Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Landbruket ===
[[Fil:Peasants in finland.jpg|thumb|I tillegg til å arbeide på sine egne jordlapper måtte ''[[Husmann|torpare]]'' utføre pliktarbeid på jordeierens marker. De finske husmennenes rettslige stilling var et av de store stridsspørsmålene i storfyrstedømmets tid.]]
Finlands befolkning inklusive de [[Gamle Finland|«gammelfinske» områdene]]<ref>Dvs. de områdene Russland annekterte på 1700-tallet</ref> ble rundt 1810 anslått til 1&nbsp;070&nbsp;000. På denne tiden var det en høy befolkningsvekst på landsbygda og samfunnstrukturen endret seg kraftig. Innen 1860 var befolkningen økt til 1&nbsp;750&nbsp;000. I samme periode inntraff en gradvis industrialisering og vekst i tjenestenæringene, slik at bonde- og skogbruksbefolkningens andel sank fra 90 % i 1820 til 80 % i 1860, og 75 % i 1880. Storparten av disse arbeidet i landbruket, som sysselsatte sju ganger flere enn skogbruket. Landbruk og skogbruk stod for 60 % av BNP i 1860.<ref>Hjerppe, side 62-63.</ref> På begynnelsen av 1800-tallet var de fleste som bodde på landsbygda selvstendige bønder, men på slutten av århundret var fattige jordløse i overtall, noe som forårsaket sosiale spenninger, men også ga grunnlag for industrialisering.

En forsker har konstatert at hungersnødene som kulminerte i 1867, førte til en akselerert mekanisering av landbruket umiddelbart etterpå.<ref>Soininen, side 3-5.</ref> Men samtidig fortsatte landbruksbefolkningen å øke betraktelig helt til den nådde 630&nbsp;000 i [[1890-årene]].<ref>Hjerppe, side 71.</ref> Og i 1890-årene vedtok lantdagen en lov som tillot oppdeling av gårdsbruk, noe som førte til at hvert gårdsbruk i gjennomsnitt ble enda mindre.<ref>Hjerppe, side 75.</ref> At bondebefolkningen likevel sank, skyldtes den store reserven av jordløse landarbeidere som kunne trekkes inn til skogs- og papirindustrien selv om det også ble flere selveiende bønder.

Den virkelige mekaniseringen av landbruket skjøt neppe fart før omkring 1900, trolig som følge av hardere konkurranse med industrien om den billige arbeidskraften som jordløse husmenn tilbød. Flere gikk nå over til mekanisert melkeproduksjon. Fra denne tiden sank andelen som var sysselsatt i landbruk og skogbruk relativt raskt. Imens økte handel- og transportsektorene sin sysselsetting, etter hvert også industrien. Landbrukets andel av BNP sank fra 60 % i 1860 til 49 % i 1900, og endelig 40 % i 1913. Ved århundreskiftet var landbrukets BNP-andel nesten dobbelt så høy i Finland som den var i Sverige.<ref name="Hjerppe, side 68">Hjerppe, side 68.</ref> Innen [[1910]] ble en tredjedel av landbruksproduksjonen omsatt i markedet, anført av meieri- og skogsprodukter, og slike inntekter brakte kapital til ytterligere mekanisering.<ref>Hjerppe, side 76.</ref>

De aller fattigste samfunnslagene var arbeidskraft uten jordeiendommer; [[statare]], [[dreng]]er og [[tjenestejente]]r. Andelen steg fra rundt 10&nbsp;% via 15–20&nbsp;% i 1875 til 40&nbsp;% så tidlig som ved århundreskiftet.<ref>Klinge, s. 94–96; Virrankoski II, s. 552</ref> Den nølende industrialiseringen klarte ikke avhjelpe forarmingen av landbefolkningen, og mellom 1870 og 1914 emigrerte tilsammen 300&nbsp;000 til Amerika, de fleste fra [[Österbotten]].<ref>Virrankoski II, S. 550</ref>

[[Husmann|Torparbefolkningen]] utgjorde et mellomsjikt som forpaktet et lite stykke land mot å utføre arbeid på markene til bonden som forpaktet bort husmannsplassen. Betingelsene var ofte ikke helt entydig fastlagt, husmennene var aldri trygge for ensidige endringer eller opphevelse av avtalen. Selv om husmennene vanligvis var bedre stilt enn ren arbeidskraft, utviklet spørsmålet om deres rettslige stilling seg til en av de mest brennende sosialpolitiske spørsmålene i Finland rundt århundreskiftet.<ref>Klinge, s. 96–99</ref>

Finlands jordbruk var på midten av 1800-tallet ikke i stand til å holde tritt med befolkningsveksten. Etter Krimkrigen måtte en del av det nødvendige kornet jevnlig importeres og i 1860-årene kom det til flere uår som tømte kornlagrene og anstrengte statsfinansene. Sommeren 1867 var uvanlig kald – isen på de sørfinske sjøene tinte vekk først i midten av juni – med nesten fullstendig ødelagte avlinger som resultat. De anstrengte statsfinansene gjorde det vanskelig å skaffe korn fra utlandet og det lite utviklede veinettet vanskeliggjorde en tilfredsstillende distribusjon. Følgen ble en sultkatastrofe i årene 1867 og 1868: i «de store hungersårene» mistet Finland 6&nbsp;% av befolkningen, om lag 100 tusen mennesker.<ref>Virrankoski II, s. 523–527; Klinge, s. 237–243</ref>