Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

=== Senere vurderinger av Utbyggingsprogrammet ===
[[Fil:Bodø - no-nb digifoto 20160713 00120 NB MIT FNR 09466 (cropped).jpg|mini|Nye boligområder i Bodø tidlig i 1950-årene. Vekstsentra fikk moderne boliger mens utkantstrøk ble fraflyttet, en utvikling som ble kritisert i samtiden og senere.]]

Forventningene til Utbyggingsprogrammet hadde vært store i starten av 1950-årene, men i flere regioner kom skuffelsen etter som folk innså at det først og fremst var byer og etablerte vekstområder som ble tilgodesett. Sentraliseringen gjaldt ikke bare for industri, men også yrkesskoler og andre undervisningsinstitusjoner.{{sfn|Rinde|2015|p=234–238}} Allikevel gikk utviklingen i Nord-Norge på mange måter den veien som myndighetene ønsket seg, med færre mennesker som fikk inntektene sine fra primærnæringene og flere sysselsatt i industri og handel. Folk flest fikk høyere inntekter og velstanden bredte om seg. Utover i 1960-årene ble kritikken rettet mot sentralisering og avfolkning av utkantbygdene, forurensning og arbeidsmiljøet i industrien.{{sfn|Rinde|2015|p=251–253}} Etter hvert som sentraliseringen tiltok utover i 1960-årene var det ikke bare utvær og marginale bureisinger som ble fraflyttet, men også større samfunn etter hvert som ungdommen forlot stedene. I tillegg ble det et mannsoverskudd mange steder.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=107–108}}{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

I [[etterkrigstiden]] ble lokale tradisjoner og kulturuttrykk svekket, mens det store fellesskapet og den nasjonale offentligheten ble styrket på tvers av geografi og klasseskiller. Middelklassens livsstil i tettstedene, med rekkehus og eninntektsfamilier, ble fulgt av kulturell standardisering der fotballkamper, bilturer, kino og fjernsyn ble de vanligste fritidssysler i Nord-Norge, såvel som i hele den vestlige verden. På slutten av 1960-årene oppstod en motkultur da den store etterkrigsgenerasjonen, kjent som [[babyboomere]], ble unge voksne. De var kritiske til foreldregenerasjonens nye livsform, de problematiserte forskjellene i velstandsutvikling mellom by og land, og var skeptiske til de sosiale kostnadene som de hurtige strukturendringene hadde ført med seg.{{sfn|Rinde|2015|p=269–273}} I visesang ble kritikken fremført, og en av de mest kjente var [[Bygdevise (Kor er hammaren, Edvard)|«Bygdevise»]] med tekst av [[Jahn-Arill Skogholt]] (1943–2007). Et dikt var «Grenda søv» der ansvaret blir klart plassert: – ansvaret for elendigheten hviler på de hjerteløse teknokratene nede i Oslo, som hadde bestemt at utkanten var ulønnsom og skulle nedlegges.{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

Professor i sosiologi [[Ottar Brox]]' bok, ''Hva skjer i Nord-Norge'' (1966) har blitt stående som det klassiske bidraget til en kritisk gjennomgang av Utbyggingsprogrammet.{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=124–127}} Boken fikk stor respons og ble solgt i flere titusen eksemplarer i Norge og Sverige.<ref name="Strøksnes">{{Kilde artikkel | forfattere = Strøksnes, Morten  | tittel = HVA SKJER I NORD-NORGE? | publikasjon = Stat & Styring | år = 2006 | bind = 16 | hefte = 2 | sider = 28–32 | doi = 10.18261/ISSN0809-750X-2006-02-12 | url = https://doi.org/10.18261/ISSN0809-750X-2006-02-12 | format= | ISSN = }}</ref> Hans bok var et alvorlig og dokumentert angrep på etterkrigstidens distriktspolitikk. Brox mente at «[d]et er ikke god vilje, men innsikt, som først og fremst har vært en mangelvare. Teknokratiets oppgave har vært for snevert definert, og dette har ført til at den lokale befolkningens ve og vel har blitt noe sekundært i forhold til å skape økonomisk vekst.»{{sfn|Hersoug|Leonardsen|1979|p=124–127}} 

Brox ville avdekke de skjulte mekanismene som lå bak avfolkningen av bygdene i Nord-Norge. Brox mente at menneskelig frihet ble ofret for å oppnå «økonomisk effektivitet». Den gamle livsformen var uttrykk for en fornuftig økonomisk og sosial tilpasning, noe som ble ødelagt, og førte til betydde dårligere livskvalitet for menneskene nordpå, ifølge Brox. Han forsøkte også å endre statens politikk, og ble selv politiker i [[Sosialistisk Venstreparti]]. Løsningene som han skisserte gikk ut på å opprette nabosamvirke, husflids-, fiskeri- og jordbrukskollektiver. Mange av disse tiltakene fremstod i ettertid som svært radikale og lite realistiske.<ref name="Strøksnes"/>{{sfn|Rinde|2015|p=273–280}}

Historiker [[Narve Fulsås]] mener det ikke er dekning for å si at det oppstod en konsolidering og utvidelse av «det desentraliserte småbruker-Nord-Norge» frem til 1950, som Brox fremholder. Omtrent alle kommuner i landsdelen hadde folkevekst fra 1930 til 1946, men fra 1946 til 1950 hadde over 1/3 av kommunene befolkningsnedgang, altså nedgang før Utbyggingsprogrammet startet. Dermed mener Fulsås at folk i bygdene i mellomkrigstiden hadde små muligheter for å forlate småbrukerøkonomien, selv om de ønsket det, på grunn av alvorlige økonomiske nedgangstider. Altså at folk var «fanget» i utkantbygdene. Fraflytting og samtidig sentralisering ville ha skjedd også uten programmet, mener Fulsås.<ref name="Det nye Nord-Norge"/>