Redigerer Kulturrevolusjonen (avsnitt)

=== Religionsforfølgelsene etter Lins tid ===
Etter at Lin Biao falt i unåde, skjedde det noen små endringer for religionene. Etter påtrykk fra den [[italia|italienske]] ambassade var en messe for diplomater blitt godtatt i Beijing i 1971, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29</ref> 
[[Fil:D'Holbach.jpg|thumb|right|[[Paul Henri Thiry d'Holbach|Baron d'Holbach]], 1766]]
Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april 1972 ble et antireligiøst verk av den ateistiske 1700-tallsfilosofen [[Paul Henri Thiry d'Holbach|Paul-Henri Holbach]] trykket, en oversettelse av hans ''Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne'' (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai 1973 utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste propagandahistoriene fra 1950-årene om de imperialismens lakeier mordernonnene som angivelig hadde myrdet barnehjemsbarn for å lage medikamenter av deres øyne og andre kroppsdeler, og katolikker ble utkommandert til ''de ti tuseners grav'', det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn».<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 29-30</ref>

Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder [[K. H. Ting]], som hadde vært en av lederne av den nå ''de facto'' nedlagte regimetro protestantiske [[Tre-selv-kirken|Tre-selv-bevegelsen]], ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme.<ref>Alan Hunter & Kim-Kwong Chan: ''Protestantism in Contemporary China'', Cambridge University Press 2004, s. 2</ref>

Mange katolske biskoper og prester som hadde giftet seg, tok nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller for å kunne fortsette å leve ''de facto'' sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene ''pro forma''-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Enkelte av de «patriotiske» biskoper hadde nok hele tiden hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 48-49.</ref>

En biskop i et nordøstlig bispedømme var blitt fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og giftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville stanse eller redusere mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik».<ref>Anthony S.K. Lam: ''The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997'', s. 49.</ref>