Redigerer Sjøsamer (avsnitt)

=== Nyere tid===
==== Typiske næringsveger i Finnmark ====
Sjøsamene i Finnmark drev rundt 1900-tallet og oppover først og fremst et ''høstingsbruk''. Det vil si at det ikke ble gjort mye for å kultivere jorden, annet enn å rydde vek stein og stubber. Jorden ble brukt for å høste fôr til husdyr. Både jord rundt boplassene og såkalte ''utmarkslåtter'' ble utnyttet ved at høyet ble lagret på høylåver til vinterbruk. I tillegg ble tang og tare også benyttet, ofte ved at det ble kokt sammen med fiskeavfall og høy.<ref name=K3035>[[#K|Kalstad: ''Utmarka'' side 30–35.]]</ref>

Jakt og fangst, samt fiske var også viktig, og ble enten solgt eller brukt i egen husholdning. Fiske var  viktigste inntektskilde. Fisket i havet utenfor Finnmark er godt året rundt, men det er i tillegg sesongmessige innsig av loddetorsk (vårtorskefiske) om våren og sei om sommeren. Sjøsamenes muligheter for sjøfiske ble svekket i mellomkrigstiden. Når denne pengeinntekten ble redusert ble fokus rettet mot nydyrking og mer kultivering av jorden. Nye inntektskilder ble i tillegg salg av vilt, innlandsfisk og bær. Som tidligere vekslet en mellom boplasser og gammer langt inne i fjellområdene alt etter sesongen. Typisk hadde hver bygd siden bestemte bruksområder, men ofte kunne disse overlappe.<ref name=K3035/>

En ressurskamp som foregikk i etterkrigstiden dreide seg om småsildfiske i Finnmarksfjordene. Tilreisende snurpenotfiskere fikk gode fangster i fjordene, men de lokale fiskerne som i stor grad var sjøsamer, mente at dette gikk hardt ut over andre fiskearter og yngel. Samfunnsviteren Einar Eythórsson har skrevet om dette. Han mener at de lokale fiskerne ble ignorert av myndigheter og havforskere når de påpekte at snurpenotfisket var skadelig for oppvoksende fisk. Denne konflikten toppet seg i 1960, men var typisk for konflikter i etterkrigstiden der tilreisende fiskere med avansert utstyr kunne utnytte ressursene mer effektivt enn lokale fiskere.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Finstad, Bjørn-Petter, m.fl. | redaktør=Kolle, Nils | utgivelsesår=2014 | artikkel= | tittel=Norges fiskeri- og kysthistorie  | bind=3 En næring i omforming 1880 –1970  | utgave= | utgivelsessted=Bergen | forlag=Fagbokforlaget | isbn=978-82-321-0426-0 | id= | språk= | kommentar= | url= | side =313–319. }}</ref>

==== Sjøsamenes klesdrakt ====
{{Se også|Samedrakt}}

[[Fil:Sjøsamisk Mann Finnmark Norge Ivar Samuelsen 1884 av Bonaparte.jpg|mini|Sjøsamen Ivar Samuelsen fra Finnmark i 1884. På seg har han typisk [[kofte]] som sjøsamene brukte. 
{{byline|Roland Bonaparte}}]]

Sjøsamene brukte klær med samme snitt og sammensetning som fjellsamene. Buksene var av skinn som rakte helt ned til kommagene (skoene). De brukte ikke så mye reinskinn i sine drakter, men sau- og geiteskinn. Disse skinnene tåler sjøvann godt, i tillegg til at de var slitesterke. Sjøhyret var innsatt med tjære og tran for at det skulle bli vanntett og holdbart. De brukte også bukser og kofter av [[vadmel]] som de selv lagde.<ref name=Vor100>[[#Vor|Vorren: ''Samekulturen'' side 100.]]</ref>

Klesdraktene til sjøsamene er det kulturuttrykket som hold seg lengst. Det var både billig og praktisk. Først ut på 1900-tallet begynte de å gå over til vanlig sjøhyre. Blant eldre folk har det tradisjonelle dagligantrekket vært i bruk helt opp til siste del av 1900-tallet.<ref name=Vor100/> Den siste som brukte sjøsamisk drakt i Tysfjord døde rundt 1920.<ref name=Huk295296>[[#Huk|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 295–296.]]</ref>

==== Sjøsamenes hurtige assimilering ====
I løpet av 1800-tallet ble sjøsamene mer og mer usynlige. Både på Helgeland, i Lofoten og Ofoten ser det ut til at sjøsamene som ble registrert på 1700-tallet, i det neste århundret er assimilert, altså opptatt i den norske befolkningen. I Nordland var det bare i Vesterålen og i Nord-Salten at sjøsamene gjorde seg gjeldende med sin spesielle kultur. Disse ble også assimilert gjennom 1800-tallet, slik at de registreres som «blandet» i folketellingen i 1900.<ref name=Huk295296/>

Språkforskeren [[Just Qvigstad]] finner mennesker i Tysfjord som snakker sjøsamisk (finnagiella) i 1885, men i 1889 finner han knapt noen som snakker språket i Vesterålen. Tross nedgangen skal det ha vært personer som snakket sjøsamisk i Tysfjord og Vesterålen i 1960-årene.<ref name=Huk295296/> Presten [[Nils Vibe Stockfleth]] forklarer at sjøsamekulturen gjør seg lite gjeldende slik i 1845: «Børnene blive opdragne i det norske sprog, og overgangen skjer her så hurtig, at allerede i anden generation ere kjendemærket paa den finske herkomst så godt som udslettede.»<ref name=Huk295296/>
Andre forhold som spilte inn var naboskap mellom sjøsamer og majoritetsbefolkningen. For eksempel i Tysfjord der nordmenn og samer var nære naboer og delte gårder og utmark. Norsk ble benyttet i større grad og ekteskap mellom samer og nordmenn var vanlig. En annet hendelse på tidlig 1800-tallet er beskrevet av lokalhistorikeren [[Johan Borgos]]. Han gjør rede for et kulturelt og økonomisk press på grunn av jordoppkjøpere som kjøper opp samiske eiendommer, og deretter leier ut den samme jorden, fortrinns til nordmenn.<ref name=Huk295296/>

I de siste århundrene har de gamle sjøsamiske befolkningen i nordlige Nordland og i store deler av Troms gått opp i den norske befolkningen. I store deler av Nord-Troms og Finnmark har det derimot vært større kontinuitet i den samiske befolkningen.<ref name=KS7/>

==== Nedgangen for sjøsamisk kultur ====

[[Fil:Kystsamisk befolkning nordnorge 1900.jpg|miniatyr|Kystsamer eller sjøsamer i Nord-Norge, i henhold til J.A. Friis' karter fra 1888 og 1890 og fra folketellingen i 1900]]
Økonomisk ble den brå slutten på pomorhandelen på grunn av [[Den russiske revolusjon]] i 1917 en krise for sjøsamene. Samene hadde hverken økonomisk kapital eller tekniske og språklige forutsetninger for en overgang til mer teknisk avanserte driftsformer.<ref name=Å2829>[[#Å|Årseth: ''Rikspolitisk sammenheng'' side 28–29.]]</ref> Større motoriserte båter gjorde nemlig på denne tiden sitt inntog. Disse måtte finansieres med egenkapital eller lån, noe som på denne tiden ikke var store muligheter for. Konkurransemulighetene for sjøsamene ble dermed vanskelige.<ref name=K3035/> Det var av slike årsaker mange samebygder som i mellomkrigstiden fikk store sosiale problemer, noe som førte til «flukten fra det samiske». Samenes fattigslige kår førte til at de ble sett ned på av majoritetsbefolkningen. Presset på den samiske identiteten fikk de unge til å forlate alt samisk for heller å få en «norsk» livsstil og «norsk» arbeid. Samisk språk og identitet ble forlatt. Sjøsamene følte seg også underlegne og tilsidesatt i forhold til reindriftssamer, samene i samiske kjerneområder og til myndighetene.<ref name=Å2829/>

==== Vanskelig arbeidsmarked og trange kår i mellomkrigstiden ====
Rett etter første verdenskrig var det gode økonomiske tider for mange sjøsamer. Fisket i Vest-Finnmark var ikke spesielt godt, men prisene var uvanlig høye.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}} Sjøsamene Finnmark levde et halvnomadisk liv, der de flyttet til de stedene der fangstforholdene var best. De hadde sine vinterbosteder innerst i fjordbotnene, om høsten dro de innover i landet for å jakte og på våren dro de ut mot fjordmunningene hvor de bodde og fisket om somrene. Slik artet livet seg helt opp til 1920-årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} Krisen som startet rundt 1920 og varte til rundt 1935 rammet alle deler av norsk økonomi, og ga svært alvorlige forhold for bønder, fiskere og arbeidsledige.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

I landbruket skjedde en tilbakegang til driftsformer en tidligere hadde forlatt, ettersom bygdene ble fylt opp av unge og arbeidsløse. Disse gikk i gang med utmarksnæringer. Begrepet ''primitivisering'' er brukt om endringene, men kan like godt snakke om tilpasning under vanskelige forhold. I Kvænangen ble mange ressurser utnyttet, som skjellgraving, jakt, bærplukking og husflid. Det oppstod også ordninger med omvandrende [[agronom]]er som veiledet samer, kvener og nordmenn innen jordbruk, dyrking og dyrehold. Det offentlige ga tilskudd til nydyrkning, i tillegg til å sette fokus på bedre gjødselutnyttelse, innføring av kunstgjødsel, etablering av gjødselkjellere og nye driftsbygninger, samt slutt på [[sulteforing]]en, samt mer potetdyrking. Jordbruksberetningene fra Finnmark viser at det i samiske områder var stor interesse for økte kunnskaper om jordbruk og dyrehold.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

«[[Den finske fare]]» ble vurdert til å være enda større etter første verdenskrig, og jordbrukskoloniseringen ble intensivert. Fra 1928 ble offentlig finansiering av nydyrking i Passvikdalen landets største noen sinne. Mange familier som ikke eide jord fikk muligheter til å opparbeide seg en rimelig gård. Militære så det som svært viktig med størst mulig tilstedeværelse av nordmenn i disse grenseområdene mot Finland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=242–244}}

For mange unge kvinner var det mulig å få arbeid som hushjelp siden mange familier fortsatt hadde råd til slikt, noe mange samiske kvinner benyttet seg av. I henhold til befolkningsstatistikken ble kvinneunderskuddet i samiske distrikter større i mellomkrigstiden, samtidig som antallet ugifte samiske menn økte. I 1920-årene var forholdene spesielt vanskelig, med mye fattigdom, og i enkelt tilfeller sult. Forholdene ble så ille at kommunene ikke lengre hadde penger til å hjelpe de fattige. Spesielt sjøsamene fikk det vanskelig i denne situasjonen. Skoleinternatene ble nå en redning for barn fra fattige familier. Hvordan folk klarte seg i disse tidene med ekstrem fattigdom, var ikke nødvendigvis avhengig av om folk var samisk, kvensk eller norsk, men hvor de bodde og hva slags næring en tilhørte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

Reinsamene greide seg ofte bedre i de økonomiske krisetidene i mellomkrigstiden. [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949) har skrevet denne sammenligningen: «Reinsamene er ofte velstående folk, og de lever på fjellvidene som frie fugler. Derfor er de ofte stolte og freidige. De synes sjøsamenes levevis er usselt.» Derimot hadde sjøsamene en annen oppfatning: «Men sjøsamene holder ikke reinsamen mer i ære […]. De mener at de har et mer rolig liv enn reinsamene.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}