Redigerer Ukraina (avsnitt)

====Ukraina i internasjonal politikk====
[[Fil:Msc 2007-Saturday, 09.00 - 11.00 Uhr-Wildgrube042 Putin.jpg|thumb|[[Vladimir Putin]], Russlands president, under [[Den internasjonale sikkerhetskonferanse|sikkerhetskonferansen i München]], februar 2007, der han i sin tale advarte USA og NATO-landene mot innringing av Russland ved at stadig flere land ble tatt opp som medlemmer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cato.org/commentary/did-putins-2007-munich-speech-predict-ukraine-crisis|tittel=Did Putin’s 2007 Munich Speech Predict the Ukraine Crisis?|besøksdato=2022-02-25|forfattere=Ted Carpenter|dato=24. januar 2022|verk=www.cato.org|sitat=indications that Russian leaders are alarmed and angry at NATO’s growing encroachment on Russia’s security zone have been building for years. Indeed, Boris Yeltsin complained about the first stage of NATO expansion that brought Poland, the Czech Republic, and Hungary into the alliance in 1998.}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://thehill.com/opinion/international/593857-fifteen-years-after-munich-putin-is-driven-by-the-same-fears|tittel=Fifteen years after Munich, Putin is driven by the same fears|besøksdato=2022-02-25|dato=2022-02-12|fornavn=Deborah|etternavn=Todd|språk=en|verk=TheHill|sitat=One of the most remembered elements of Putin’s 2007 speech is his condemnation of the policy of NATO’s eastward expansion, toward which he and his government had previously oscillated between hostility and tolerance. Putin questioned whether NATO’s expansion was targeted at Russia and if the West sought to box in the nation.}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Opinion {{!}} Putin warned the West 15 years ago. Now, in Ukraine, he’s poised to wage war.|url=https://www.washingtonpost.com/opinions/2022/02/20/putin-ukraine-nato-2007-munich-conference/|avis=Washington Post|besøksdato=2022-02-25|issn=0190-8286|språk=en-US|etternavn=David Ignatius|dato=20. februar 2022|sitat=“NATO has put its front-line forces on our borders,” Putin complained, bemoaning the alliance’s eastward expansion. Citing what he claimed were Western promises not to move east of Germany, he said, with bitter sarcasm: “We have the right to ask: Against whom is this expansion intended?” I watched Putin’s speech that day and have to admit: It didn’t make much of an impression. Sen. Lindsey O. Graham (R-S.C.) criticized it as a return of Cold War rhetoric, but America was fighting two hot wars then, in Iraq and Afghanistan, and Putin’s Russia seemed too feeble to worry about.}}</ref>]]
[[USA]]s politikk gikk fra midten av 1990-årene ut på å hindre russisk dominans over Ukraina,<ref name="FFI">{{ Kilde bok | forfatter = Rekkedal, Nils Marius | utgivelsesår = 1995 | tittel = Ukraina: i klemme mellom Russland og Vesten | isbn = 8246400452 | utgivelsessted = Kjeller | forlag = Forsvarets forskningsinstitutt | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062808132 | side = }}</ref> mens Russlands politikk etterhvert handlet om å hindre at Ukraina nærmet seg de vestlige landene for eksempel gjennom NATO-medlemskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2009-02-12|tittel=Crimea after the Georgian Crisis|besøksdato=2022-02-21|dato=8. juli 2009|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2009-02-12}}</ref> Ifølge [[Zbigniew Brzezinski]] gjør Ukrainas beliggenhet landet til et av fem nøkkelområder i verden. Ukrainas selvstendighet gjør ifølge Brzezinski Russland til en overveiende asiatisk stat med få strategiske muligheter i vest og sør.<ref name="Hedenskog">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2005-01-06|tittel=Ukraina mellan öst och väst före och efter den orangea revolutionen|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Jakob Hedenskog|dato=17. mars 2005|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2005-01-06}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Geopolitical pivot points|publikasjon=The Washington Quarterly|doi=10.1080/01636609609550224|url=https://doi.org/10.1080/01636609609550224|dato=1996-12-01|fornavn=Zbigniew|etternavn=Brzezinski|serie=4|bind=19|sider=206–216|issn=0163-660X|besøksdato=2022-02-21}}</ref> For mange russere var Ukrainas selvstendighet det mest problematiske ved oppløsningen av Sovjetunionen blant annet fordi Ukraina ble ansett en naturlig del av Russland.<ref name="Have">{{Kilde www|url=https://www.idunn.no/doi/abs/10.18261/ISSN1891-1773-2002-02-03|tittel=Mellem Prag og Moskva – den ukrainske dissidentbevægelse under Brezjnev|besøksdato=2022-02-21|forfattere=Allan Have Larsen|dato=2002|språk=no|verk=Nordisk Østforum|doi=10.18261/issn1891-1773-2002-02-03}}</ref> [[Vladimir Putin]], Russlands president, har argumentert med at Ukraina av historiske grunner hører sammen med Russland og at ukrainere er en slags russere og ikke et eget folk. Russlands ledelse frykter at NATO-medlemskap kan føre til at USA bygger opp baser eller annet militært nærvær i Ukraina (raketter nord i Ukraina vil kunne nå Moskva på 10 minutter).<ref name="Bukkvoll" /> Ukrainske myndigheter ønsket i de første årene etter oppløsningen av Sovjetunionen å motstå russisk press og dominans blant annet gjennom samarbeid med Tyrkia og med Moldova om å hindre russisk dominans i [[Transnistria]].<ref name="europa" />

Det russiske perspektivet er preget av fortid som imperium. Belarus, Ukraina og Russland har samme historiske utgangspunkt i Kyiv-riket og russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. De tre landene har nære språklige, kulturelle og religiøse forbindelser. Belarusisk og ukrainsk språk har blitt betraktet som dialekter av russisk. Fra russisk perspektiv er det vanskelig å akseptere de to andre landene som egne stater, særlig for Ukraina som betraktes som Russlands opphav. Før 1991 hadde Ukraina to korte perioder (1648–1654 og 1918–1922) som selvstendig statsdannelse.<ref name="Brandt-Hansen"/>

Professor Jo Jakobsen ved NTNU sier russiske myndigheter under Putin har et geopolitisk perspektiv. Putins prioriteringer handler om innflytelse over naboland og overlevelse for hans eget regime. Fra regimets perspektiv kan vellykkede demokratier i naboland som Ukraina smitte over på russerne som kan bli inspirert til å gjør opprør og true regimet. Dette er ifølge Jakobsen bakgrunnen for at Putin finner Ukrainas «vestvending» (for eksempel gjennom EU-medlemskap) uakseptabel. Det russiske regimet ønsker kontroll over sin tradisjonelle innflytelsessfære ved en reversering av utviklingen etter slutten av den [[kalde krigen]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nettavisen.no/12-95-3424248796|tittel=Ekspert forklarer: Slik tenker Russland og derfor angriper de|besøksdato=2022-02-24|dato=2022-02-24|fornavn=Henrik|etternavn=Heldahl|språk=no|verk=Nettavisen}}</ref>

=====Russisk hegemoni=====
[[File:Ukraine census 2001 Russian.svg|thumb|Ukraina 2001 folketelling andel med russisk som morsmål]]
Forestillingen om Ukraina som en del av det historiske Russland har historisk bakgrunn. Det russiske imperiet har vært ikke ett Russland, men tre Russland: «Lillerussland» - «malorossy» (Ukraina), Hviterussland - «belorusy» (Belarus) og  [[Storrussland]] - «velikorossy» (Russland selv).<ref>[https://www.independent.co.uk/news/world/europe/historical-roots-russia-ukraine-b2018532.html How the Ukraine crisis has centuries-old roots in Russian imperialism] www.independent.co.uk  av David Keys, dato Søndag 20 Februar 2022. Sitat: Russian national and territorial identity - partly originating in the ethos of the Czarist imperial system - has always reflected the old ideology that, at its core, the Russian Empire consisted of not one, but three Russias: Little Russia (Ukraine), White Russia (Belarus) and Great Russia (Russia itself).
Indeed, the czars’s title was “Emperor of all the Russias” and the head of the Russian Orthodox Church is still called the “Metropolitan of Moscow and of all Rus” (Rus being the original medieval name for the territories of Russia, Ukraine and Belarus). Those three “Russias” were also the core constituent republics of the Soviet Union, until its collapse 31 years ago.</ref> «Russkie» var en større kategori som omfattet alle tre gruppene. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod).» «Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet.» – og ukrainere utsatt for en massiv russifisering, ifølge [[Pål Kolstø]].<ref name="pkolsto">[https://forskersonen.no/historie-kronikk-meninger/russernes-broderkjaerlighet-til-ukrainerne-og-putins-angrep-pa-ukraina-hvor-er-sammenhengen/1992978 Russernes broderkjærlighet til ukrainerne og Putins angrep på Ukraina: Hvor er sammenhengen?] forskersonen.no Pål Kolstø kronikk  07. mars 2022.
sitat: Før revolusjonen i 1917 fantes det en folketellingskategori som het «russkie». «Russkie» er det dagens russere kalles, men på 1800-tallet ble etniske russere omtalt med et annet navn: «velikorossy», eller «storrussere». «Russkie» derimot var en større kategori mennesker som omfattet ikke bare «russkie», men også «belorusy» (eller hviterussere) og en tredje gruppe kalt «malorossy», eller «lillerussere».
Malorossy-ene var identisk med dagens ukrainere. Sammen utgjorde de tre gruppene det som offisielt ble kalt «det treenige russiske folket» (triednyj russkij narod). 
(...)
Ukrainskhet ble oppfattet som en krysning mellom russiskhet og polskhet, og for å forhindre at ukrainsk identitet tippet i retning av det polske, ble det bestemt at ukrainerne måtte gjennomgå massiv russifisering. Et hemmelig dekret fra Innenriksdepartementet i juli 1863 – det såkalte Valuev-sirkulæret etter innenriksminister Pyotr Valuev – erklærte at «et eget lillerussisk språk har aldri eksistert, eksisterer ikke og skal ikke eksistere. Det (lillerussiske) språk som brukes av vanlige mennesker, er kun russisk som er blitt forkvaklet gjennom polsk påvirkning».</ref>

Den russiske statsviteren Andriy Okara (i en bokanmeldelse av to bøker om emnet) har beskrevet graden av russiskhet eller ukrainskhet som avgjørende for (bøkenes) syn på områder i Ukraina. Med en [[ironi]]sk [[Religion|religiøs]] [[retorikk]], hvor Ukraina deles i minst fire soner basert på graden av «renhet», og  hvor [[Det Hellige Russland]] «(i en Moskva-sentrisk betydning)» er idealet, blir [[Krim]] satt høyest som «opprinnelig russisk land», sett som et «rent» område uten ukrainsk tilstedeværelse av betydning. Så, i forhold til logikken av denne «hellige geografi», kommer Donbas sammen med [[Luhansk oblast|Luhansk-regionen]]. Syd («[[Novorossija|Novorossiya]]»), [[Kharkiv oblast|Kharkiv]], [[Sumy oblast|Sumy]], [[Tsjernihiv oblast|Chernihiv regionene]] som allerede er litt «forurenset» av «Ukrainskhet», men ikke «dødelig». Så kommer det sentrale Ukraina - [[Det Kosakkiske Hetmanatet|(Det Kossakkiske) Hetmanate]] eller  [[Lillerussland]] i original smal betydning, som uavklart men ikke åpent fiendlig.  Som et bilde på «helvete på jord» kommer det [[Høyrebreddsukraina|vestlige Ukraina]] og framfor alle  [[Galicja|Galicia]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.ji.lviv.ua/n18texts/okara.htm|tittel=Андрій Окара|besøksdato=2023-03-08|verk=www.ji.lviv.ua|arkiv-dato=2018-10-23|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181023180932/http://www.ji.lviv.ua/n18texts/okara.htm|url-status=yes}}</ref>

Ved folketellingen i Ukraina i 2001 oppga 77,8 % av folketallet i Ukraina at de var av [[Ukrainere|ukrainsk etnisitet]].<ref name="ukrcensus.gov.ua"/> 14,8 % av de som oppga ukrainsk etnisitet oppga at morsmålet deres var [[russisk]], resten oppga [[ukrainsk]] som morsmål.<ref name="ReferenceB"/> Forståelsen av et etablert russisk [[hegemoni]] over Ukraina og områder i Ukraina, er under press av nasjonalistbevegelser, ukrainsk identitet og vestlig innflytelse.<ref>[https://forsvaretsforum.no/historie-kronikk-russland/hvor-russisk-er-ukraina/249571 Hvor russisk er Ukraina?] forsvaretsforum.no Olivia Durand 27.02.2022 sitat:Kulturelt hegemoni i Ukraina. Fremveksten til den ukrainske nasjonalistbevegelsen i det 19. århundret ble av russiske myndigheter oppfattet som et tegn på forstyrrende innflytelse fra utlandet – kanskje til og med et resultat av et vestlig komplott. Ukrainsk identitet ble omtalt som underlegen en for det meste urban, russisk høykultur, og det ukrainske språket ble forbundet med landsbygda. (...) Da Ukraina ble uavhengig i 1991 besto én tredjedel av befolkningen av disse russofile migrantene og etterfølgerne deres, spesielt i det industrielle øst og på Krim. Inntil denne dag huser Ukraina den største russisktalende befolkningen utenfor Russland.
I 1991 stemte 90 prosent av befolkningen for et uavhengig Ukraina. Nå, 30 år senere, betrakter Ukraina seg selv som en postkolonial og multinasjonal stat – hverken som «russisk» eller «liten». Samtidig fortsetter russiske politikere å gi Ukraina en russisk innramming for egen vinnings skyld, ignorer dette synet hvordan Ukraina har holdt stand i møte med tvungen assimilering, kulturell differensiering, imperialistisk krigerskhet og kolonial utnyttelse for å bli sitt eget land.</ref>