Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

=== Ledernes strategi ===

{{Tekstboks
|overskrift=Stadig større operasjonsområde
|Hitler var i juli 1942 svært utålmodig for suksess, og delte styrkene i sør i [[armégruppe A]] og [[armégruppe B]]. Armégruppe A skulle ta kysten av [[Svartehavet]] og oljefeltene i [[Majkop]], [[Groznyj]] og [[Baku]], mens armégruppe B skulle ta Stalingrad og deretter [[Astrakhan]]. 

I så godt som alle etterkrigstidens sammenfatninger av det feilslåtte tyske felttoget i Sovjetunionen blir den stadige utvidelsen av operasjonene sommeren og høsten 1942 trukket frem som den avgjørende feilvurderingen av Hitler.<ref name="Overy1995_66–67"/><ref name="Bell2011_96"/> Samtidig ble total styrke redusert, mens 11. armé under feltmarskalk Manstein ble sendt til Leningrad, ble pansergrenaderdivisjonene Grossdeutschland og SS Leibstandarte sendt til Frankrike.<ref name="Beevor2002_85"/>|align=right}}

Mens Den røde armé forberedte seg på et nytt angrep av Wehrmacht mot Moskva, ble de tyske styrkene klargjort for en offensiv på sørfronten, mot oljen i Kaukasus.<ref name="Bell2011_96">Bell 2011, s. 96</ref> I de innledende tyske planene for felttoget sommeren 1942 skulle selve byen Stalingrad ikke erobres. De tyske styrkene skulle kun trenge frem til elven Volga, ha elvens vestlige bredd som et støttepunkt for venstre [[flanke]] i det store angrepet for å sikre seg de sovjetiske oljekildene i Kaukasus, ødelegge våpenfabrikkene i byen, og stoppe sovjetisk transport på Volga.<ref>Beevor 2002, s. 76</ref>

{{sitat|Den konstante undervurderingen av fiendens potensial, antar mer og mer groteske dimensjoner og blir farlig.|Sjef for generalstaben, general [[Franz Halder]], til sin dagbok, om Hitlers utvidelse av angrepsplan og reduksjon av styrker<ref name="Beevor2002_85">Beevor 2002, s. 85</ref>}}

Hitler beordret i juli en avgjørende endring i felttoget. I stedet for at 6. armé og 4. panserarmé sammen rykket frem mot Stalingrad, ble 4. panserarmé beordret sørover, for å delta i erobringen av Kaukasus. Dette kostet både tid og dyrebart drivstoff, og førte til langsommere tysk fremrykking mot Stalingrad, noe som ga Den røde armé bedre tid til å få frem styrker.<ref name="Beevor2002_82"/> 

Noe senere omgjorde Hitler ordren om å sende 4. panserarmé sørover, noe som kostet enda mer tid og drivstoff.<ref name="Beevor2002_98"/> Den tyske fremrykkingen mot Stalingrad gikk deretter langs to akser, 6. armé fra vest og 4. panserarmé fra sør.<ref name="Beevor2002_112"/> Da den 6. armé nådde Volga, rett nord for Stalingrad den 23. august, var det strategiske målet nådd. De tyske styrkene trengte ikke å gjøre annet enn å beskyte trafikken på elven og rustningsfabrikkene i byen, det var ikke noe militært behov for å innta Stalingrad. Den videre tyske offensiven inn i bykjernen var av symbolsk betydning, og bakgrunnen var stopp i fremrykkingen i Kaukasus, og derved Hitlers behov for å ha en seier å vise frem.<ref>Bell 2011, s. 97</ref>

I slutten av juli bestemte Hitler at det tyske angrepet skulle utvides ytterligere, 6. armé skulle sende styrker mot [[Astrakhan]], mens armégruppe A skulle ta hele den østlige kystlinjen i Svartehavet og mesteparten av Kaukasus. Samtidig var både 11. armé på vei mot Leningrad, og to pansergrenaderdivisjoner ble sendt til vestover til Frankrike. Hitlers utvidelse av oppdraget og utvanning av styrkene bygget på hans overbevisning at Den røde armé var så godt som slått, noe generalstabssjef Franz Halder var svært skeptisk til.<ref name="Beevor2002_85"/>

Det tyske fremstøtet mot Stalingrad mot slutten av juli truet med å dele Sovjetunionen i to. I nord tapte den britiske [[konvoi]]en [[Konvoi PQ-17]] 24 av 35 handelsfartøy til tyske angrep, det ledet til langvarig stans i konvoier. Videre tysk fremgang i sør ville true allierte forsyninger via [[Persia]], noe som ville ført til at Sovjetunionen ble kvalt av mangel på forsyninger. Stalin utstedte ordre 227, senere kjent som «Ikke ett skritt bakover».<ref>Beevor 2002, s. 88</ref>

Ifølge den britiske historikeren P. M. H. Bell kan slaget om Stalingrad sees som to. I det første, som varte frem til 19. november, hadde Wehrmacht rykket langt frem og kontrollerte nesten hele byen, men hadde ikke vunnet en endelig seier. I det andre, som begynte med den sovjetiske omringingen 19. november, ble de tyske styrkene først stengt inne, deretter nedkjempet.<ref>Bell 2011, s. 100–101</ref>

Straks etter omringninngen av 6. armé i november 1942, men også i ettertiden, har et utbrudd blitt diskutert. Det var tre hovedgrunner til at det ikke skjedde. Først og fremst sa Hitler nei. 6. armé skulle bli i Stalingrad og binde opp sovjetiske styrker, noe de også bidro til. Den andre grunnen var logistikk. 6. armé hadde før de ble innesperret sendt sine hester vestover, og de hadde svært begrenset med drivstoff og ammunisjon til stridsvogner og lastebiler. Dersom de hadde forsøkt å trekke seg tilbake vestover måtte mye av utstyret settes igjen. De fleste av soldatene måtte gått, noe som få av de hadde overlevd. De var allerede sterkt svekket av lave matrasjoner, og det var vinter. Sist, men ikke minst, hadde Den røde armé store reserver som ville angrepet ved et eventuelt forsøk på tysk retrett.<ref name="Glantz 2015_178"/><ref name="Beevor2002_245–247"/>

I begynnelsen av januar 1943 var Den røde armé klar til det endelige angrepet mot 6. armé (operasjon ring). Før angrepet ble det fra sovjetisk side forsøkt å levere et [[ultimatum]] til de innestengte tyske styrkene, hvor de ble bedt om å [[kapitulasjon|kapitulere]] overfor de overlegne sovjetiske styrkene, og slik unngå en hensiktsløs kamp. Ledelsen for 6. armé avviste det sovjetiske ultimatumet.<ref>Beevor 2002, s. 294–301</ref>