisma'', Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 375, mede sitat med kildeangivelse ''Table Talk'', 14. oktober 1941, s. 59</ref>