Redigerer Vannkraftverk (avsnitt)

==== Frittliggende rør ====
[[Fil:Walchenseekraftwerk-bjs-1.jpg|thumb|Frittliggende trykkrør for [[Walchensee vannkraftverk]] i Bayern i Tyskland. Typisk er det ett rør per turbin og tidligere ble slike rør kalt turbinrør. Legg merke til bygningen der rørene starter. Dette er fordelingsbassenget ved overgangen mellom overføringstunnel og trykkrør. Legg også merke til den solide forankringsklossen noe over midten av rørlengden. Denne skal ta opp krefter der rørene gjør en retningsendring. {{Byline|Bernhard J. Scheuvens}}]]

Rør brukes i dag mest for småkraftverk, men var tidligere enerådende for alle kraftverk.<ref name="JE66" /> Rørmaterialer som har vært i bruk er stål, duktilt støpejern og stålbandasjerte impregnerte trestaver. Det innvendige trykket må tas hensyn til ved dimensjonering av røret og valg av materiale. Spesielt når kraftverket reduserer pådraget og vannet skal bremses ned oppstår det dynamisk trykk som kan bli stort, 110-120 % av det statiske trykket er typisk. Et annet fenomen er innvendig undertrykk som kan oppstå om ventilen ved rørets begynnelse stenges samtid som kraftverket er i drift. Atmosfærens trykk kan da klemme røret sammen og ødelegge det.<ref>[[#DK|Lars Thune m.fl.: ''Kulturminner i norsk kraftproduksjon'', side 88.]]</ref> Dette er noe som kan skje enten med teknisk feil eller dårlige rutiner, og egne ventiler (''vakuumventil'') som slipper inn luft kan forhindre slike fatale hendelser. Røret kan også dimensjoneres for å tåle dette.<ref>[[#VV|Casper Vogt-Svendsen: ''Vannveien'' side 103.]]</ref>

Duktilt støpejern ble tatt i bruk i Norge mot slutten av 1960-årene. Utover i 1970-årene oppstod interesse for småkraftverk, og da ble glassfiberarmert polyester tatt i bruk. Disse er også kjent som GUP-rør, og kan typisk brukes for trykk opp til 3,2 Mpa<ref>[[#VV|Casper Vogt-Svendsen: ''Vannveien'' side 95.<!--Endring fra 2 Mpa til 3,2 Mpa satt inn av anonym bidragsyter. IP 195.204.12.130. Høres plausibelt ut og lar derfor dette stå.-->]]</ref> (320 m vannsøyle). Duktilt støpejern er også mye anvendt for småkraftverk. Begge rørtypene har muffer med pakninger og glatt rørspiss slik at monteringen forenkles.<ref>[[#DK|Lars Thune m.fl.: ''Kulturminner i norsk kraftproduksjon'', side 89-91.]]</ref>

Trykkrefter som virker på røret bestemmer tykkelsen av godset. Denne formelen brukes til å regne ut nødvendig godstykkelse:

<math>S = {p \cdot d \over 2 \cdot \sigma_t }</math>

der:
: s = godstykkelsen for røret [m]
: p = innvendig trykk (både statisk trykk og dynamisk trykk) [Pa]
: d = innvendig diameter [m]
: <math>\sigma_t</math> = tillat spenning i materialet til røret [Pa]

Tillatt spenning i røret blir vanligvis satt slik at en får en sikringsfaktor på 2,5 av den garanterte minste flytgrensen (<math>\sigma_t</math> for rørmaterialet:

<math>S = {\sigma_t \over 2,5 }</math>

Selv om formelen skulle gi en liten verdi vil en uansett ikke velge godstykkelse under s<sub>min</sub> = 0,006 d.<ref>[[#VV|Casper Vogt-Svendsen: ''Vannveien'' side 102.]]</ref>

Rørene graves som nevnt ned eller settes på fundamenter over bakken. Ved alle retningsforandringer som røret gjør må det settes opp ''forankringsklosser''. Dette er ofte kraftige fundamenter av stålarmert betong. Disse skal ta opp krefter både på grunn av røret og vannets vekt, men også krefter som oppstår når vannmassene som er i bevegelse skifter retning. Andre krefter er lengdeutvidelser og sammentrekninger på grunn av temperaturendringer. ''Ekspansjonsbokser'' brukes til å ta opp krefter i lengderetning på grunn av temperaturutvidelser.