Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== England ===
* ''Se hovedartikkel, [[Engelsk renessanseteater]]''

[[Fil:Dr-faustus-B-1616.jpg|thumb|upright|left|Tittelsiden på en senere utgave Marlowes ''[[Doktor Faustus]]'', 1616.]]
[[Fil:Shakespeare.jpg|thumb|[[William Shakespeare]], det fremste navnet i engelsk renessanse.]]
Som nordlige Europa kom renessansen senere, og først etter at [[rosekrigene]] var tilbakelagt og [[Huset Tudor|Tudordynastiet]] var etablert. Dens stil og tanker påvirket landet langsomt, og først under dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth]] på andre halvdel av 1500-tallet kom høydepunktet for engelsk renessanse.

England hadde en allerede sterk tradisjon med morsmålet i litteraturen, noe som gradvis økte da boktrykte bøker ble vanlig på midten av 1500-tallet. I [[elisabethansk tid]] var det en spenstig kultur innenfor både drama og poesi. Diktere som [[Edmund Spenser]] og hans poetiske hoffepos ''[[Faerie Queene]]'' hadde en sterk innflytelse på engelsk litteratur, men ble til sist overskygget av poesien til [[William Shakespeare]], [[Thomas Wyatt]] og andre. Det var typisk at verkene til disse dramatikerne og poetene sirkulerte i [[manusskript]]form for en del tid før de ble publisert. Wyatt regnes som foregangsmannen i engelsk poesi, men hans yngre venn [[Henry Howard, jarl av Surrey]] bidro til at utviklingen ved å forenkle og forbedre [[sonett]]ediktningen. En venn av Spenser var [[Philip Sidney]], en av de unge døde i engelsk kultur, og som la fram en slags poetikk av renessansens [[estetikk]] i kravet om overholdelse av de tre enheter. Han skrev også en [[hyrderoman]] med innlagte dikt.

Den fremste kulturuttrykket var [[engelsk renessanseteater]] som var mest framragende arven fra perioden. [[Drama]] ble satt opp både for hoffet og adelen i private framføringer og offentlige forestillinger for et folkelig publikum. Dette miljøet, understøttet av dronning Elisabeth som var levende teaterinteressert og tilkalte ofte skuespillere, fremmet en rekke framragende dramatikere, Marlowe, Shakespeare og [[Ben Jonson]]. Den første store dramatikeren i England var [[Christopher Marlowe]] (1564 – 1593). Hans tragedie ''[[Tamburlaine]]'' var det første stykke av Marlowe som ble satt opp på en scene i [[London]] i [[1587]], og er en milepæl i tidlig engelsk drama. Et annet stykke, ''[[Doktor Faustus]]'', den første dramatiserte utgaven av legenden om [[Faust]], oppført i [[1589]], og er det mest kontroversielle elisabethanske stykke utenfor Shakespeare. Marlowe kan betegnes både som perfeksjonist og rabulist, estetiker og retoriker, og respekterte ingen av renessansedramaets retningslinjer. Både Tamburlaine og Faustus er urolige, undrende og grensesprengende figur som overgår tragediens tradisjonelle forestillingsverden. Dessverre døde Marlowe allerede 29 år gammel i et vertshusslagsmål, og rakk aldri skrive så mange dramaer som sin langt mer berømte kollega.<ref name="Haarberg234">Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 234</ref>

[[William Shakespeare]] (1564 – 1616) står i en særklasse, både kvantitativt og kvalitativt, både som poet og dramatiker. Hans karriere strakte seg på rundt 25 år. Hans drama kan inndeles i fire undersjangre; [[komedie]]r, [[tragedie]]r, historiske krønikespill, og eventyrspill (romanser). Komediene og krønikespillene dominerte 1590-tallet, og tragediene og eventyrspillene perioden 1600-1616.<ref name="Haarberg234"/> Litteraturhistorisk fremmes gjerne hans såkalte «seks mestertragedier» som i større grad hans øvrige drama tilhører verdenslitteraturens aller fremste verk: [[Julius Cæsar (skuespill)|''Julius Cæsar'']], ''[[Antonius og Kleopatra]]'', ''[[Othello]]'', ''[[Hamlet]]'', ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'' og ''[[Kong Lear]]''. Til tross for deres særegenheter og unike kunstneriske posisjon, står de alle i sine tilknytningspunkter til epokens øvrige europeiske tragediekunst, både i motivvalg og handlingens historisk-geografiske karakter.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 235</ref> Shakespeare behersket komedien like dyktig som tragedien. Han skrev mange dramaer hvor handlingen foregår i Italia, de fleste av disse inspirert etter lesning av italiensk populærlitteratur. Eksempelvis er ''[[Romeo og Juliet]]'' bygd på en italiensk novelle som forfatteren hadde lest i en klossete og moraliserende engelsk oversettelse. Shakespeares behandling av det banale motivet med to unge mennesker fra to familier som er dødsfiender og som blir ofre for uheldige omstendigheter, fokusert til litterær kunst. Den nå berømte balkongscenen er diktet i enkelt og direkte språk hvor Juliet gir «uttrykk for en ren og frimodig fysisk lengsel som feier all falsk blyghet til side» og hvor Shakespeare har «sunget den ufordervede naturens høysang».<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 274</ref>

Filosofer og intellektuelle inkluderte [[Thomas More]] og [[Francis Bacon]]. Alle tudormonarkene var godt utdannet, det samme var mange av aristokratiet, og italiensk hadde betydelig publikum. Engelsk ble benyttet til [[Book of Common Prayer|Den allmenne bønneboken]], første gang utgitt i 1549, og mot slutten av perioden ble den autoriserte utgaven av Bibelen, ''[[King James Version]]'', som fikk evigvarende innflytelse på behandlingen morsmålet som litterært språk.