Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Revurderinger i 1960-årene ===
[[Fil:Berlin.revolution1918.statue.jpg|thumb|upright|«Den røde matros» ved [[Friedhof der Märzgefallenen]] i Berlin, statue av [[Hans Kies]]{{byline|Foto: Vattkoppa|27. mai 2007}}]]
[[Fil:Ausweis2gr.jpg|thumb|upright|Pass nr. 1 for [[Emil Barth (politiker)|Emil Barth]], medlem av Berlins utøvende råd, underskrevet [[Richard Müller]] og Brutus Molkenbuhr som formenn av rådet{{byline|Friedrich-Ebert-Stiftung}}]]
I 1950-årene fokuserte vesttyske historikere på de siste stadier av Weimarrepublikken. Tidlig i 1960-årene skiftet fokus til Weimarrepublikkens revolusjonære begynnelse. Dette var også tilfelle med [[Gerhard Hirschfeld]] (1946–) og [[Gerd Krumeich]] (1945–) så sent som i 2018. Deres bok ''1918: die Deutschen zwischen Weltkrieg und Revolution'', er forbeholdt revolusjonsåret 1918.<ref name="Hirschfeld2018"/> Dette skyldtes erkjennelsen av at avgjørelsene og utviklingen som foregikk under den revolusjonære begynnelse spilte en sentral rolle i Weimarrepublikkens fall. Arbeider- og soldatrådene kom spesielt i fokus, og deres tidligere fremtoning som en venstreekstremistisk bevegelse ble revidert betraktelig i 1960-årene.

Forfattere som [[Ulrich Kluge]] (1935–),<ref name="Kluge1975"/><ref name="Kluge1985"/> [[Eberhard Kolb]] (1933–)<ref name="Kolb1976"/><ref name="Kolb1984"/> og [[Reinhard Rürup]] (1934–2018)<ref name="Brandt1991"/> har påpekt at det sosiale grunnlaget for en demokratisk omveltning av samfunnet i de første ukene av revolusjonen var mye sterkere enn tidligere antatt. Dessuten var potensialet til det ekstreme venstre mye svakere enn det som MSPDs lederskap antok. Ettersom «bolsjevismen» ikke var noen reell fare, var handlingsrommet til ''Rat der Volksbeauftragten'' –&nbsp; som også hadde støtte blant mer reformorienterte råd –&nbsp; å demokratisere forvaltningen, forsvaret og samfunnet i relativt stor skala. Lederskapet i MSPD stolte likevel på lojaliteten til de gamle eliter og manglet tiltro til de spontane massebevegelser i revolusjonens første uker. Resultatet var resignasjon og radikalisering av rådsbevegelsen. Denne antagelsen støttes av protokollene til ''Rat der Volksbeauftragten''.<ref name="Kluge1975"/><ref name="Kluge1985"/><ref name="Kolb1976"/><ref name="Kolb1984"/><ref name="Brandt1991"/> Historien om den tyske revolusjon, er derfor historien om en økende reversering av revolusjonen.<ref name="Kluge1975"/><ref name="Kluge1985"/><ref name="Kolb1976"/><ref name="Kolb1984"/><ref name="Brandt1991"/>

Denne nye tolkningen fikk raskt utbredelse i forskningsmiljøer, selv om eldre oppfatninger fortsatt var til stede. Sammensetningen av arbeider- og soldatrådene kan verifiseres av ubestridelige kilder, men tolkningen av de revolusjonære hendelser har delvis blitt modifisert siden slutten av 1970-årene. Dette gjelder den delvis idealiserte beskrivelsen av rådene, som spesielt ble gitt i kjølvannet av [[den vesttyske studentbevegelsen i 1960-årene]].<ref name="Oertzen1963"/> [[Statsvitenskap|Statsviteren]] [[Peter von Oertzen]] (1924–2008) gikk spesielt langt i så henseende ved å beskrive et sosialdemokrati basert på rådene som et positivt alternativ til den borgerlige republikk.<ref name="Oertzen1963"/> [[Wolfgang J. Mommsen]] (1930–2004) på sin side betraktet ikke rådene som en homogent fokusert bevegelse, men som en heterogen gruppe med et mangfold av motiver og målsetninger.<ref name="Mommsen1998"/> Eksempelvis var bonde- og landarbeiderrådene motstandere av sosialisme.<ref name="Mommsen1998"/><ref name="Muth1973"/> Heller ikke borger-rådene fikk særlig stor oppmerksomhet før i moderne tid. Jesse og Köhler snakket endog om «konstruksjonen av en demokratisk rådsbevegelse». Disse forfatterne utelukket også 1950-årenes antagelser: «Rådene var ikke kommunistisk orienterte i en stor grad, og heller ikke kan politikken til SPD i ethvert aspekt bli betegnet som heldig og prisverdig».<ref name="Kolb1984_160f"/>

Ifølge Kolbe og Kluge var mulighetene for å bygge republikken på en bredere basis under novemberrevolusjonen betydelig større enn de påståtte farene for bolsjevisme. Derimot var alliansen mellom sosialdemokratene og den gamle eliten et betydelig strukturproblem, i hvert fall på kort sikt.<ref name="Kolb1984_143_162"/><ref name="Kluge1985_10_38"/>

Også [[Heinrich August Winkler]] (1938–) har påpekt at sosialdemokratene var avhengige å samarbeide med de gamle eliter, men at de gikk alt for langt i så måte.<ref name="Winkler1984"/> Mellom 9. november 1918 og 19. januar 1919 kunne de ha begrenset «arven fra øvrighetstaten» og utnyttet en bred samfunnsmessig stemning for å utvide det parlamentariske demokratiet.<ref name="Winkler1984"/> For å unngå sosialt kaos, anså de at et «begrenset samarbeid med bærerne av det gamle regimet» var uunngåelig, og de gjorde dette mer enn nødvendig: «Sosialdemokratene kunne ha endret mer ved en sterkere politisk vilje og bevart mindre … De kunne ha sikret det sosiale grunnlaget for republikken, før motstanderne kunne samle seg: Faktisk tilsa historisk erfaring og politisk fornuft det».<ref name="Kolb1984_161"/>

Ebert og SPD-formennene i den provisoriske riksregjeringen hadde ønsket å bruke kompetansen til den gamle eliten og håpet på deres lojalitet. Det var derfor rådenes gryende sosialisering av kullgruveindustrien, så vel som demokratiseringen av forsvaret og embedsverket ikke ble videreført, men endog forhindret. Winkler er enig i selvkritikken til [[Rudolf Hilferding]] (1877–1941) i september 1933, om at den store feilen som SPD hadde begått, gjorde Hitlers maktovertagelse mulig.<ref name="Winkler1990_14"/>

Winkler modifiserte disse vurderinger i 1990 &ndash; ti år senere, i boken ''Der lange Weg nach Westen''.<ref name="Winkler2002"/> Etter dette har sosialdemokratene i mindre grad blitt betegnet som konkursforvalter av en øvrighetsstat og i større grad har blitt fremstilt som grunnfedrene av et demokrati: «Overgangsregjeringen kunne ikke erstatte hele [den gamle] samfunnsklassen. Hadde den forsøkt på det, ville dermed borgerkrig ha oppstått. Sosialdemokratene anså dette av gode grunner å være det største ondet av alle og de lekte ikke med sikkerheten for å skape et demokrati».<ref name="Winkler2002"/>

Ebert anerkjente dette klarere enn det radikale venstre, deriblant Rosa Luxemburg, som betraktet ''borgerkrig'' som et annet navn på ''klassekamp''.<ref name="Winkler1990_384f"/>