Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

===Parlamentarisme og utgiftsvekst===
Innføringen av [[parlamentarisme]] i [[1884]] ga ny kraft til [[Stortinget]]s medbestemmelse i den økonomiske politikken. Nå ble ''bruttoprinsippet'' i budsjetteringen innført, og dette betød at Stortinget kunne følge inntekts- og utgiftsutviklingen for seg og få bedre grep om sammenhengen mellom vedtak og reelle økonomiske valg. Men fortsatt ble det ført en rekke særbudsjetter og den samlede oversikten var fortsatt for svak.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/5/2.html?id=118680] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/5/2.html?id=118680|date=20080422060612}} NOU 2003:06 ''Hva koster det''. Bygger på Bingen (1990).</ref>

Samtidig vokste ''sosialstaten'' sakte fram, og med utvidelser av [[stemmerett]]en ble Stortinget årlig stilt overfor kravene om mer infrastruktur, fattighjelp eller forsvar. Den tyske økonomen [[Adolph Wagner]] hevdet allerede omkring 1880 at den sosiale framgang Europa var inne i, uunngåelig ville føre til at de offentlige budsjetters ''andel'' av utgiftene vil øke i det lange løp.<ref>[[Leif Johansen]], ''Offentlig økonomikk'', Oslo 1965. Side 3.</ref>
Med ettkammersystem ble det i Norge ekstra lett å få gjennomslag for utgiftsvekst, tross protestene hver gang fra Bondevennene under ledelse av [[Søren Jaabæk]]. Statsgjelden økte, og skattepolitikken ble heftig debattert. 

I tiden [[1835]]&ndash;[[1890]] ble det ikke betalt [[skatt|statsskatt]] i det hele tatt, alle statsinntektene var fra [[toll]] og [[avgift]]er. Dette rimte dårlig med kostnadsveksten i tiden opp mot århundreskiftet, hvor fagøkonomenes formaninger kom i skyggen av de sosiale behov og de ekspansive planene til ingeniørene i Indredepartementet. Problemene avtok noe da det ble innført inntektsskatt i [[1891]], og progressiv skatt fra [[1895]].<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk'', Aschehoug 1984. Side 60-62 og 90-91.</ref> 

Det nye århundret ble innledet med [[Kristianiakrakket|boligkrakk]] og økonomisk krise. Professor og senere [[Høyre|høyrepolitiker]] [[Edvard Hagerup Bull (1855)|Edvard Hagerup Bull]] foreslo i [[1902]] å begrense statens låneopptak og innføre en ''handlingsregel'' for budsjettering og budsjettbalanse. Under krisene som avløste hverandre fra [[1900]] til [[1929]] kom fattigdommen på dagsordenen, og de to framvoksende partiene – [[Arbeiderpartiet]] og [[Senterpartiet|Bondepartiet]] – framførte fra omkring 1923 en praktisk kritikk av fattighjelpen og de manglende krisetiltakene overfor [[jordbruk]] og [[industri]].