Redigerer Fascisme (avsnitt)

===Palingenese og modernisme ===
Fascismen legger vekt på både [[palingenese]] og [[modernisme]].<ref name="Blamires168">Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168.</ref> Særlig har fascismens nasjonalisme blitt identifisert som en med palingenetisk karakter.<ref name="Cyprian Blamires 2006. s. 451-453" /> Fascismen fremmer nasjonens regenerering og rensking for [[dekadanse]].<ref name="Blamires168" /> Fascismen godtar former for modernisme som den anser som fremmende for nasjonal foryngelse, avvisende til former for modernisme som anses som antitetisk for nasjonal foryngelse.<ref>Cyprian Blamires. ''World Fascism: A Historical Encyclopedia, Volume 1''. Santa Barbara, California: ABC-CLIO, 2006 s. 168–69.</ref> Fascismen estetiserte moderne teknologi og dens forbindelse med hurtighet, kraft og vold.<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. [[University of Minnesota Press]], 1997. s. 63.</ref> Fascismen beundret fremskrittene i økonomien tidlig på 1900-tallet, særlig [[fordisme]] og [[vitenskapelig arbeidsdeling]].<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. University of Minnesota Press, 1997. s. 65.</ref> Fascistisk modernisme har blitt gjenkjent som noe inspirert eller utviklet fra flere skikkelser — som blant annet [[Filippo Tommaso Marinetti]], [[Ernst Jünger]], [[Gottfried Benn]], [[Louis-Ferdinand Céline]], [[Knut Hamsun]], [[Ezra Pound]], og [[Wyndham Lewis]].<ref>"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 547.</ref>

I Italia var slike modernistinnflytelser eksemplifisert av Marinetti, som argumenterte for et palingenetisk modernistsamfunn som fordømte de liberal-borgerlige verdiene tradisjon og psykologi, samtidig som den promoterte en teknologisk-krigersk religion bestående av en nasjonal fornyelse som vektla militant nasjonalisme.<ref>"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 550.</ref> I Tyskland ble den eksemplifisert av Jünger, som var influert av hans egen observasjon av teknologisk krigføring under første verdenskrig, og hevdet at en nye samfunnsklasse hadde blitt skapt som han beskrev som «kriger-arbeideren».<ref name="jobstwelge">"Fascist Modernism" by Jobst Welge. Astradur Eysteinsson (ed.), Vivian Liska (ed.). ''Modernism, Volumes 1–2''. John Benjamins Publishing, 2007. s. 553.</ref> Jünger vektla som Marinetti teknologiens revolusjonære kapasiteter, og vektla en «organisk konstruksjon» mellom menneske og maskin som en befriende og regenererende kraft som utfordret liberaldemokratiet, tanker om individuell autonomi, borgerlig nihilisme, og dekadanse.<ref name="jobstwelge" /> Han unnfanget et samfunn basert på det totalitære konseptet om «totalmobilisering» av slike disiplinerte kriger-arbeidere.<ref name="jobstwelge" />
<!--===Økonomisk politikk===
Ifølge Bruce Pauley utøvde fascistregjeringer kontroll på privat eiendom, men nasjonaliserte den ikke.<ref name="pauley83"/> Ifølge Patricia Knight gjorde de derimot det, med italienernes fascistregjering i eierskap av den høyeste prosentandelen av industri, kun slått av Sovjetunionen.<ref name="mussolini84"/> Nazistene nasjonaliserte også visse bedrifter.<ref name="guillebaud"/> Faktisk krevde nasjonalsosialistenes 25-punktsprogram av 1920 «nasjonaliseringen av alle bedrifter som har blitt formet til selskaper.»<ref name="heinemann"/> Andre forskere har merket at storkapitalen utviklet stadig nærmere forhold til nazi- og fascistregjeringene mens den ble mer organisert. Forretningsledere støttet regjeringens politiske og militære mål, og i gjengjeld forfulgte regjeringen økonomisk politikk som maksimerte sine forretningsalliertes profitt.<ref name="bloomington"/> Nazi-Tyskland overførte offentlig eierskap og offentlige tjenester til privat sektor, mens andre vestlige kapitaliststater kjempet for å øke statlig eierskap av industrien.<ref name="www"/> I sin bok ''Big Business in the Third Reich'' merker forfatter Arthur Schweitzer seg at «monopolistisk prissamarbeid ble reglen i de fleste industrien, og karteller var ikke lenger begrenset til tung eller storskala-industri ... Karteller og kvasi-karteller (store som små) fastsatte priser, deltok i produksjonsbegrensning, og godtok å dele markedene og klassifisere konsumenter for å realisere en monopolprofitt.<ref name="bloomington85"/>

Fascister forfulgte økonomisk politikk for å styrke statsmakten og spre ideologien, som å konsolidere fagforeninger og underlegge de stats- eller partikontroll.<ref name="pauley86"/> Både  det fascistiske Italia og  nasjonalsosialistiske Tyskland forsøkte å etablere [[autarki]] (økonomisk selvforsyning) gjennom betydelig økonomisk planlegging, men oppnådde ikke målet.<ref name="pauley87"/>

====Nasjonalkorporativisme, statisme og nasjonalsyndikalisme====
Den italienske fascistøkonomien var basert på [[korporativisme]], og også en rekke andre fascistbevegelser støttet korporativismen. I en beskrivelse av fascistisk korporativisme sa [[Oswald Mosley]] fra [[British Union of Fascists|Den britiske fascistunion]] at «det betyr en nasjon organisert som menneskekroppen, med hvert organ som utfører sin individuelle funksjon men arbeidende i harmoni med helheten».<ref name="re208"/> Fascister var ikke fiendtlige til det såkalte «småborgerskapet» eller små foretak, og de lovet disse befolkningsgruppene beskyttelse fra overklassen, storkapital og marxisme.<ref name="gr101"/>

Fascismen la skylden for konflikter mellom de sosiale klassene på kapitalismen og liberale demokratier, slik at kommunistene kunne utnytte motsetningene.<ref name="books.google.com"/>

<!--In Italy, the Fascist period presided over the creation of the largest number of state-owned enterprises in [[Western Europe]], such as the nationalisation of [[petroleum]] companies into a single state enterprise called the Italian General Agency for Petroleum (''Azienda Generale Italiani Petroli'', AGIP).<ref name="publishing88"/> Fascists made populist appeals to the [[middle class]], especially the lower middle class, by promising to protect small businesses and property owners from communism, and by promising an economy based on competition and profit while pledging to oppose big business.<ref name=gr101/>

In 1933, Benito Mussolini declared Italian Fascism's opposition to the "decadent capitalism" that he claimed prevailed in the world at the time, but he did not denounce capitalism entirely. Mussolini claimed that capitalism had degenerated in three stages, starting with dynamic or [[Heroic capitalism (concept in Italian Fascism)|heroic capitalism]] (1830–1870), followed by static capitalism (1870–1914), and reaching its final form of decadent capitalism or "[[Supercapitalism (concept in Italian Fascism)|supercapitalism]]" beginning in 1914.<ref name="fz136"/> Mussolini said that Italian Fascism acknowledged the positive achievements of dynamic and heroic capitalism for its contribution to [[industrialism]] and its technical developments, but that it did not favor supercapitalism, which he claimed was incompatible with Italy's agricultural sector.<ref name=fz136/>

Thus Mussolini claimed that Italy under Fascist rule was not capitalist in the contemporary use of the term, which referred to supercapitalism.<ref name=fz136/> Mussolini denounced supercapitalism for causing the "standardization of humankind" and for causing excessive consumption.<ref name="aesthetics89"/> Mussolini claimed that at the stage of supercapitalism, "a capitalist enterprise, when difficulties arise, throws itself like a dead weight into the state's arms. It is then that state intervention begins and becomes more necessary. It is then that those who once ignored the state now seek it out anxiously."<ref name="establishing"/> He saw Fascism as the next logical step to solve the problems of supercapitalism and claimed that "our path would lead inexorably into [[state capitalism]], which is nothing more nor less than [[state socialism]] turned on its head. In either event, the result is the bureaucratization of the economic activities of the nation."<ref name="mb158-159"/> Mussolini claimed that dynamic or heroic capitalism and the [[bourgeoisie]] could be prevented from degenerating into static capitalism and then supercapitalism if the concept of economic [[individualism]] were abandoned and if state supervision of the economy was introduced.<ref name="salvemini"/> [[Private enterprise]] would control production but it would be supervised by the state.<ref name="Salvemini. s. 134"/> By the late 1930s and the 1940s, Italian Fascism completely denounced capitalism as an obsolete and oppressive system, Mussolini in 1940 at the entry of Italy into World War II, said:
{{quote|''This conflict must not be allowed to cancel out all our achievements of the past eighteen years, nor, more importantly, extinguish the hope of a Third Alternative held out by Fascism to mankind fettered between the pillar of capitalist slavery and the post of Marxist chaos. The proponents of these obsolete doctrines must understand that the Fascist sword has been unsheathed twice before, in Ethiopia and in Spain, with known results.''|Benito Mussolini, 1940.<ref name="mediterranean"/>}}

Italian Fascism presented the economic system of [[corporatism]] as the solution that would preserve private enterprise and property while allowing the state to intervene in the economy when private enterprise failed.<ref name="Salvemini. s. 134"/>

Other fascist regimes were indifferent or hostile to corporatism. The Nazis initially attempted to form a corporatist economic system like that of Fascist Italy, creating the National Socialist Institute for Corporatism in May 1933, which included many major economists who said that corporatism was consistent with National Socialism.<ref name="minneapolis90"/><ref name="routledge91"/> In ''[[Mein Kampf]]'', Hitler spoke enthusiastically about the "National Socialist corporative idea" as one that eventually would "take the place of ruinous class warfare".<ref name="aristotle92"/> The Nazis later came to view corporatism as detrimental to Germany and institutionalizing and legitimizing social differences within the German nation. Instead, the Nazis began to promote economic organization that emphasized the biological unity of the German national community.<ref name="minneapolis93"/>

Hitler continued to refer to corporatism in propaganda, but it was not put into place, even though a number of Nazi officials such as [[Walther Darré]], [[Gottfried Feder]], [[Alfred Rosenburg]], and [[Gregor Strasser]] were in favor of a [[Neo-medievalism|neo-medievalist]] form of corporatism, since corporations had been influential in German history in the [[medieval]] era.<ref name="ideologies"/>

Spanish Falangist leader José Antonio Primo de Rivera did not believe that corporatism was effective and denounced it as a propaganda ploy, saying "this stuff about the corporative state is another piece of windbaggery".<ref name="ideologies94"/>

====Økonomisk planlegnimg====
Fascistene motsatte seg mellomkrigstidens økonomiske politikk, som var preget av [[laissez-faire]] og førte til depresjonen på 20- og 30-tallet. De markedsførte politikken sin som «en tredje vei» mellom kapitalisme og kommunisme.<ref name=pm168/>

Fascists declared their opposition to [[finance capitalism]], [[interest]] charging, and profiteering.<ref name="university95"/> [[Nazism|Nazis]] and other antisemitic fascists considered finance capitalism a "[[Parasitism|parasitic]]" "[[antisemitism|Jewish conspiracy]]".<ref name="socialism"/> Fascist governments introduced [[Incomes policy|price controls]], wage controls and other types of [[Economic interventionism|economic interventionist]] measures.<ref name="Andreski-p64"/>

Fascists thought that private property should be regulated to ensure that "benefit to the community precedes benefit to the individual."<ref name="reconciling"/> Private [[property]] rights were supported but were contingent upon service to the state.<ref name="neofascism"/> For example, "an owner of agricultural land may be compelled to raise wheat instead of sheep and employ more labour than he would find profitable."<ref name="comparative96"/> They promoted the interests of successful small businesses.<ref name="fascist"/> Mussolini wrote approvingly of the notion that profits should not be taken away from those who produced them by their own labour, saying "I do not respect—I even hate—those men that leech a tenth of the riches produced by others".<ref name="mussolini97"/>

According to historian Tibor Ivan Berend, ''[[dirigisme]]'' was an inherent aspect of fascist economies.<ref name="university98"/> The [[Labour Charter of 1927]], promulgated by the [[Grand Council of Fascism]], stated in article 7: "The corporative State considers private initiative, in the field of production, as the most efficient and useful instrument of the Nation", then continued in article 9: "State intervention in economic production may take place only where private initiative is lacking or is insufficient, or when are at stakes the political interest of the State. This intervention may take the form of control, encouragement or direct management."<ref name="corporativo"/> -->

<!--==Ideologisk uredelighet og uprinsipiell opportunisme==
===Uprinsipiell opportunisme===
Noen kritikere av italiensk fascisme har hevdet at mye av ideologien kun var et biprodukt av Mussolinis uprinsipielle opportunisme, og at han endret sine politiske standpunkter kun for å styrke sine egne personlige ambisjoner samtidig som han forkledde dem som noe meningsfullt for befolkningen.<ref name="Gerhard Schreiber 1995. s. 111">[[Gerhard Schreiber]], [[Bernd Stegemann]], [[Detlef Vogel]]. ''Germany and the Second World War: Volume III: The Mediterranean, South-East Europe, and North Africa 1939–1941 (From Italy's Declaration of Non-Belligerence to the Entry of the United States into the War)'' (Oxford University Press, 1995) s. 111.</ref> Richard Washburn Child, den amerikanske ambassadør til Italia, og som arbeidet med Mussolini og ble hans venn og beundrer, forsvarte Mussolinis opportunistiske atferd, og skrev: «opportunist er et bebreidelsesbegrep brukt for å svimerke menn som tilpasser seg til forholdene av egeninteressemessige årsaker. Mussolini, slik jeg har lært ham å kjenne, er en opportunist i den forstand at han mener at selve menneskeheten må tilpasses til forhold i endring i stedet for til fastsatte teorier, uansett hvor mye håp og bønner har blitt brukt på teorier og programmer.»<ref name="Benito Mussolini 1998">Mussolini, Benito, ''My Rise And Fall, Volumes 1–2''. Da Capo Press ed.(Da Capo Press, 1998) s. ix. (Note: Mussolini wrote the second volume about his fall from power as head of government of the Kingdom of Italy in 1943, though he was restored to power in northern Italy by the German military). Sitat 1: «Opportunist is a term of reproach used to brand men who fit themselves to conditions for the reasons of self-interest. Mussolini, as I have learned to know him, is an opportunist in the sense that he believed that mankind itself must be fitted to changing conditions rather than to fixed theories, no matter how many hopes and prayers have been expended on theories and programmes.»; Sitat 2: «The sanctity of an ism is not in the ism; it has no sanctity beyond its power to do, to work, to succeed in practice. It may have succeeded yesterday and fail to-morrow. Failed yesterday and succeed to-morrow. The machine first of all must run!»; Sitat 3: «The sanctity of an ism is not in the ism; it has no sanctity beyond its power to do, to work, to succeed in practice. It may have succeeded yesterday and fail to-morrow. Failed yesterday and succeed to-morrow. The machine first of all must run!»</ref> Child siterte Mussolini: «en -ismes hellighet ligger ikke i -ismen; den har ikke noe hellighet utover sin makt til å gjøre, arbeide, og fungere i praksis. Den kan ha lyktes i går og mislykkes imorgen. Maskinen må først og fremst kjøre!».<ref name="Benito Mussolini 1998"/>

Mussolinis handlinger ved første verdenskrigs utbrudd er blitt kritisert som opportunistiske. Hans plutselige avkall på marxistisk [[Egalitarisme|egalitær]] [[Internasjonalisme (politikk)|internasjonalisme]] til fordel for ikkeegalitær nasjonalisme, og hans omfavnelse av italiensk intervensjon i krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, medførte pengestøtte til Mussolini og fascistpartiet fra utenlandskilder (som våpenfirmaet [[Ansaldo]] og andre firmaer)<ref>Smith, Dennis Mack,''Modern Italy; A Political History''. (Ann Arbor: The University of Michigan Press, 1997) s. 284.</ref> og den britiske sikkerhetstjenesten [[MI5]].<ref name="Guardian2009-10-13">{{Cite news |url=https://www.theguardian.com/world/2009/oct/13/benito-mussolini-recruited-mi5-italy |work=Guardian |location=UK |title=Recruited by MI5: the name's Mussolini. Benito Mussolini&nbsp;– Documents reveal Italian dictator got start in politics in 1917 with help of £100 weekly wage from MI5 |date=13. oktober 2009 |accessdate=14. oktober 2009 |first=Tom |last=Kington}}</ref> Andre har derimot merket at han, til tross for den finansielle støtten han mottok for sin pro-intervensjonistiske holdning, var fri til å skrive hva enn han ønsket i sin avis ''Il Popolo d'Italia'' uten godkjenning fra sine finansielle støttespillere.<ref>O'Brien, Paul, ''Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist'', s. 37.</ref> ''Il Popolo d'Italia'' fikk finansiell støtte fra nasjonalistiske forleggere, industrialister, og den franske regjeringen. Disse ønsket Italias deltagelse i første verdenskrig,<ref>Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 100, Penguin Books 2005</ref> på fransk side.<ref name="Gregor-1979-p-200">Gregor 1979, s.&nbsp;200.</ref>

Mussolinis omvendelse fra marxismen til det som kom til å bli fascismen begynte før første verdenskrig, da Mussolini hadde vokst seg stadig mer pessimistisk angående marxismen og egalitarismen, samtidig som han stadig mer støttet skikkelser som motsatte seg egalitarismen – som [[Friedrich Nietzsche]].<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249">Golomb & Wistrich 2002, s.&nbsp;249.</ref> I 1902 studerte Mussolini [[Georges Sorel]], Nietzsche, og [[Vilfredo Pareto]].<ref name=autogenerated1>Delzel, Charles F., ed. ''Mediterranean Fascism 1919–1945'' (Harper Rowe, 1970) s. 96.</ref> Sorels vektlegging av behovet for en omstyrtelse av liberaldemokratiet og kapitalismen gjennom bruk av vold, [[direkte aksjon]], [[generalstreik]]er og [[Machiavellisme|ny-machiavelliske]] appeller imponerte Mussolini dypt.<ref name="Mediterranean3">Delzel, Charles F., ed. ''Mediterranean Fascism 1919–1945'' (Harper Rowe, 1970) s. 3.</ref> Mussolinis bruk av Nietzsche gjorde han til en meget uortodoks sosialist, grunnet Nietzsches fremming av elitisme og anti-egalitære synspunkter.<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249"/> Før første verdenskrig tydet Mussolinis skriverier over tid på at han forlot marxismen og egalitarismen, til fordel for Nietzsches konsept om ''übermensch'' og anti-egalitarisme.<ref name="Golomb-Wistrich-2002-p-249"/> I 1908 forfattet Mussolini et kort essay kalt «Styrkens filosofi» inspirert av sin nietzscheanske innflytelse, hvori Mussolini åpent skriver kjærlig om en forestående, europeisk krigs konsekvenser for både religion og nihilisme: «en ny form for fri ånd vil komme, styrket av krigen, ... en ånd utstyrt med en form for enestående perversitet, ... en ny fri ånd vil triumfere over Gud og over Intet.»<ref name="Gigliola Gori 2004. s. 14"/> -->

<!--===Ideologisk uærlighet===
Den italienske fascismen har også blitt kritisert for å være ideologisk uærlig.
-->
<!--Viktige eksempler på ideologisk uærlighet har blitt identifisert i den italienske fascismens forandrende forhold til den tyske nazismen.<ref name="Aaron Gillette 2001. s. 17">Aaron Gillette. ''Racial Theories in Fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2001. s. 17.</ref><ref name="John Pollard 1998. s. 129">John Pollard. The Fascist Experience in Italy. Routledge, 1998. s. 129.</ref> <!-- Fascist-Italias offisielle utenrikspolitikk var kjent for å ofte benytte retoriske ideologiske hyperboler for å berettige sine handlinger, selv om landet under Dino Grandis tid som utenriksminister deltok i [[realpolitikk]] fritt for slike fascistiske hyperboler.<ref>H. James Burgwyn. ''Italian Foreign Policy in the Interwar Period, 1918–1940''. Greenwood Publishing Group, 1997. s. 58.</ref> --> <!--Den italienske fascismens forhold til tysk nazisme fluktuerte fra støtte i tiden mellom slutten av 1920-årene og 1934, da den feiret Hitlers maktovertakelse og møtet med Hitler i 1934, til motstand fra 1934–1936 grunnet drapet på Italias alliert i [[Østerrike]], [[Engelbert Dollfuss]], av østerrikske nazister; og tilbake til støtte igjen etter 1936, da Tyskland var den eneste stormakten som ikke fordømte Italias invasjon og okkupasjon av [[Etiopia]].

Etter fiendskap brøt ut mellom [[Nazi-Tyskland]] og [[Kongedømmet Italia]] på grunn av likvideringen av den østerrikske kansleren Dollfuss i 1934 fordømte og hånet Mussolini og de italienske fascistene nazismens raseteorier, særlig gjennom å fordømme deres [[Den nordiske rase|nordisme]] og i stedet promotere ''mediterranismo''.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Mussolini selv besvarte nordistenes påstand om at Italia var delt i nordiske og middelhavske «raseområder» grunnet de germanske invasjonene av Nord-Italia. Han hevdet at selv om germanske stammer som [[langobardene]] fikk kontroll på Italia etter Romerrikets fall så ankom de i små antall (rundt 8000) og at de raskt ble assimilert til romersk kultur, og at de snakket [[Vulgærlatin|latin]] innen femti år.<ref>Aaron Gillette. ''Racial Theories in Fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2001. s. 93.</ref> Italiensk fascisme var påvirket av de italienske nasjonalistenes tradisjon med å hånlig se ned på nordistenes påstander, og hentet stolthet fra å sammenligne alderen og sofistikasjonen til oldtidens Romerriket, samt den klassiske gjenfødelsen i [[Renessansen]], med de nordiske samfunn, som italienske nasjonalister beskrev som «nykommere» til sivilisasjonen i forhold.<ref name="Aaron Gillette 2001. s. 17"/> Ved fiendskapets høydepunkt over rasespørsmålet hevdet Mussolini at tyskerne selv ikke var en ren «rase», og merket seg ironisk at naziteorien om tysk raseoverlegenhet var basert på teorier av ikketyske utlendinger, som franskmannen [[Arthur de Gobineau]].<ref>Gillette, Aaron. ''Racial theories in fascist Italy''. London, England; New York, New York: Routledge, 2002. s. 45.</ref> Etter spenningen i forholdet mellom Tyskland og Italia avtok sent i 1930-årene forsøkte italiensk fascisme å harmonisere sin ideologi med den tyske nazismen, og kombinerte nordistiske og middelhavske raseteorier, og hevdet at italienerne var medlemmer av den «ariske rase» bestående av en nordisk-middelhavsk suptype.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/>

Etter at Italia innførte antisemittisk lovverk erklærte Mussolini i 1938 at italiensk fascisme alltid hadde vært antisemittisk.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Italiensk fascisme støttet derimot ikke antisemittisme før sent i 1930-årene, når Mussolini hadde fryktet å fremmedgjøre det jødehatende Tyskland, hvis innflytelse og makt i Europa var i vekst. Før denne perioden hadde jødiske italienere vært høytstående fascistiske embetsmenn, inkludert Margherita Sarfatti, som også var Mussolinis elskerinne.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> I tillegg var, stikk is strid med Mussolinis påstand i 1938, kun et fåtall italienske fascister sterkt antisemittiske (som Roberto Farinacci og Giuseppe Preziosi), mens andre, som [[Italo Balbo]] (fra [[Ferrara]] som hadde et av Italias største jødiske samfunn), viste avsky mot de antisemittiske lovene og motsatte seg dem.<ref name="John Pollard 1998. s. 129"/> Fascismeforskeren Mark Neocleous påpeker at selv om italiensk fascisme ikke hadde en tydelig hengivelse til antisemittisme så hadde det kommet sporadiske antisemittiske uttalelser før 1938, som da Mussolini i 1919 erklærte at jødiske bankmenn i London og New York var «rasemessig» knyttet til de russiske bolsjevikene, og at åtte prosent av de russiske bolsjevikene var jøder.<ref>Mark Neocleous. ''Fascism''. Open University Press, 1997. s. 35–36.</ref>
-->