Redigerer Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

== Regjeringen i eksil ==
[[Fil:Ole Friele Backer militæravtalen med Russland.jpg|miniatyr|Nygaardsvold og Lie signerer militæravtale med Sovjetunion i 1944]]
Regjeringen forlot Norge sammen med kongen og kronprinsen 7. juni 1940, ankom Clyde 10. juni og tok deretter sete i [[London]] (Koht ankom 19. juni).<ref name="Riste" /> Frem til april 1942 satt statsrådene [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckel]] og [[Anders Frihagen|Frihagen]] i [[Stockholm]]. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen.<ref>[[#Skodvin|Skodvin s. 85]]</ref> Regjeringen og Kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»<ref>{{Kilde www
| url= http://www.kongehuset.no/c27024/tale/vis.html?tid=29225
| tittel = Mine plikter - «Kongens andre nei»
| utgiver = [[Kongehuset]]
| besøksdato = 22. november 2012
}}</ref> 

Regjeringen i London hadde i begynnelsen knapt 100 norske offiserer, mindre enn 1000 menige og bare en håndfull marinefartøy til rådighet. Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom [[Nortraship]]s administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Regjeringen innledet med hjelp av BBC radiosendinger på norsk. I radiosendingene medvirket kjente personer som [[Hartvig Kiran]] og [[Toralv Øksnevad]], kong Haakons taler og appeller ble også formidlet. Samtidig drev britisk myndigheter i uoffisielt «[[Frihetssenderen]]» som også kringkastet propaganda på norsk. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.<ref name="Skodvin7">Skodvin, Magne (red.) (1984): ''Norge i krig''. Bind 7. Oslo: Aschehoug.</ref>

Nygaardsvold-regjeringen vendte tilbake til Norge 31. mai 1945 og overlot 25. juni makten til [[samlingsregjeringen]], ledet av [[Einar Gerhardsen]]. [[Undersøkelseskommisjonen av 1945]] konkluderte med at «Regjeringen alt i alt til gagn for landet og på en fortjenstfull måte har løst både de oppgaver den hadde satt seg ved proklamasjonen 7. juni 1940 og de senere oppgaver som meldte seg.»<ref name="Skodvin7" />

=== Forholdet til Storbritannia og hjemmefronten ===
[[Fil:King Haakon VII, Prof.Leif Tronstad, Capt. Harald Sandvik and Crown Prince Olav 1944.jpg|thumb|Kongen, kronprinsen, [[Leif Tronstad]] og [[Harald Sandvik]] i Skottland 1944]]
Forholdet mellom den norske regjeringen i eksil, «hjemmefronten» og britiske myndigheter var komplisert. De første agentene ble sendt til Norge høsten 1940. Vinteren 1940-1941 var Forsvarsdepartementets etterretningskontor (FD/E) operativt. FD/E tok seg av samarbeid med [[SIS]], etterretning om forholdene i de okkuperte Norge, og samarbeid med motstandsorganisasjonen som ble bygget opp i det okkuperte Norge. [[Milorg]] ble høsten 1941 formelt godkjent av London-regjeringen og organisert under den militære ledelsen i eksil.<ref name="Skodvin7" />

Ifølge [[Olav Riste]] er det ulike syn på om Norge faktisk var en alliert stat og fra hvilket tidspunkt Norge eventuelt var blant de allierte. Formelt folkerettslig kan det ifølge Riste argumenteres for at Norge ikke var alliert, bare et med-krigførende land.<ref name="Skodvin7" /> General Ruge presiserte i forhandlingsmøte med britiske og franske representanter at allierte styrker som kom til Norge ville settes under hans kommando. General Ruge omtalte 22. april Storbritannia og Frankrike som «våre allierte» (formuleringen ble også brukt av den militære undersøkelseskommisjonen etter krigen). General Steffens ble i mai 1940 beordret som militærattasje til London og Paris med ønske om at han skulle bli medlem av det allierte krigsråd.<ref name="MU46" /> I et brev 10. juli 1940 til regjeringen argumenterte [[Arne Ording]] med flere for at Norge allerede 9. april 1940 i realiteten var alliert med Storbritannia, og at Norge burde stille seg fullt og helt på Storbritannias side i kampen mot Hitler-Tyskland. Koht gikk inn for et krigssamarbeid med Storbritannia, men advarte mot et nærmere politisk samarbeid. Koht poengterte i september 1940 at Norge ikke hadde en allianse eller hjelpe-avtale med Storbritannia. Trygve Lie gikk inn for et langt mer omfattende samarbeid med de vestlige allierte. Den britiske regjeringen var fornøyd med at Koht ble erstattet med Trygve Lie. I en stor kronikk i ''[[The Times]]'' (14. november 1941) tok Lie et oppgjør med nøytralitetspolitikken og redegjorde for en ny «atlanterhavspolitkk».<ref name="Skodvin7" /> 

Regjeringen inngikk en detaljert militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren som langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando. Målet var gjenvinning av norsk selvstendighet gjennom fullstendig frigjøring fra tysk okkupasjon, men norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia.<ref name="Skodvin7" />

Mens Milorg mest tok sikte på å være en beredskapsorganisasjon, ønsket den britiske [[SOE]] en gerilja-organisasjon som blant skulle drive sabotasje mot okkupasjonsmakten. Britene ønsket å bombe industrielle mål i Norge, mens eksilregjeringen var i mot både på grunn av bombenes lave treffsikkerhet og fordi industrien leverte til sivilbefolkningen.<ref name="Skodvin7" />

Den britiske statsministeren Churchill hadde relativt få møter med kong Haakon og Nygaardsvold. Churchill la vekt på Norges strategisk rolle, men ville ikke gi Norge eller andre små allierte medbestemmelse i de alliertes krigsledelse på øverste nivå.<ref name="Skodvin7" />

I 1942 ble det lagt planer og tatt initiativ til forhandlinger om styringen av Norge etter frigjøringen. London-regjeringen mente at Norge var i en spesiell situasjon ved at det ville være et apparat klart til å ta over så snart okkupantene og Quislings regime var avsatt. I 1943 ble eksilregjeringen og Churchills regjering enige om at ved frigjøringen av Norge måtte den allierte øverstkommanderende ha all makt i en militær fase, men overlate styringen til nordmenn så snart det var militært mulig. Norge var det første landet som inngikk en slik avtale for frigjøringen. Tilsvarende frigjøringsavtaler ble inngått med USA og Sovjetunionen.<ref name="Skodvin7" />

=== Ledelse ===
[[Jakob Vik]] ble utnevnt til konsultativ statsråd 22. april, men var da hjemme i Hardanger og ble ikke med til London, og regnes ikke som medlem av regjeringen i eksil.<ref name="Skodvin7" />
Koht gikk av 19. november 1940 og med det gjorde Norge et symbolsk brudd med nøytralitetslinjen.<ref>Eriksen, Knut E.: Norge i det vestlige samfunn. I ''Vekst og velstand'' redigert av Bergh og Pharo, Universitetsforlaget 1981.</ref> Koht ble etterfulgt av [[Trygve Lie]]. Etter press fra «[[Kretsen]]» i Oslo ble finansråd [[Paul Hartmann]] ny finansminister i [[London-regjeringen]] høsten 1941. [[Birger Ljungberg]] ble i oktober 1941 erstattet av [[Oscar Torp]] som forsvarsminister. Torp innledet en betydelig omorganisering av forsvaret i eksil blant annet ved å gjenopprette Forsvarets Overkommando som skulle samordne på tvers av våpengrener. [[Wilhelm Hansteen]] ble utnevnt til generalmajor og forsvarssjef i februar 1942, og [[Bjørn Christophersen]] ble stabssjef, mens den langt eldre general Fleischer senere gikk av og reiste til Canada. Kronprins Olav ble 30. juni 1944 utnevnt til forsvarssjef, med general Hansteen som nestkommanderende.<ref name="Skodvin7" />