Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== Napoleonskrigene ==
{{Utdypende artikkel|Englandskrigene|Forbundet av bevæpnet nøytralitet|Kanonbåtkrigen|Krigen med Sverige 1808-1809}}
Da utenriksminister [[Andreas Peter Bernstorff|A.P. Bernstorff]] døde i [[1797]], satte kronprins Frederik for alvor sin politiske vilje igjennom i alle spørsmål. Det betydde at den [[nederland]]sk fødte storkjøpmannen [[Frédéric de Coninck]] året etter, via finansminister [[Ernst Heinrich von Schimmelmann]], fikk innvilget en [[konvoi|flåtekonvoi]] for førti handelsskip, på tross av protester fra den nye utenriksministeren [[Christian Bernstorff]]. Konvoien var på vei fra [[Nederlandsk Østindia]] til København og hovedsakelig lastet med franske og nederlandske varer. På denne måten var den danske nøytraliteten blitt væpnet og Danmark var ikke mer forsiktig i sine signaler overfor andre land, men sto fast på det nøytrale flaggets ukrenkelighet.

Flere tilsvarende konvoier ble seilte i det følgende året og sjefene for dem fikk ordre om uansett en eventuell overmakt, å sette seg til motverge, hvis fremmede flåteenheter forsøkte å undersøke papirer og last på skip under dansk flagg. Det var et høyt spill, for alle visste at mange skip kun rent proforma seilte under dansk flagg. Det viste seg imidlertid at denne politikken lyktes riktig godt i de første årene og Storbritannia holdt seg til å fremsette diplomatiske protester. I desember 1799 ble en britisk matros drept da britiske orlogsfartøy forsøkte å utføre en visitasjon ved [[Gibraltar]]. Da det imidlertid i 1800 så ut til at Russland ville stille seg i spissen for et nytt [[Forbundet av bevæpnet nøytralitet|væpnet nøytralitetsforbund]], reagerte Storbritannia.<ref name="Lindberg89">{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=8–9.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=202.}}</ref>

Sommeren 1800 oppbrakte en britisk eskadre ved [[Oostende]] en dansk konvoi som ble eskortert av fregatten «Freya». I overensstemmelse med sine ordre nektet fregattkapteinen å la engelskmennene visitere skipene og det brøt ut kamp. «Freya» var underlegen med sine 40 [[kanon]]er mot engelskmennenes 130 og etter en times kamp måtte man heise det hvite flagget.<ref>{{Harvnb|Feldbæk|2001|s=33–34.}}</ref> Det fikk Danmark til å be tsaren om å aktivisere det væpnede nøytralitetsforbundet. I august ankret en britisk flåte opp ved København og under trussel om bombing av hovedstaden ble det innledet forhandlinger, hvor Christian Bernstorff lovet å innstille konvoiseilasen midlertidig mens de to regjeringene fant  felles regler om hvor og hvordan konvoiene kunne benyttes. Danmark ga ikke formelt avkall på retten til å benytte konvoier. Måneden etter kom en russisk kurer til Danmark med en formell invitasjon til å delta i det væpnete nøytralitetsforbundet, og i desember 1800 ble forbundet dannet med Danmark, Sverige, Russland og Preussen som medlemmer.

Dette forbundet utviklet seg i en uheldig retning året etter. Som leder av nøytralitetsforbundet inngikk den russiske tsaren en allianse med Frankrike og de to stormaktene tvang gjennom at alle europeiske havner skulle stenges for Storbritannia. På bakgrunn av dette forlangte Storbritannia at Danmark øyeblikkelig trådte ut av forbundet. Men hvis man etterkom det kravet ville man indirekte bli alliert med Storbritannia, og Russland og Frankrike ville med stor sannsynlighet tvinge en eller flere av sine allierte til å erobre Danmark. Sverige hadde interessa av Norge og hvis Preussen samtidig kunne erobre den jyske halvøya, ville man stenge Storbritannias adgang til Østersjøen. Danmark valgte derfor det minste av to onder og avslo alle britiske forhandlingsforslag. Det resulterte i at Storbritannia [[12. mars]] [[1801]] sendte en flåte under ledelse av admiral [[Hyde Parker (1739-1807)|Hyde Parker]] og hans underordnede [[Horatio Nelson]] mot Danmark med henblikk på å tvinge Danmark ut av nøytralitetsforbundet.<ref name="Lindberg89" />

=== Slaget på Reden ===
{{Utdypende artikkel|Angrepet på Københavns red}}
Danmark var dårlig forberedt på den britiske flåtens ankomst. Mesteparten av den danske flåten var ikke seildyktig ettersom de fleste skipene ikke var taklet til etter vinteren. Resten av fartøyene lå i flåtens leie uten stenger, ror, tauverk eller seil. [[Takkelasje]]n lå som alltid beskyttet i [[Flådestation Holmen|Holmens]] magasiner. En tiltakling ville ta 6 uker og så lang tid hadde man ikke. Derfor benyttet man de få tiltakkede skipene man hadde til å beskytte innseilingen til København ved å legge dem i Kronløbet.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=12.}}</ref>

Det egentlige forsvar ble en linje av utrangerte linjeskip som ble slept ut av havnen og svinebundet med fire ankre i en buet linje fra Trekroner til [[Amager]]. Små fartøyer og prammer med kanoner ble plassert imellom disse. Kommandoen over enhetene ble gitt til kommandør [[Olfert Fischer (1747–1829)|Olfert Fischer]], som holdt til på [[Dannebrog (linjeskip)|«Dannebrog»]], som lå omtrent i midten av linjen. Ettersom det manglet mannskap til å bemanne alle skipene, tilbød man folk 15 riksdaler i hånden, en hurtig øvelse i hvordan man betjente en kanon og beskjed om å kjempe tappert for konge og fedreland.

[[Fil:02041801-neumann.jpg|mini|300px|Linjeskipene «Kronborg» og «Dannebrog» i kamp]]

Den britiske flåten kunne passere [[Kronborg slott|Kronborg]] [[30. mars]], men holdt seg tett opp fra den svenske kysten. Av frykt for krav om fritakelse av [[Øresundstollen|øresundstoll]] hadde kronprinsen frabedt seg svensk hjelp i kampen. Derfor anrettet kampen mellom Kronborg festning og den britiske flåten ikke større skade på noen av sidene. Ved middagstid samme dag kunne flåten derfor ankre opp ved Taarbæk rev. Parkers plan var å angripe kongedybslinjen sydfra med halvparten av flåten, mens to av flåtens [[brannskip]] skulle angripe blokkskipene i Kronløbet. Angrepet skulle så avsluttes med en storm på Trekroner. De neste dagene gikk med til forberedelser, bl.a. lodding av farvannets dybder og rekognosering. De britiske skipene seilte sydover forbi København, da man herfra bedre kunne unngå de danske landbatterier, [[Flådestation Holmen#Sixtus og Rigets flag|Sixtus]], [[Flådestation Holmen#Batteriet Quintus|Quintus]] og Trekroner.<ref>{{Harvnb|Feldbæk|2001|s=98–133.}}</ref>

Den britiske flåtestyrken angrep 2. april 1801, men etter fire timers intens kamp var slaget ikke kommet nærmere en avgjørelse. De resterende britiske skipene lå forankret ved stevnen kun 200 meter fra den danske forsvarslinjen, som inkluderte både skip og det tilsynelatende uovervinnelige [[Trekroner fort]].

Under disse kampene signalerte Parker til Nelson at han skulle trekke flåten tilbake, men Nelson var fast bestemt på å seire og ignorerte signalet. Det var ved denne anledning at Nelson etter sigende satte kikkerten for det blinde øyet og sa at han ikke kunne se signalet. Kritikere har senere forsvart Parker og hevdet at Parker aldri ga ordre til retrett, men i virkeligheten bare ga Nelson tillatelse til å trekke flåten ut av kampen dersom han mente at det dansk-norske forsvaret var en for stor munnfull.

Men samtidig sendte Nelson kurerer avsted med et hvitt flagg som ikke kunne unngås å sees av kronprins Frederik, som overvar slaget fra [[Kastellet (København)|Citadellets]] voller. Kurerene avleverte en beskjed hvor Nelson truet med å brenne ned alle tilfangetatte batterier, [[Pram|stykkprammer]] og blokkskip uten å være i stand til «at redde de tapre danske sjæle, der forsvarede dem». Beskjeden ankom på et tidspunkt hvor en rekke danske skip allerede hadde måttet se seg slått og de var ikke kampdyktige. Da kronprinsen leste brevet, aksepterte han straks en våpenhvile – uten å konsultere de dansk-norske kommandørene Olfert Fischer og [[Steen Andersen Bille (1751–1833)|Steen Bille]].<ref>{{Harvnb|Feldbæk|2001|s=150–157 og 212–225.}}</ref>

=== Etterspill ===
På det tidspunkt den britiske flåten var på vei mot Danmark endret den politiske situasjonen seg dramatisk. Den 21. mars hadde Storbritannia innledet fredsforhandlinger med Frankrike. Likeledes var det den 24. mars blitt sendt ut en kurer fra utenriksministeriet med viktige depesjer som skulle bane veien for en politisk forståelse med Russland. Hva britene ikke visste var at [[Paul I av Russland|tsaren]] var blitt myrdet dagen før og at hans sønn, [[Aleksander I av Russland|Alexander]], hadde overtatt makten.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=203.}}</ref> Han ønsket å komme til en politisk forståelse med Storbritannia og hadde den 25. mars også avsendt en kurer.

Hverken den britiske østersjøflåten eller den danske regjering kjente til disse planen. Derfor ble slaget på Reden utkjempet selv om det hadde mistet sin politiske betydning: Danmark kjempet fordi man fryktet den russiske tsaren mer enn britene, men på det tidspunktet slaget ble utkjempet, var han død og meldingen om det nådde først Danmark 8. april. Etter våpenhvilen 9. april kunne man gå i gang med å innordne seg etter den nye politiske situasjonen. Med tsar Pauls død falt det væpnede nøytralitetsforbundet fra hverandre og Danmark ble redusert til en maktesløs tilskuer, mens stormaktene nyordnet Europa etter 8 års krig. Den svenske kongen valgte å betrakte våpenhvilen som et forræderi mot nøytralitetsforbundet og utnyttet det til å svekke Danmarks posisjon i [[St. Petersburg]]. Samtidig hadde Sverige planer om et angrep på først Norge og senere København, så man kunne utnytte Danmarks svake stilling etter våpenhvilen.

Planene måtte imidlertid oppgis på grunn av manglende støtte fra stormaktene. Preussen, som Danmark hadde vært med på å presse inn i nøytralitetsforbundet, forlot det i samme øyeblikk som meddelelsen om tronskiftet nådde Berlin. Samtidig forlangte Preussen at Danmark øyeblikkelig forlot [[Hamburg]], mens Danmark maktesløst måtte se Preussen opprettholde sin besettelse av [[Braunschweig-Lüneburg|Hannover]] og [[Hertugdømmet Lauenburg|Lauenburg]]. Danmarks utenrikspolitikk baserte seg avgjørende på forholdet til Russland og i København studerte man derfor omhyggelig informasjonene fra St. Petersburg: Danmark lot tsaren vite at han kunne forhandle på nøytralitetsforbundets vegne. Tsaren forhandlet seg imidlertid på egen hånd til en avtale med Storbritannia og ga avkall på de tre nøytralitetsprinsippene som utgjorde en trussel mot britene. Prinsippene var de nøytrales rett til:

* å seile med krigskontrabande.
* å transportere de krigsførendes gods
* å avvise visitasjon av konvoier

Da de den [[17. juni]] ble presentert for Sverige og Danmark med krav om øyeblikkelig aksept, ga den svenske kongen sin aksept da han av hensyn til anneksjonsplanene overfor Norge hadde bruk for et godt forhold til Russland. Danmark kunne derimot ikke akseptere et så ydmykende nederlag for sin offensive nøytralitetspolitikk og forsøkte seg med forhandlinger direkte med lord Hawkesbury. Christian Bernstorff hadde reist til London i slutten av mai for å forhandle om tilbakelevering av de oppbrakte danske skipene samt de besatte danske kolonier. Under sitt opphold fikk han fra kronprinsen meddelelsen om den russiske avtalen og ble instruert om å oppnå bedre betingelser gjennom forhandlinger med den engelske utenriksministeren.

Spesielt prinsippet om nøytrale konvoiers ukrenkelighet fant kronprinsen det vanskelig å oppgi. Planen mislyktes totalt. Den britiske utenriksministeren hadde nemlig skaffet seg adgang til korrespondansen mellom Bernstorff og København. Og han hadde koden. Derfor visste han at Danmark ikke hadde noe å tilby til gjengjeld og heller ikke noe å true med. Storbritannia hadde i hundre år kjempet mot de nøytrale lands rettigheter og konvensjonen med Russland ga nå landet nesten alle de rettigheter det hadde prøvd å oppnå.

Mens man hadde forsøkt forhandlinger, hadde den russiske utsendingen presset den danske regjering for et svar. Derfor kunne depesjeskonnerten «Ørnen» seile den [[26. september]] med instruks til grev Danneskjold-Løvendal om betingelsesløst å tiltre den britisk-russiske nøytralitetskonvensjonen. Den danske tiltredelsen skjedde under tsarkroningens høytideligheter og ball. I fyrst Kurakins palass måtte den danske utsendingen sette sitt navn under tiltredelsesdokumentet 10. oktober og dermed en ende på kronprins Frederiks offensive nøytralitetspolitikk.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=203–204.}}</ref>

=== Intermesso ===
Med endringene i nøytraliteten kunne Danmark fortsette sin handel, men Storbritannia og Frankrike gjenopptok krigen i mai 1803. Etter at Frankrike vant et avgjørende slag over Østerrike og Russland [[Slaget ved Austerlitz|ved Austerlitz]] 2. desember 1805, behersket Napoleon størstedelen av Sentral-Europa. Frankrike oppfordret Danmark til å innlemme Holstein i det nyopprettede [[Rhinforbundet]], som besto av en lang rekke tyske stater som tidligere hadde hørt til det nå oppløste [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske rike]]. Den danske regjeringen gjorde det, ikke på grunn av den franske oppfordringen, men mer for å unngå å bli dratt inn i det nordtyske forbund som Preussen var i ferd med å samle under seg til forsvarskampen mot Frankrike.

På grunn av de franske styrkene som nærmet seg landets grenser, besluttet Danmark å stille en hærkontingent i Holstein for å signalisere at Danmark ikke ville dras inn i noen av de nordtyske krigshandlingene. Fra oktober 1805 tok kronprinsen og utenriksministeren fast opphold i [[Kiel]] og statsrådsstyret var dermed reelt oppløst. I de kommende år ble alle beslutninger tatt av kronprinsen, enten alene eller i samråd især med utenriksministeren. Etter Frankrikes seier over Preussen høsten [[1806]] erklærte Napoleon [[21. november]] samme år [[kontinentalblokaden]] mot Storbritannia, som 7. januar året etter svarte med en erklæring som forbød nøytral skipsfart på Frankrike, franske allierte og havner, som britene ikke hadde adgang til.

Det var et hardt slag for den danske nøytralitetsutnyttelsen og antallet konflikter med Storbritannia over oppbrakte danske skip steg kraftig. Etter at Frankrike hadde slått de siste rester av den prøyssiske hær og deretter slått den russiske hær på flukt på høstparten 1807, inngikk Russland og Frankrike [[freden i Tilsit]] [[7. juli]] [[1807]]. Her gikk Russland med på å slutte seg til kontinentalblokaden og i en hemmelig bestemmelse ble det avtalt at de øvrige nøytrale europeiske landene skulle tvinges til det samme. Da det ble kjent, besluttet Storbritannia seg for å stille Danmark et ultimatum: Danmark skulle enten slutte seg til den britiske alliansen eller utlevere flåten som pant på landets fortsatte nøytralitet.

Bakgrunnen for dette ultimatum var dels mistro til at Danmark ville eller kunne forsvare seg mot den fransk-russiske alliansen, dels franske rykter om at Frankrike ville innlemme den danske flåten i sin egen. For Danmark var disse kravene uspiselige: hvis man allierte seg med Storbritannia ville landet bli angrepet av Frankrike og Sverige og britenes mulighet for å forsvare Danmark var urealistisk.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=204–205.}}</ref>

=== Bombardement av København ===
{{Utdypende artikkel|Slaget om København (1807)}}
[[Fil:Gråbrødre Torv efter bombardementet 1807.jpg|mini|300px|[[Gråbrødretorv]] etter bombardementet]]
Uten noen formell krigserklæring landsatte britene en større styrke på Sjælland ved Vedbæk den 16. august 1807. Da den danske hovedstyrken befant seg i Holstein sammen med kongen og kronprinsen, måtte den nyutnevnte kommandanten [[Ernst Peymann]] kjempe med overveiende utrente landevernssoldater.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=94–95.}}</ref> Etter en britisk beleiring av København kom det til kamper syd for hovedstaden. En større dansk landevernshær ble slått i [[slaget ved Køge]] den 29. august.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=110–111.}}</ref>

Da ethvert forsøk på å slå de britiske landstyrker mislyktes og da flåten stadig var i opplag for ikke å utfordre Storbritannia, gjorde danskene seg klar til et britisk stormangrep. Det kom aldri, men i stedet ble København i nettene mellom [[2. september|2.]] og [[6. september]] utsatt for et bombardement som i stor grad rammet sivilbefolkningen. 1&nbsp;600 innbyggere ble drept og like så mange såret. Etter den siste nattens bombardementer ga Peymann opp og overga betingelsesløst byen til britene, noe han senere ble dømt til døden for.

Britene overtok nå alle danske skip som lot seg klargjøre, mens de ødela resten og alt verktøy og andre ting av verdi på marinebasen [[Flådestation Holmen|Holmen]]. Et tilbud om en britisk-dansk allianse ble avvist da Frankrike allerede hadde stilt ultimatum om enten å slutte seg til kontinentalblokaden eller belage seg på krig. Det britiske overfallet på Sjælland dyttet Danmark i armene på Napoleon, som 31. oktober samme år kunne underskrive en fransk-dansk allianse i [[Fontainebleau slott]]. Danmark var nå offisielt i krig med Storbritannia, og alle danske kolonier ble heretter besatt.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=206.}}</ref>

=== Alliert med Frankrike ===
{{utdypende artikkel|Kanonbåtkrigen|Krigen med Sverige 1808-1809}}
Resten av krigen kunne Danmark kun hevde seg i de danske farvannene ved hjelp av små, effektive kanonbåter. Med dem lyktes det å erobre mindre britiske fartøyer i de danske farvann i den såkalte kanonbåtkrigen.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=140–145.}}</ref>

I motsetning til Danmark hadde Sverige sluttet seg til Storbritannia og mistet [[Finland]] og [[Ålandsøyene]] til Russland etter [[finskekrigen]].<ref>Hobson 2015, s. 68</ref> Danmark ble tvunget til å gå inn i krigen mot Sverige for å få landet til å tiltre kontinentalblokaden. Et spansk-fransk hjelpekorps under ledelse av [[Jean Baptiste Bernadotte]] (senere kong Karl XIV Johan av Sverige) ble sendt til Danmark med henblikk på en felles landgang i [[Skåne]]. Troppene rakk imidlertid aldri lenger enn til [[Kolding]], hvor de var skyld i brannen på [[Koldinghus]] hvor de var innkvartert. Her hørte de spanske troppene om opprøret mot Frankrike i sitt hjemland og de gjorde heretter mytteri. [[13. mars]] [[1808]] døde Christian VII og Frederik VI var nå ikke bare konge i gagnet, men også i navnet. Dette merket man raskt da det ble pålagt alle kollegier å innhente Frederik VIs avgjørelse i alle saker og statsrådsmøtene ble avlyst inntil 1813.

[[Fil:Kanonbåde 1808.jpg|mini|300px|Briggen HMS «Turbulent» tas av danske kanonbåter den 9. juni 1808]]

For å holde det følsomme forholdet til utlandet i ro og unngå konflikter på grunn av rykter i danske aviser, innførte kongen i 1810 stramme retningslinjer for pressen. Heretter skulle aviser søke om privilegium for å kunne bringe utenlandske nyheter og det ble fratatt dersom avisene allikevel trykte usikre rykter. Fire år senere ble det utvidet til forhåndssensur: politimesteren skulle ha tilsendt alle trykksaker først og han kunne så beslaglegge dem om han fant dem i strid med bestemmelsene av 1799 eller 1810. Sensuren besto inntil [[1848]].

I 1812 brøt den fransk-russiske alliansen sammen og Sverige og Russland ble allierte. Etter Napoleons mislykkede [[Napoleons felttog i Russland 1812|invasjon av Russland]], sluttet Storbritannia seg til denne alliansen. Russland hadde lovet Sverige at det etter krigen ville støtte at Norge ble overgitt til Sverige som kompensasjon for tapet av Finland.<ref name=":1">Hobson 2015, s. 69</ref> Etter at Russland hadde tvunget de franske arméer på tilbaketog vinteren 1812, prøvde Russland å få Danmark til å slutte seg til den anti-franske alliansen, men da russerne opprettholdt kravet om frivillig avståelse av Norge, avviste Frederik VI tilbudet. Under våpenstillstanden sommeren [[1813]] sluttet Danmark seg igjen til Frankrike som en siste mulighet for å holde [[Danmark-Norge]] samlet.

Den 11. august 1813 begynte krigen og nå sto Danmark alene sammen med Frankrike. Etter Napoleons nederlag ved Leipzig i oktober kunne de svensk-russiske troppene med den svenske kronprins [[Karl III Johan|Karl Johan]] (tidligere Jean Baptiste Bernadotte) vende seg mot Danmark. Det ble utkjempet noen små avvergelsesslag og 6. januar 1814 falt Glückstadt og de siste danske styrkene ble innesluttet i Rendsburg. Fredsforhandlinger ble innledet og 14. januar ble [[Kielfreden|freden i Kiel]] underskrevet: Avståelsen av Norge til den svenske kongen og hans etterkommere. Danmark fikk imidlertid beholde [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]]. Etter tapet av Norge i 1814 var det om lag 40 % tysktalende innenfor Danmarks grenser.<ref name=":1" /> På høstparten ble [[Wienerkongressen]] innledet. Her skulle freden i Europa gjenopprettes etter nesten 20 år med krig. Den danske kongen deltok i dette møtet sammen med alle Europas overhoder.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=218–219.}}</ref>

=== Statsbankerotten ===
{{Utdypende artikkel|Statsbankerotten (1813)}}
Krigsårene [[1807]]–[[1813]] ble preget av stor [[inflasjon]]. Mens lønningene steg flere hundre prosent, steg kornprisene enda mer. Det var ikke billig å opprettholde en hærkontingent i Holstein og selv om regjeringen i 1810 innførte en progressiv inntektsskatt for å dekke underskuddet, innførte den ikke det administrative apparatet som krevdes for å kunne få det nye systemet til å fungere. I stedet dekket regjeringen underskuddet ved å trykke flere pengesedler. I perioden 1806–1813 steg den samlede seddelmengdes pålydende verdi til det seksdobbelte, mens sedlenes reelle verdi samtidig falt betydelig mer. Staten var i og for seg gått bankerott.

Man forsøkte å forhindre situasjonen i å løpe løpsk ved ''forordningen af 5. januar 1813 om forandring af pengevæsenet''. I den ble det bestemt at en nyopprettet riksbank skulle avløse [[Kurantbanken|de tidligere bankene]] og begynne å trykke nye riksbankdalersedler. Det innebar at småsparere, folk som hadde sine penger bundet i statsobligasjoner eller lå inne med større seddelbeholdninger, med ett ble fattigere. Det gikk nemlig ca. ti av de gamle kurantdalerne på én ny riksbankdaler. På lengre sikt kunne de nye pengene kun komme i [[pari]] ved en stadig inndraging av sedler. Som om det ikke var nok ble all fast eiendom i landet pålagt en førsteprioritet på 6 % kalt bankheftelsen, som enten kunne innbetales direkte eller forrentes med 6½ % årlig, men en betingelse var at betalingen ble gjort i sølv.

Da det ikke var sølv å oppdrive, foregikk betalingen i stedet for i sedler til dagens kurs. Reformen hadde imidlertid ikke den ønskede virkning og snart hadde befolkningen like så lite tillit til de nye pengene som den hadde til de gamle. I september 1813 var en riksbankdalers verdi falt til under en tiendedel. En rentebetaling for bankheftelsen på for eksempel ti sølvdaler var hermed blitt til 100 riksbankdaler eller 600 kurantdaler. Pengesystemet var i ferd med å bli satt ut av kraft gjennom privat utstedte betalingsmidler og situasjonen ble først bedre etter krigen.<ref>{{Harvnb|Lindeberg|1974|s=206–207.}}</ref><ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=207–208.}}</ref>