Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

==== Lov og rett i svensk sameland ====
[[Fil:Sami people in Härjedalen, Sweden (8539250322).jpg|mini|Samer i [[Herjedalen]] fremstilt på slutten av 1700-tallet. {{byline|Pehr Hilleström|kunstner}}]]

Siden uminnelige tider har samene hatt sedvanemsseige regler for regulering av arealer og ressurser, både mellom de forskjellige siidaene og mellom medlemmer i siidaen. Samenes rettigheter har vært diskutert siden tidlig 1600-tall, og da først og fremst vis á vis statenes rettssystemer etter som disse rykket inn i samenes områder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

I 1673 ble samisk utvandring fra Sverige forbudt. Forbudet var til stor skade for reindriften, fordi sesongforflytninger ikke lengre kunne foretas. En annen bestemmelse som var til stor ulempe for samene var ''Skogsloven'' av 1695. Loven bestemte at alle skogsområder i Sverige som var ubeskattet og «underutviklet» tilhørte staten. Loven hadde også bestemmelser som skulle oppmuntre til gruvevirksomhet. Imidlertid var ''lappmarksplakatet'' av 1695 til nytte for samene, da den forbød nyetablerte kolonister å brenne skogland. Bestemmelsen var viktig da nedbrenning av skog var til stor skade for reindriften, i tillegg til at det ga ulemper for andre næringer og skadet naturmiljøet.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

''Lappmarksreglementet'' av 1749 hadde bestemmelser som skulle gjøre tilværelsen lettere for nye svenske bosetninger. Selv om reglementet var ment for å unngå konflikter mellom samer og kolonister, så var de praktiske konsekvensene at konflikter allikevel oppstod. Mange samer bestemte seg dermed for selv å gå over til en tilværelse som bofaste bønder. Fordelen var at de da selv kunne dra nytte av privilegiene som var forbeholdt nybyggere. Med å gjøre dette ble de bofaste samene imidlertid utestengt fra jakt og fiske, som var forbeholdt samer som drev med tradisjonele næringer.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

Et grunnleggende trekk ved rettssystemet i Sverige var at lekmannsdominans var en viktig del av den svenske juridiske kulturen, slik at konfliktløsning var en prosess nedenfra og opp. Häradsrätten i Lule lappmark, i hvert fall ut fra det som er kjent fra midten av 1700-tallet, hadde tolv samiske lekdommere og en svensk overdommer. Dette i likhet med de andre lokale domstoler i lappmarkene. Domstolene i Sverige var tilbøyelige til å akseptere den økonomiske virkeligheten i lokalsamfunnet og forsøkte å opprettholde sosial stabilitet. Lekdommerne var menn som betalte skatt, de var alle involvert i reindrift, jakt og fiske, dessuten var de vel ansett. Dog var det andre deler av rettssystemet som tok seg av kriminalsaker og religion. Om samer praktiserte sin førkristen tro ble tilfellet etterforsket omhyggelig og straffet hardt, derimot for næringsvirksomhet fungerte rettssystemet motsatt, da fikk brukerne ta del i avgjørelsene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=53–59}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=59–62}}

På slutten av 1700-tallet gikk mye av selvstyret for samene i Nord-Sverige tapt, da en endret rettssystemet og innførte større regionale domstoler med fagdommere, kalt for ''Länsstyrelsen''. Det tidlig moderne systemet med høy grad av selvstyre og sedvanerett ble forlat. Etter dette ble det vanskeligere for samene å styre sine næringer og sameksistens. Utviklingen var del av en overordnet utvikling i Sverige hvor en gikk inn for privat og statlig eiendomsrett. Under de nye omstendigheter var myndighetene lite interessert i det kompliserte samiske rettighetssystemet. Samene fikk erfare det samme som mange andre urfolk rundt om i verden på 1800-tallet, nemlig at de moderne nasjonalstatene ikke ville eller ikke kunne se samenes system for rettighetsforvaltning som rasjonelt eller noe som kunne fungere.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=233–234}}