Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

==Politisk og administrativ forening==
Det nye [[Det tyske keiserrike|tyske keiserrike]] omfattet 25 stater, blant dem tre [[Hansaforbundet|hansabyer]]. Keiserriket virkeliggjorde den ''[[Kleindeutsche Lösung]]'' («lilletyske løsning») i motsetning av den ''[[Großdeutsche Lösung]]'' eller «den stortyske løsning», som ville ha inkludert Østerrike.

Å forene de forskjellige stater til én nasjon krevde mer enn militære seire, uansett hvor mye de styrket moralen. Det trengtes også en revurdering av politiske og kulturelle normer, nye tanker om «oss» og «dem». Hvem var medlemmene i den nye staten? Hva stod de for, og hvordan skulle staten organiseres?.<ref>Alon Confino. ''The Nation as a Local Metaphor: Württemberg, Imperial Germany, and National Memory, 1871–1918.'' Chapel Hill, University of North Carolina Press, 1997.</ref>

===Konstituerende stater i keiserriket===
Selv om det ofte beskrives som en forbund av monarker var Det tyske keiserriket egentlig et forbund av 26 stater.<ref>Richard J. Evans, ''Death in Hamburg: Society and Politics in the Cholera Years, 1830–1910.'' New York, 2005, s. 1.</ref>

[[File:Map-DR-Prussia.svg|thumb|alt=map of new German empire, showing Prussia as territorially larger than any of the individual or collective member states|Medlemsstater av Det tyske keiserrike (ferskenfarge), med Kongeriket Preussen i blå.]]

{{Stater i Det tyske riket - tabell}}
{{-}}

===Keiserrikets politiske struktur===
{{utdypende|Det tyske rikes forfatning av 1871}}
[[Det nordtyske forbunds grunnlov]] av 1866 ble (med noen språklige justeringer) [[Det tyske rikes forfatning av 1871]]. Med denne forfatningen fikk det nye Tyskland noen demokratiske egenskaper: særlig [[Riksdag (Det tyske keiserrike)|en riksdag]], som – i motsetning Preussens parlament – gav borgerne representasjon på grunnlag av valg med stemmerett for alle menn over 25 år. Videre var valgene generelt sett uten sjikanering, noe som avlet stolthet i det nasjonale parlament.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 267.</ref>

Lovvedtak krevde imidlertid samtykke fra Forbundsrådet, ''Bundesrat'', et føderalt råd med representanter fra de forskjellige statene. Preussen hadde stor innflytelse i dette rådet. Preussen hadde 17 av 58 delegater, mens 14 stemmer var tilstrekkelig for å nedlegge et veto.

Preussen hadde derved kontroll både over den lovgivende makten og den utøvende makten. Det var den prøyssiske kongen som var ''Kaiser'' og som utpekte en forbundskansler. Kansleren var utelukkende ansvarlig overfor keiseren. Offisielt var kansleren en «enkeltmannskabinett», og var alene ansvarlig for utførelsen av alle statsanliggende. I praksis fungerte [[statssekretær (Tyskland)|statssekretærene]] som uoffisielle porteføljeministre med ansvar for finans, krig, utenriksanliggende, osv.

Med unntak av årene 1872–1873 og 1892–1894 var kansleren samtidig statsminister i det keiserlige dynastiets hjemkongerike Preussen. Riksdagen hadde makten til å vedta, endre eller avvise lovforslag (men makten til å ta initiativet til et lovforslag tilhørte kansleren).

De andre statene beholdt sine egne regjeringer, men de mindre staters militærstyrker falt under prøyssisk kontroll. Militæret til de større statene (som [[Kongeriket Bayern|kongerikene Bayern]] og [[Kongeriket Sachsen|Sachsen]]) beholdt noe selvstyre, men de undergikk store reformer for å koordinere de med de prøyssiske militærprinsipper, og falt under forbundregjeringens kontroll i krigstid.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 225–301.</ref>

===Historiske argumenter og keiserrikets sosiale anatomi===
[[File:Niederwald memorial 1.JPG|thumb|right|alt=Statue of the allegorical figure Germania|''Germania'', også kjent som [[Niederwalddenkmal|Niederwaldmonumentet]], ble oppført i perioden 1877–83 ved [[Rüdesheim am Rhein|Rüdesheim]].]]
''Sonderweg''-hypotesen gir ansvaret for Tysklands vanskelige 1900-tall på det svake politiske, rettslige og økonomiske grunnlaget til det nye keiserriket. Den prøyssiske eiendomseliten, [[junkerne]], fortsatte å ha en vesentlig del av politisk makt i den forente staten. ''Sonderweg''-hypotesen gir deres makt ansvar for mangelen av et revolusjonært gjennombrudd av middelklassen, eller av bønder i samarbeid med urbane arbeidere, i 1848 og igjen i 1871. Nyere forskning i rollen til de store bourgeoisi — som inkluderte bankmenn, handelsmenn, industrilister og entreprenører — i den nye statens konstruksjon har i stor grad avvist påstanden om politisk og økonomisk dominans av junkerne som en sosial gruppe. Denne nyere forskning har vist viktigheten av handelsstandene til de hanseatiske byer, og det industrielle lederskap (den siste særlig viktig i Rheinland) i den pågående utviklingen av Det andre rike.<ref>David Blackbourn og Geoff Eley. ''The peculiarities of German history: bourgeois society and politics in nineteenth-century Germany.'' Oxford [Oxfordshire] and New York, Oxford University Press, 1984. Peter Blickle, ''Heimat: a critical theory of the German idea of homeland'', Studies in German literature, linguistics and culture. Columbia, South Carolina, Camden House; Boydell & Brewer, 2004. Robert W. Scribner, Sheilagh C. Ogilvie, ''Germany: a new social and economic history.'' London and New York, Arnold and St. Martin's Press, 1996.</ref>

Videre studier av de forskjellige samfunnsgruppene i Vilhelms Tyskland har alle bidratt til et nytt syn på perioden. Selv om junkerne, sannelig, fortsatte å kontrollere offiserkorpset, dominerte de ikke sosiale, politiske og økonomiske anliggender like mye som ''Sonderweg''-teoretikerne har spekulert. Østlig ''Junker''-makt hadde en motvekt i de vestre provinsenes storbourgeoisi, og i den voksende profesjonelle klassen av byråkrater, lærere, professorer, doktorer, advokater, vitenskapsmenn, etc.<ref>For å nevne kun et fåtall av disse studier: Geoff Eley, ''Reshaping the German right: radical nationalism and political change after Bismarck.'' New Haven, 1980. Richard J. Evans, ''Death in Hamburg: Society and Politics in the Cholera Years, 1830–1910.''New York, 2005. Evans, Richard J. ''Society and politics in Wilhelmine Germany.'' London and New York, 1978. Thomas Nipperdey, ''Germany from Napoleon to Bismarck, 1800–1866.'' Princeton, New Jersey, 1996. Jonathan Sperber, ''Popular Catholicism in nineteenth-century Germany.'' Princeton, N.J., 1984. (1997).</ref>