Redigerer Henrik Ibsen (avsnitt)

==== ''Gengangere'' ====
{{Utdypende artikkel|Gengangere}}
[[Fil:Sorrente, l'arrivée au Port.jpg|miniatyr|Hotell Tramontano i Sorrento der Ibsen oppholdt seg i 1881 mens han fullførte ''Gengangere''.]]
''[[Gengangere]]'' fra [[1881]] og ble skrevet mens Ibsen oppholdt seg i [[Sorrento]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Sorrento|url=http://snl.no/Sorrento|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-12-07|besøksdato=2021-07-05|språk=nb|fornavn=Åse|etternavn=Thomassen}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.uio.no/link/ffs-old/unimedia/produksjoner/ibsen-i-sor-italia.html|tittel=Ibsen i Sør-Italia – LINK – Senter for læring og utdanning|besøksdato=2021-07-05|fornavn=Besøksadresse Georg Sverdrups|etternavn=hus|språk=no|verk=www.uio.no|arkiv-dato=2021-07-09|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210709185334/https://www.uio.no/link/ffs-old/unimedia/produksjoner/ibsen-i-sor-italia.html|url-status=yes}}</ref> Dramaet rører ved en rekke kontroversielle og forbudte temaer som [[syfilis]], [[incest]], ekteskap som institusjon, barn utenfor ekteskap, sosiale konvensjoner som ødeleggere av frihet og et lykkelig liv, og ikke minst [[eutanasi|aktiv dødshjelp]]. Ibsen anvender en retrospektiv teknikk som på en meget effektiv måte utfordrer ikke bare stykkets karakterer og dets samtid, men også vår egen tid.

Stykket er enda strammere, kortere og med færre personer enn Et Dukkehjem. Hovedrollen, fru Alving, er mer allsidig tegnet enn Nora, og er blitt en av de store drømmerollene for kvinnelige skuespillere. Slutten er kanskje den følelsesmessig sterkeste som Ibsen noen gang skrev.

Gjengangere vakte mye voldsommere debatt enn noen av Ibsens stykker før eller siden. Mens han tidligere hadde angrepet korrupte rikfolk (i Samfunnets Støtter) og undertrykkende ektemenn (i Et Dukkehjem) ble dette stykket oppfattet som et angrep på ''ekteskapet som institusjon''. At personer i stykket sier at det er bedre å leve ugift i kjærlighet enn å forsøke å redde et forgiftet ekteskap, var blant det som i samtida ble oppfattet som ''usedelig''. At «skurken» i stykket er presten Manders, som fremstår som en hykler som nedkaller ulykke over de andre hovedpersonene, ble spesielt fra konservativt, kristelig hold tatt som en krigserklæring.

Stykket ble møtt med svært harde angrep, noe som gjorde at de færreste teatre våget å sette det opp. I Tyskland ble det forbudt, og spilt illegalt på hemmelige steder. I Norge kom det ikke opp før flere år senere, og da var det en omreisende svensk trupp som spilte det, ingen norsk teatersjef turte.

Kanskje aller mest alvorlig for Ibsen var en bokhandlerboikott. Ibsen levde av salget av stykkene sine. Nå organiserte norske bokhandlere tilbakesending av ''Gengangere'' til forleggeren i [[København]]. Ulikt andre stykker av Ibsen, som solgte svært raskt, solgte førsteutgaven ikke ut før på 1890-tallet. Dette var en direkte trussel mot Ibsens økonomiske eksistens, mot at han kunne leve videre som forfatter.

Ibsen oppfattet angrepene på stykket som et forsøk på å ødelegge ham sosialt, nærmest som en kamp på liv og død. Men på litt lengre sikt skulle denne kampen bidra til å øke beundringen for Ibsen enda mer. Blant ungdommen som vokste opp på 1880-tallet fikk Ibsen ry som en uforferdet forkjemper for frihet og sannhet, mot mørkemannsvelde og reaksjon. De gjorde Ibsen til sin store helt. Da denne generasjonen få år etter dominerte det intellektuelle livet, gjorde de også Ibsens posisjon urokkelig.