Redigerer Stavanger (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Vaagen.jpg|høyre|miniatyr|[[Vågen (Stavanger)|Vågen i Stavanger]] med Valbergtårnet i dag.]]
{{Utdypende artikkel|Stavangers historie}}
Navnet Stavanger kommer fra [[norrønt]] '''Stafangr'''.<ref name="Sandnes">Sandnes 1976, s. 296</ref> Det er sammensatt av ''stafr'', som betyr stav, og ''angr'', som betyr [[fjord]].<ref name="Sandnes" /> Ifølge historikeren [[Knut Helle]] må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med ''stafr'' som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (''Kongssteinen'') som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.<ref>{{Kilde www|url=https://forskersonen.no/a/1770286|tittel=Ny teori om navnet Stavanger: En for lengst glemt kampestein på en bergrygg bak byen, kan være nøkkelen|besøksdato=2020-11-15|dato=2020-11-13|fornavn=Frode Iversen|etternavn=professor|fornavn2=Kulturhistorisk|etternavn2=museum|fornavn3=Universitetet i|etternavn3=Oslo|språk=no|verk=forskersonen.no}}</ref>

Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. {{formatnum:10000}} år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på [[Galta]] på [[Rennesøy]], like ved ferjeterminalen Mortavika og på [[Viste]] på [[Randaberg]].

I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra [[Revheim]] og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, [[Rægehaugene]]. Det rikeste funnet er på [[Austre Åmøy]] hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på [[Vardeneset]], [[Buøy]], [[Aubeberget]], [[Fluberget]], [[Sunde (Stavanger)|Sunde]], [[Hafrsfjord (delområde i Stavanger)|Hafrsfjord]] og [[Rudlå]].

På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus.<ref>[http://web3.aftenbladet.no/kultur/article481938.ece Aftenbladet.no]{{død lenke|dato=august 2017|bot=InternetArchiveBot }}</ref> På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, [[Jernaldergården]]. [[Storgården på Gausel]] er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.

=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.

Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til [[De britiske øyer]]. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, [[irske]] metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. [[Gauseldronningen]]s grav på [[Gausel]] ved [[Storgården på Gausel]] viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra [[Vikingtiden]].

Gjennom hele 1000-tallet kan Stavanger ha hatt hovedutmyntningene i Skandinavia. Det er mulig at [[Erling Skjalgsson]] kan ha opprettet et eller flere myntverksteder på Lunde på Hundvåg. Myntene man kan ha preget på Hundvåg, var trolig tiltenkt brukt i handel i og rundt Østersjøen.<ref>[[Gard Eirik Emsøy]]: «Norske imitasjoner og andre angloskandinaviske imitasjoner utmyntet i Norge», ''Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad'', nr. 1 2020. </ref> <ref>[[Gard Eirik Emsøy]]: «Handelsruter, ytterligere norske mynter og et mulig myntsted», ''Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad'', nr. 3 2021. </ref> <ref>[[Gard Eirik Emsøy]]: «Utstein, åsatro, Magnus den gode sine norske mynter, Lund mynter fra Harald Hardråde og imitativ utmytning under Magnus Haraldsson», ''Trøndelag Numismatiske Forening 50 år 1971-2021'', Trondheim 2021. </ref> <ref>[[Svein Harald Gullbekk]] og [[Jon Anders Risvaag]]: «Norges eldste mynthistorie: Utmyntning, myntsteder, myntenes funksjon – en kommentar», ''Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad'', nr. 3 2021. </ref> <ref>[[Gard Eirik Emsøy]]: «Den norske Lund-utmyntningen», ''Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad'', nr. 4 2022. </ref> <ref>[[Bo Gunnarsson]] og [[Jens Christian Moesgaard]]: «Lund i Skåne eller Lunde i Norge?», ''Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad'', nr. 4 2022. </ref> <ref>[[Gard Eirik Emsøy]]: «Diskusjonen om det norske Lund», ''Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad'', nr. 4 2022. </ref> <ref>[[Gard Eirik Emsøy]]: «Hauberg tabell VI mynt nummer 48 flyttes til Norge», ''Nordisk Numismatisk Unions Medlemsblad'', nr. 3 2023. </ref> <ref>[[Gard Eirik Emsøy]]: «Erling Skjalgsson og hans slekts utmyntninger», ''Numismatikeren'', 2024.</ref>

=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De [[arkeologi]]ske og [[historie|historiske]] kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon den gode]]s styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.

[[Herse]]n og [[lendmann]]en [[Erling Skjalgsson]] regjerte hele [[Vestlandet]] fra [[Lista]] til [[Møre]]. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller [[Sola]]. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved [[Kongsgata (Stavanger)|Kongsgata]], som var hovedinnfartsveien til Stavanger.

Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. [[Stavanger bispedømme (1125–1682)|Stavanger bispedømme]] ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene [[Kirkegata (Stavanger)|Kirkegata]] og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. [[Kongsgård (Stavanger)|Kongsgård]], som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, [[Olavsklosteret i Stavanger|Olavsklosteret]] med Olavskirken, kanskje [[Perskloster]]et med kirke, flere kirker [[Martinskirken]], [[Mariakirken i Stavanger|Mariakirken]], [[Bispekapellet]] og kanskje [[Treenighetskirken]], samt [[Korbrødregården]] (som var [[Kannik|korbrødrenes]] samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.

En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong [[Magnus Erlingsson]] ga til Stavangerbiskop [[Eirik Ivarsson]] i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til [[St. Svithun]]. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.

Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det [[Romansk arkitektur|romansk]]e skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.

Ved [[byprivilegiene fra 1425]] fikk byen fulle [[kjøpstadsrettigheter]], men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til [[reformasjonen]]. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og [[St. Svithuns skrin]] forsvant. Det er ulike kilde om biskop [[Hoskuld Hoskuldsson]] ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under [[superintendent]]en i Bergen.

=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn {{formatnum:1460}} før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte [[stavangerrenessansen]] som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren [[Peter Reimers]]. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren [[Gottfried Hendtzschel]], [[Thomas Snekker]] og [[Andrew Lawrenceson Smith|Andrew Smith]].

Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde {{formatnum:1385}} mennesker i byen.

=== Industriby ===
[[Fil:Stavanger, Norway, 1882.jpg|miniatyr|Kaptein H. Langes kart over Stavanger fra 1882.]]
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av [[sild]]efiske, senere skipsfart og en betydelig [[hermetikk]]industri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen [[«Restauration»]] fra Stavanger med [[emigrant]]er til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til [[USA]].

Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. [[Jærbanen|Jæderbanen]] til [[Egersund]] ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis{{Trenger referanse}}. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som [[Rogaland Teater]], [[Stavanger gamle turnhall|Stavanger Turnhall]], [[Stavanger Museum]] og de eldre delene av [[Stavanger sykehus]]. [[Stavanger bibliotek|Stavanger kommunebibliotek]] ble i 1885 åpnet og i 1887 ble [[Stavanger Turistforening]] stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som [[Viking FK|Idrettslaget Viking]] i 1899. [[Rosenberg Mekaniske Verksted|Rosenberg MekaniskeVerksted]] var i 1921 blant [[Skandinavia]]s største [[skipsverft]]. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:German steamship Roda sinking.jpg|miniatyr|Roda synker]]
Den 9. april 1940 ble [[Stavanger lufthavn, Sola|Sola flyplass]] angrepet av 6 tyske [[Messerschmitt Bf 110]] jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående [[Junkers Ju 52]] transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. [[Løytnant]] Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.

Tidlig 9. april innså oberst [[Gunnar Spørck]], som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra [[Sviland]] til [[Dirdal]] og [[Gilja]], mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til [[Oltedal]].

[[Fil:HNoMS Æger (1936).jpg|miniatyr|«Æger» torpedojager av [[Sleipner-klassen]]]]
Den [[8. april]] ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved [[Ulsnes]], angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til [[Riska]]. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på [[«Æger» (1936)|«Æger»]], Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10&nbsp;cm [[Bofors 40 mm automatkanon|Boforskanoner]] uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere [[Ju 88]] bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på [[Hundvåg]] hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.

[[Fil:HNoMS Æger wrecked.jpg|miniatyr|Vraket av «Æger» ved land på [[Hundvåg]]]]
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.

Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst [[Karl von Beeren]] møte med ordfører [[Lauritz Wilhelm Hansen]] og byens politiske og administrative ledelse.

Den 29. april 1944 ble [[Sørlandsbanen]] sluttført ved at [[Flekkefjordbanen]] ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.

=== Krigens slutt ===
[[Fil:Tysk fange.png|miniatyr|En tysk soldat rydder miner i Stavanger i august 1945.]]
Ved krigens slutt i 1945 fikk general [[Franz Böhme]] oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av [[Festung Norwegen]]. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt {{formatnum:15000}} tyske soldater i Rogaland i 1945. [http://www.museumsnett.no/alias/arquebus/sider/arkiv-prisen.htm{{død lenke|dato=august 2017|bot=InternetArchiveBot }}]{{død lenke|dato=mars 2018|bot=InternetArchiveBot }}

Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske [[mine]]felt i Rogaland, med til sammen {{formatnum:480000}} miner. Det tyske [[Wehrmacht]] måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland [http://www.museumsnett.no/alias/arquebus/sider/arkiv-prisen.htm{{død lenke|dato=august 2017|bot=InternetArchiveBot }}]{{død lenke|dato=mars 2018|bot=InternetArchiveBot }}.

I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: [[Holger Tou jr.]] fra Byhaugen, [[Statspolitiet]]s sjef [[Hans Jakob Skaar Pedersen]] og butikkeier [[Reidar Haaland]] fra Våland [https://web.archive.org/web/20071031023441/http://web3.aftenbladet.no/lokalt/article537515.ece]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.

Andre eksisterende saker var den såkalte metanolaffæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.

=== Oljeby ===
[[Fil:Stavanger gamle turnhall(jarvin).jpg|miniatyr|Stavanger gamle turnhall, i dag brukes den som barneteater.]]
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted.<ref>https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/3VE7M/rosenberg-solgt-til-bergen-yards</ref> Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, [[olje]]produkter og [[gass]].{{tr}} 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt.{{tr}} Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte.{{tr}} Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.<ref>https://www.norskolje.museum.no/forside/kunnskap/publikasjoner/artikler/oljebyen-stavanger/</ref>

Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet [[Phillips Petroleum Company|Phillips Petroleum Co.]] å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge.<ref>{{kilde www|url=http://www.norskolje.museum.no/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=213&I=483&tid=172&mid=20|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2016-08-17|url-status=død|arkivurl=https://archive.today/20120526192624/http://www.norskolje.museum.no/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=213&I=483&tid=172&mid=20|arkivdato=2012-05-26 }}</ref> Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som [[Esso]] og [[Shell]] sin interesse.{{tr}} De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger.{{tr}} Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge.{{tr}} Det halvt nedsenkbare borefartøyet ''[[Ocean Traveler]]'' ble slept fra [[New Orleans]] til [[Norge]]. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180&nbsp;km sørvest for Stavanger. Riggen ''[[Ocean Viking]]'' fant olje i brønnen på [[Ekofisk]]feltet den lille julaften i 1969.{{tr}}

Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap [[Statoil]] (nå [[Equinor ]]) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger.{{tr}} Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger<ref>{{kilde www|url=http://www.norskolje.museum.no/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=214&I=520&tid=189&mid=20|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2016-08-17|url-status=død|arkivurl=https://archive.today/20120526192628/http://www.norskolje.museum.no/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=214&I=520&tid=189&mid=20|arkivdato=2012-05-26 }}</ref>
[[Oljedirektoratet]] ble opprettet i 1972{{tr}} ved [[Ullandhaug]] og [[Petroleumstilsynet]] ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.{{tr}}

I [[Jåttåvågen]] ved [[Gandsfjorden]] opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store [[Condeep-plattform]] og [[oljeplattform]]er i [[betong]].{{tr}} Blant annet ble Condeep-understellet til de tre [[Gullfaks C|Gullfaks]]-plattformene og [[Trollfeltet|Troll-A]] støpt av [[Norwegian Contractors]] her.{{tr}} I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon.{{tr}} Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel {{formatnum:80000}} mennesker{{tr}} og i dag er innbyggertallet over {{formatnum:121000}}.{{tr}} Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra [[USA]] og [[Vest-Europa]].{{tr}}

I 1969 startet undervisningen ved den statlige ''Distriktshøgskolen i Stavanger''.{{tr}} Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. {{formatnum:7000}} studenter{{tr}} før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet,{{tr}} [[Universitetet i Stavanger]]. I mai 2004 besluttet [[EU]]-landenes kulturministre at Stavangerregionen og [[Liverpool]] skulle være [[Europeisk kulturhovedstad|europeiske kulturbyer]] 2008.{{tr}}

=== Gamle Stavanger ===
{{Utdypende artikkel|Gamle Stavanger}}
[[Fil:Gamle Stavanger.jpg|miniatyr|Gamle Stavanger {{Byline|Jarle Vines}}]]
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse.{{Tr|Hvor er tilsvarende i Sør-Europa? Hvem sier dette kun gjelder Nord-Europa?}} De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.

Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.{{tr}}